Monthly Archives: October 2013

Wergelandsveien. Fra Grotten til Litteraturhuset, Forlaget Press, 2013.

En gate er en gate. Men en gate er også alltid mye mer. Alle husene, hver med sin historie. Menneskene som flytter inn, bryter opp eller blir værende. I sin nye bok har Bodil Stenseth krevet historien om en gate, i all sin rikdom – og lar oss på den måten møte historien om Oslo om det moderne Norge på en helt ny måte.

443.Bok_fil.200 wergelandsveienI dag er Wergelandsveien en av Oslos paradegater, med nøkkelbeliggenhet ved Slottsparken og noen av byens mest kjente bygg på adresselisten – som Kunstnernes Hus, Litteraturhuset og Grotten. I boken tar Bodil Stenseth oss med tilbake til begynnelsen, da området ved Wergelandsveien ennå bare var noen spredte småhus et godt stykke utenfor sentrum. Underveis møter vi enkeltmennesker som på forskjellige tidspunkt har bodd i Wergelandsveien. Fra Henrik Wergeland og Anne Cath. Vestly til den anonyme vaktmester Johansen på Kunstnernes Hus.

Wergelandsveien er en særpreget og original bok om storbyens historie, fortalt gjennom enkeltmenneskers liv. Boken er gjennomillustrert med historiske bilder utvalgt og sammensatt av Bodil Stenseth og bilderedaktør Guri Dahl.

Se boken i Forlaget Press sider
Bla i boken her

Anmeldelser:

Audun Vinger, «Sveve over byen. Wergelandsveien har fått sin egen historiebok, hvor vi ser Oslos modernisering i mikroperspektiv», Dagens Næringsliv, 02.10.2013. «jeg går i Wergelandsveien nesten daglig, men takket være denne boken vil den ikke bli det samme igjen. Historien ligger der rett foran øynene våre. Det er bare å åpne dem.» les mer

Lotte Sandberg, «Kort gate med lang historie», Aftenposten, 13.10.2013. «Boken tilbyr strålende lesning, og jeg – som vandrer der hver dag til og fra jobben – bekrefter at rushtrafikk setter sitt preg på gatestubb, som nå er sentral gate i Oslo sentrum.»

Ivo de Figueiredo,  “Verden i en gatestubb”, Morgenbladet, 6.-12.12.2013. “Alt og alle, høy og lav, det gamle og det gamle og det kommende, befant seg en hinketur fra hverandre.”

Silje Blekeng, «Den sammensatte byen», Researcheren, Bokmagasinet, Klassekampen, 28.09.2013.

St. Hallvard, nr.  3/2013: “… Man skal ha svært gode kunnskaper om Oslo by for ikke å lære en del nytt av denne boken”.

Knut Are Tvedt, “Praktbok om Wergelandsveien”, Kavringen, Frogner Historielag, nr. 71/2013. “Nytt for meg var det at Wergelandsveien også var boliger for lavere middelklasse… . Og det var også nytt at det var en sterk konsentrasjon av legefamilier i veien… . Boken er spekket med kuriosa … .”

 

Hvorfor skrive en bok om en gate?

Jo, fortellingen om en gate er mikrohistorie, og mikrohistorie gir en ny inngang til å «lese» byen, tenke nytt om byen. En rekke «husfortellinger» – i tre historiske skjikt –  åpner for historier om mennesker og institusjoner i gaten og deres liv i gaten. Husfortellinger som gir fragmenter av livhistorier. Der bodde berømtheter som Henrik Wergeland, Anne Cath. Vestly og Arne Nordheim. Folk som en gang var kjente på by’n som formannen i Dyrenes Beskyttelse, første hoffstallmester Sverdrup og hoffsjef Rustad. Og der bodde vanlige folk, som vaktmester Johansen. «Kontoriseringen» av gaten startet allerede på 1800-tallet, og lenge var Wergelandsveien byens legegate. Og på 1900-tallet fikk kulturinstitusjoner som Statens æresbolig og Kunstnernes Hus adresse der.

Wergelandsveien som først het Lille Parkvei og som ble tegnet på kartet i 1840-årene, var en stille villavei og ble en storbygate, en av Oslos mest trafikkerte sentrumsgater, med forretningsbygg og kulturinstitusjoner. I sine snart 170 år har Wergelandsveien gjort utallige forvandlingsnummere. Der har byplanleggere, huseiere, nasjonsbyggere, det private næringsliv, statlige institusjoner, Oslo kommune og massebilismen vært tunge aktører. Den lille fortellingen om gaten handler altså også om en stor fortelling – om den europeisk-amerikanske historien om urbanisering og urbanisme i det 19. og 20. århundre. Hele verden har slått inn i gaten – krig og fred, økonomiske opp- og nedgangstider, politiske ideologier regimer, kunstneriske –ismer og teknologiske innovasjoner.

Gatelegemet er i flere omganger blitt jevnet ut, rettet ut og utvidet i bredden. Husnumre har forsvunnet. Staller og gjerder er blitt revet. Hus er blitt revet for å gi plass til hus, som igjen er blitt revet. Trær er hogd ned. Hager har forsvunnet. Veien har skiftet navn. Livet i og mellom husene har forandret seg. Ildebrann har lagt hus i aske. Bygninger er blitt okkupert og sabotert. Lyder og lukter har forandret seg. Praktbygg er blitt jevnet med jorden. Hus er blitt fredet og restaurert. Og gaten som opprinnelig var ganske kort, er blitt kortere. Wergelandsveien er kort, men den har en lang og tidvis dramatisk historie.

Til Norge å være, er Wergelandsveien utrolig godt dokumentert i historiske kilder. I boken som er blitt til i teamwork med fotograf og bilderedaktør Guri Dahl og designer Rune Døli, er bilder og tekst vevd tett sammen. Ja, enkelte tekster hadde ikke vært mulige å skrive uten bilder. Og enkelte bilder forteller mye mer enn det en tekst kan. Særlig når det gjelder de små detaljer. Mikrohistorien starter der.

 

«Barnetime til bry. En husfortelling kan være inngang til et merkelig sted», Feminist, javisst, Klassekampen 21.10.2013.

 

En husfortelling kan være inngang til et merkelig sted.

Barnetime til bry

 

Hvilken lytterstorm! I NRK, i Barnetimen for de minste. Året var 1953. Ole Aleksander Filibom-bom-bom, hovedpersonen i en ny opplesningsserie av forfatteren Anne Cath. Vestly, var bygutt. Tenk en gutt som bodde i en boligblokk! Foreldrene til de små som satt foran radioen og hørte om Ole Aleksanders liv i gater med biltrafikk og butikker, raste.

Lytterstormen var så massiv at NRK-sjefen, Kaare Fostervoll kalte Barnetimens programansvarlige, Lauritz Johnson, inn på teppet. Johanson måtte pent gi beskjed til forfatteren at lytterne heller ville ha «noen som forteller om barn og dyr på landet». Og så måtte Johnson fremføre budskapet for Vestly.

Da slo hun i bordet og sa: «Mener du at jeg skal slutte, slutte å skrive om Ole Aleksander? Mener du for alvor at du ikke vil at jeg skal arbeide videre, nå som jeg endelig har funnet noe!» Og mens hun snakket, så Johnson helt fortvilet ut. Kilden er Vestly selv, som fem tiår senere utga bind to i sine erindringer, Nesten helt menneske.

Vel hjemme igjen, i Wergelandsveien 7, fortsatte hun å skrive. Ved skrivemaskinen fortsatte hun å dikte storbyliv for barnetimen.

 

Så ble Bitteliten født. «Det var jo mange omkring meg som fikk babyer,» forteller Vestly i sine erindringer. «Og jeg ble litt opptatt av hvordan det var å være den førstefødte som hadde hatt både mor g far og tanter og besteforeldre liksom helt for seg selv, og så plutselig få en liten bror eller søster, som jo også var et mirakel for alle, og så likesom føle at man var glemt.»

Nettopp Bitteliten, Ole Aleksanders søster, ga lytterstormen orkans styrke. Det var, ifølge foreldre, opprørende at små barn fikk rede på hvordan de var kommet til verden. Hjemme hos forfatteren kimte telefonen ustanselig. «De sinte stemmene» liksom inntok Wergelandsveien 7. Hun mottok også trusselbrev fra fedre som skulle komme og ta henne.

Da nyhetsmagasinet Aktuell lagde hjemme-hos-reportasje i nr. 7, ble forfatteren grundig fotografert. Ved skrivemaskinen. Ved telefonen. Og sammen med sønnen Jo. Han sitter på fanget hennes mens hun leser fra boken om Ole Aleksander. For opplesningsserien ble til bøker. På Tiden Norsk Forlag.

Hvorfor akkurat et fotografi av mor og sønn? Dermed kunne jo de voksne radiolytterne, de opprørte foreldrene, selv se at forfatteren var en god mor. «Jo og jeg syntes det var greit å være sammen med Ole Aleksander,» står det under fotografiet som er gjengitt i hennes erindringer.

 

Forfatteren som hadde frilansavtale, fryktet at hun ville være uønsket i Barnetimen. Overraskende nok ble hun invitert til en førjulsfest i NRK, der også kringkastingssjefen var. Da tok Vestly mot til seg.

Hun sa: «Er det noen av dere her som hørte den barnetimen hvor jeg fortalte om Ole Aleksander som fikk en liten søster?» «Ja,» lød det her og der rundt festbordet. «Det var leit,» fortsatte hun: «For alt jeg sa den gangen, var galt!». «Ja,» sa en dyp, kraftig stemme. Det var Fostervoll som hadde sagt sin mening. Så snakket de to på tomannshånd. Til slutt lo kringkastingssjefen. Og forfatteren pustet lettet ut.

Dermed overlevde Bitteliten spedbarnsalderen. Og Ole Aleksander ble ordentlig storebror. Resten av historien er kjent. Anne-Cath. Vestly skrev 50 bøker og ble berømt som hele Norges mormor. I 1990 hadde hun solgt mer enn to millioner bøker.

 

Ville en mannlig forfatter ha vakt lytterstorm med en bok om en bygutt som fikk en lillesøster? Ja, si det. 1950-tallet «revisited» er et merkelig sted. Så sent som på 1960-tallet skapte den svenske skuespilleren Pär Oscarsson bråk. I fjernsynet SVT. Hos «Hyllands Hörna» kledde Oscarsson av seg først langbukse, så underbukse, enda én underbukse, og så videre. Samtidig gikk han i detaljer om hvordan mor og far lager barn.

I dag er vi et helt annet sted. Og bråk er ikke det det en gang var. Som litteraturhistorien fortoner mediehistorien seg tidvis som et raritetskabinett.

Fortellingen om forfatteren Anne-Cath. Vestly og hennes romanskikkelse, Ole Aleksander, begynte for øvrig i en storbygate. I Wergelandsveien. I nr. 7. Et gammelt trehus som for lengst er revet og erstattet av et moderne forretningsbygg. Men nabohuset, nr. 5, står fremdeles. Det var Norges første skyskraper. Kanskje det var i skyskraperen at Ole Aleksander ble unnfanget?

Bodil Stenseth

 

 

«Frøken! Min gode herre, hør nå her», Feminist, javisst, Klassekampen, 23.09.2013.

Mannlig reporter intervjuer kvinnelig politiker

Frøken!

 

«Nå må du ta det med ro, Frøken!» utbrøt rådgiveren. Den var en mann. Han svarte på vegne av et offentlig vesen. Frøken! Jeg ble veldig forfjamset. Akkurat som om jeg – tatt min mørke stemme og mine mange tiår i betrakting – snakker som en frøken? «Jeg er frue!» sa jeg. Det ble stille i den andre enden en liten stund.

«Frue!» Med det samme jeg sa ordet, hørte jeg hvor latterlig det hørtes ut. Men det var den mannlige rådgiverens bruk av den antikvariske tittelen som vekket den antikvariske fruen i meg. Helvetes kødd, tenkte jeg. Etterpå. Jeg skulle selvfølgelig ha sagt: «Herr, hør nå her!».

Sånn går det når man har sovet i timen. Allerede i 1979 lanserte professor Berit Ås, inspirert av filosofen og psykologen Ingjald Nissen, begrepet De fem hersketeknikker. Nemlig, usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, påføring av skyld og skam. I politiske debatter er hersketeknikker gjengs. Og som regel reagerer kvinner spontant og adekvat. Det gjorde altså ikke jeg. Rådgiveren i det offentlige vesenet latterliggjorde meg. Ja, jeg ble utsatt for latterliggjøring, og jeg bidro selv til å latterliggjøre meg som klient. Kvinnelig klient.

 

Det var en gang at en gyllen ring, en giftering, ga status. En ugift kvinne som hadde rundet de tretti, var peppermø, attgløyme og gammel jomfru. En frøken altså. En stakkarslig enslig kvinne uten ektemann. En taper i jakten på lykken. Og derfor var det ikke uvanlig at en ugift kvinne bar giftering. Slik med Alma Ølnæs, som drev en av Oslos mange melkebutikker før og etter Krigen.

Men noen visste alltid beskjed. Kundene kalte henne da også frøken Ølnæs.

Folk var nøye med titler den gang. Fru Holm som var blant Ølnæs’ stamkunder, var fru Holm. Så sent som på 1960-tallet var bylivet var formalisert gjennom en høflighetskultur. Da gjaldt også regler om bruk av «dis» og «dus».

Man kunne ikke uten videre si «du» til et medmenneske. Så sant medmennesket ikke tilhørte din nærmeste krets, var «De» den eneste rette tiltalen. Også når en som fru Holm handlet melk og dagligvarer hos en som frøken Ølnæs. Det var en måte å vise respekt, å bruke «De». Gjensidig respekt. I dette tilfellet mellom to kvinner som henholdsvis hørte hjemme i den øvre og den lavere middelklasse.

I Sverige var høflighetskulturen enda strengere enn i det egalitære Norge. På folkeskolen hadde jeg en lærerinne, ja, fru Wiik, var lærerinne. Og ettersom hun var vokst opp i Sverige, hadde hun måtte titulere lærerinnen sin i tredje person. Det syntes vi, folkeskolebarna, at var eksotisk. Vi som selv var blitt lært opp til å si «De» til voksne. Særlig når De var fremmede.

 

Plutselig ble «disingen» ute. Svenskene startet med «duingen» først, og norskene diltet som alltid etter. Samtidig forsvant titler og etternavn, og alle ble på fornavn. Fjernsynet gjorde sitt. I Fredrikstad, hjembyen min, fikk vi inn SVT bedre enn NRK. Dessuten forandret hverdagens møtesteder seg. I selvbetjeningsbutikken og supermarkedet som kom til å utrydde gammeldagse småbutikker, var alle dus. Tenk, ekspeditører og ekspeditriser sa «du» til sjefen!

Ekspeditrise ble også snart ute. Sammen med lærerinne, sykepleierske og kontordame. Den fremadstormende og radikaliserte kvinnebevegelsen som var på hugget. Fire tiår etterpå er det kjønnsnøytrale titler over alt. Og kvinner har erobret skanse etter skanse i det offentlige liv. Kvinner sitter i maktposisjoner. Det er det vel ikke nødvendig å nevne?

 

Det er lenge siden at Gro Harlem Brundtland dannet sin første regjering. Vinteren 1981 hadde hun allerede lang fartstid som statsråd. Da var det oppsiktsvekkende at en kvinne ble statsminister. Hun ble da også omtalt som Norges første «kvinnelig» statsminister. Likeledes med Gerd Liv Valla, som i 2001 ble Norges første «kvinnelige» LO-leder.

Men hvor lenge skal vi norsker gå rundt og sette merkelappen «kvinnelig» på politikere og andre yrkesaktive mennesker. Eksempelvis er det utrolig utbredt å si og skrive «kvinnelig» journalist og «kvinnelig» forfatter.

Slikt burde være anakronistisk. Hundre år er gått siden kvinner fikk stemmerett. Ja, vi må skjerpe oss og bli nøye med språkbruken. «Min gode herre, hør nå her!»

Bodil Stenseth

 

 

«Rebecca. Mad women er som kjent ikke det samme som mad men», Feminist, javisst, Klassekampen, 28.08.2013.

Mad women er som kjent ikke det samme som mad men.

Rebecca

 

«Oppkjøringen til Manderley lå foran oss. Det var ingen måne. Himmelen var svart som blekk. Men himmelen over horisonten var ikke mørk. Den gnistret i karmosinrødt, det var som om den sprutet blod. Og asken blåste imot oss med den salte havvinden.» Slik slutter den unge, navnløse kvinnens fortelling i «Rebecca». Romanen av Daphne du Maurier fra 1938. Den gjør en søvnløs natt skrekkelig kort, det kan jeg forsikre.

Selv Alfred Hitchcock, spenningens mester, ble besatt av «Rebecca» og lagde en film med likelydende tittel. Rebecca, den første hustruen til herren av Manderley, Maxim de Winter, ligger riktignok seks fot under jorden. Men Rebecca er til de grader levende blant de levende. Rebecca er til de grader til stede på Manderley. Og den nye godseierfruen, altså den navnløse, forblir inntrenger der.

Da hun møtte sin tilkommende var hun tjuefem år og kammerpike for en dame som residerte ved et snobbehotell på kontinentet. Og femtiårige Maxim de Winter, bemerk deg navnet, var den vakre, sorgtunge enkemannen som alle snakket om. Hans frieri til den unge, uskyldige skjønnheten som kammerpiken visselig var, kom plutselig. Under vielsen var hun svart brud. Etter bryllupsreisen, leseren får ikke vite om ekteskapet fullbyrdes, begynner så nye Mrs de Winters liv på Manderley i England.

 

Var Rebecca gal? Et monster? En rekke grusomme avsløringer finner sted før huset, der den avdøde Rebecca regjerer, går opp i flammer. Men da har nye Mrs de Winter blitt sin manns medsammensvorne. Han er slett ikke den mannen han ga seg ut for å være. Mer vil jeg ikke røpe enn at det handler om kjærlighet og dobbeltmord. Og at ekteparet reiser utenlands og lever et liv i trøstefull kjedsommelighet.

Engelske Daphne de Maurier (1907-87) som var en meget produktiv forfatter, huskes nettopp for «Rebecca». Den ble en gedigen bestselger. Siden utgivelsen i 1938, har romanen uavlatelig kommet i nye opplag! Min engelske utgave er fra 2003. Ettersom «Rebecca» vant utallige lesere blant kvinner, ble romanen av mannlige anmeldere nedsettende kalt «kvinnebok». Men med tiden fikk «Rebecca» kultstatus, for deretter å bli en klassiker.

Når denne romanen er blitt litteraturhistorisk stueren, så skyldes det selvfølgelig kvinner. I 1979 utga Sandra M. Gilbert og Susan Gubar «The Madwoman in the Attic: The Woman Writer and the Nineteenth-Century Literary Imagination». Det er et feministisk pionerverk som selv har fått klassikerstatus.

Der lanserte Gilbert og Gubar teori som gir en inngang til å nylese tekstene til Jane Austen, Mary Shelly, Charlotte og Emily Brontë, George Eliot og andre av viktoriatidens kvinnelige forfattere.

 

«The Madwoman in the Attic» – gærninga på loftet – henspiller på Charlotte Brontës «Jane Eyre». En roman der den mannlige hovedpersonen, Rochester, holder sin hustru, Bertha Mason, innesperret på loftet. Hun er gærninga og opprøreren, mens den kvinnelige hovedpersonen, Jane Eyre, er ren og god og forelsket. Men Jane Eyre forsøker også bli selvstendig og finne sin egen vei.

Kvinnen er, slik viktoriatidens mannlige romanforfattere hadde tendens til å tegne henne, enten monster eller engel. Ja, kvinnesynet var like patriarkalsk som det var banalt. Og den litterære offentligheten var mennenes. Så Austen, Brontë og deres medsøstre måtte innta en mannsbastion. De måtte kjempe for sitt forfatterskap, og nettopp i den situasjonen forsøkte de å overvinne rådende stereotypier om kjønn og litteratur.

Teorien til Gilbert og Gubar er kontroversiell, men spennende. Og de bygger blant annet på Virginia Woolf. En skrivende kvinne måtte, ifølge Woolf, drepe engelen i seg, ellers ville engelen ha drept henne. Å drepe engelen hørte med til den kvinnelige forfatterens yrke. Hva med monsteret – kvinnen som ikke vil innfinne seg med konvensjonene og protesterer mot kvinnerollen? Er monsteret den skrivende kvinnen?

 

Med «Rebecca» skrev Daphne de Maurier seg inn i en hundre år gammel litteratursjanger av feministisk merke. Hun fikk selv kjenne pisken fra samtidens mannlige smaksdommere. Og forfatteren selv hadde sitt eget monster å kjempe med.

Jeg kjenner tidvist hvordan gærninga på loftet har det. Madwomen er som kjent ikke det samme som madmen. Kanskje noen føler seg kallet til å skrive oppfølgeren til «Rebecca»?

Bodil Stenseth

Egen lommebok – Kvinnestemmerett er bra, men likelønn er enda bedre, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 31.12.2012.

KLASSEKAMPEN – 31.12.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Kvinnestemmerett er bra, men likelønn er enda bedre. 

Egen lommebok

I 2013 har norske kvinner hatt stemmerett i 100 år. Men hvordan skal jubileet feires? spør min venninne som er lærer i videregående skole. I forkant av et så viktig jubileum skulle man ha trodd at hun kunne velge og vrake mellom skreddersydde undervisningstilbud. Politikerbesøk, foredragsholdere med mer. Slikt som kan gjøre kvinnestemmeretten til noe mer enn en tilbakelagt sak. På tampen av året 2012 kan det virke som om de rette vedkommende departementer og organisasjoner har glemt skolen og den oppvoksende slekt. Jeg håper at jeg tar feil.

I Norge fikk kvinnestemmerettskampen ganske sent sin egen organisasjon. Det var i 1880-årene. Bannerføreren var en prestedatter og lærerinne, Gina Krog (1847-1916), som var inspirert av engelske og amerikanske medsøstre. I England hadde Emmeline Pankhurst siden 1860-årene – og etter hvert hennes hær av suffragetter – frontet kvinnestemmeretten. Men Amerika var foregangslandet. Allerede i 1848, Europas revolusjonsår, hadde allmenn stemmerett for kvinner kommet på agendaen.

Seneca Falls-møtet i 1848 ble en milepæl, også fordi det resulterte i en landsomfattende kvinneorganisasjon. Og en av aktivistene som deltok der, var Susan B. Anthony (1820-1906). Hun var vokst opp i et liberalt kvekermiljø og tjente til sitt eget levebrød. Som lærerinne. Senere rykket hun opp til “overlærerinne”, som var skoleverkets høyeste stilling for en kvinne. Men hun ergret seg over at hun fikk lønn som fortjent. Den var nemlig mye lavere enn hennes mannlige kollegers.

“Før en kvinne kan bli frigjort, må hun få sin egen lommebok,” skrev Susan B. Anthony i 1852. Kvinnestemmerett er bra, men likelønn er enda bedre. For så lenge kvinner blir betraktet som en laverestående rase enn menn, vil kvinner bli utnyttet som billig arbeidskraft. Og så lenge kvinner arbeider i lavinntektsyrker, vil jobbene deres ha lav status. Det var altså så tidlig som i 1852 at lik lønn for kvinner og menn ble formulert.

Egne penger var også Virginia Woolf, som er berømt for tesen om at en kvinne må ha sitt eget rom, opptatt av. Men hun gikk ikke så radikalt til verks som Susan B. Anthony. Når kvinner hadde fått rett til å tjene egne penger og stemme ved parlamentsvalg, var slaget vunnet.

Det var ikke den borgerlige kvinnebevegelsen, men arbeiderbevegelsen som skulle føre kampen for likelønn videre på 1900-tallet. I Norge gjorde riktignok kvinnesaksbevegelsen gifte kvinners rett til eget erverv til en kampsak. For i 1920-årene mistet gifte kvinner retten til å arbeide i kommunal sektor og også andre virksomheter. Kvinner som hadde ektemann, var reservearbeidskraft.

Under andre verdenskrig ble nettopp denne reservearbeidskraften god å ha. Ikke minst i Amerika og England. Mens store deler av den mannlige befolkning kjempet til lands og til sjøs, var det kvinner som sto på gulvet i fabrikker og satt ved kontorpulter.

Hva er likelønn? På 1960-tallet kom utredninger om arbeidsvurderingssystemer på bordet. Eksperter vurderte verdien av en type arbeid er i forhold til et annet. Men ifølge tidligere LO-leder, Gerd-Liv Valla, fins det ikke objektive systemer for til å fastslå arbeidets verdi. Det handler til syvende og sist om lønnskamp, skriver hun i sin memoarbok av året, og i den lønnskampen må kvinnene styrkes.

“Kvinner må få mulighet til å være ute i arbeidslivet, ikke som reservearbeidskraft, ikke som deltidsarbeidende, men som arbeidstakere på linje med menn.”

Og fortsetter Valla: “Det innebærer at menn må ta på seg flere av oppgavene i hjemmet. Kvinner må kunne forsørge seg selv og sine barn. Det er den viktigste forutsetningen for en reell kvinnefrigjøring, og som igjen er den viktigste forutsetningen for å få likelønn.”

Tilbake til jubileumsåret 1913. Da så amerikanske kvinneaktivister til Norge. I enkelte delstater hadde riktignok kvinner fått stemmerett, men på føderalt nivå fikk kvinner først stemmerett i 1920. Etter 72 år lang kamp. Susan B. Anthony, likelønnens pioner, lå da for lengst seks fot under bakken.

I så vel Amerika som Norge er likelønn fremdeles en kampsak. Kanskje kan kvinnestemmerettsjubileet i 2013 bidra til å gjøre denne gamle kampsaken til historie? Norge kunne igjen bli et forbilde.

I kvinners egen lommebok ligger mye makt. Godt nytt år!.

Bodil Stenseth

Hverdagskokka – Når en mann inntar kjøkkenet, blir han straks superkokk, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 03.12.2012

KLASSEKAMPEN – 03.12.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Når en mann inntar kjøkkenet, blir han straks superkokk.

Hverdagskokka

Velling var en gang nordmenns daglige kost. Matmor kokte opp vann i en gryte og drysset bygg- eller havremel oppi. Varmen måtte ikke være for sterk, og vellingen måtte røres av og til. Så, etter 15-20 minutter var maten klar.

Vassgraut, som har en tjukkere konsistens enn velling, var også dagligdags. Hvis det var velstand, fikk grøten smørøye. Husmor formet det som et kors til vern mot onde makter. Og hver skje skulle dyppes andektig i smørøyet.

Omkring 1850 konstaterte den reisende forskeren Eilert Sundt at arbeidsfolk var utrolig opptatt av mat. Men til forskjell fra storbønder og embetsmenn brydde de seg ikke om maten var god og vellagd. Som dagen var lang, folk tenkte kun på én ting – at de fikk “nok” mat. Nok velling til å holde sulten stangen. De som utvandret til Amerika, og det gjorde hundre tusener på 1800-tallet, tålte sjelden møtet med amerikansk mat. Bacon og pannekaker ble altfor mektig for folk med vellingmager.

Over 150 år senere har nordmenn ikke helt sluttet å spise grøt og velling. Det er hverdagskokkas fortjeneste. I min oppvekst kokte mor havregrøt om morgenen. Hun rørte grøten ut med melk, strødde sukker på og ga den en et smørøye. Det hadde riktignok ikke form av et kors, men det smakte godt. Skjønt mor ikke hadde husmorskole, kunne hun koke grøt. Uten klumper og brente skorper. Risengrynsgrøt var for øvrig familiens lørdagsmiddag.

Selv lærte jeg grøtkokingens kunst i husstelltimen på folkeskolen. I “Matlære”, som jeg fikk til odel og eie og som senere har fulgt meg på diverse flyttelass, fins atskillige grøt- og vellingoppskrifter. Og ellers alt en husmor i spe skulle kunne og vite. Om kaffe heter det at den døyver følelsen av trøtthet og sult, og at mange blir fristet til å misbruke den. Videre, at barn blir underernært, hvis de får kaffe og smørbrød i stedet for annen mat. Barn under 16 bør ikke få kaffe, men melk, havresuppe, kakao eller saft.

Det var i 1916 at Inga Høst og Ingeborg Milberg utga “Matlære”, og den ble med sine stadige reviderte og utvidete utgaver en tradisjonsbærer av de store. Min “Matlære” i bokhylla på kjøkkenet er den 18. utgaven. Den var godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet i februar 1962 til bruk i folkeskolen og den linjedelte ungdomsskolen. Da var boka ytterligere kvalitetssikret av konsulenter ved Statens lærerskole i Husstell på Stabekk og universitetsprofessorer.

“Matlære” må sies å tjent som en bibel for hverdagskokka. I flere generasjoner. For boka kom jo først ordentlig i bruk etterpå. Når skolejentene var blitt voksne og skulle lage hvit saus, koke syltetøy eller bake fattigmann.

Ingrid Espelid Hovig, som ble “hele Norges matmor” gjennom sine matlagningsprogrammer i Fjernsynskjøkkenet, hadde sin utdannelse fra lærerskolen i husstell på Stabekk. Tenk, hun renset sild på skjermen, og lovpriste fisk som mat. Hun tilberedte fløtegratinerte poteter, lagde kjøttkaker med brun saus og pyntet med en liten persilledusk.

Det var i 1960-årene, da norske husmødre var blitt frelst for hermetikk, pulversupper og dypfryste fiskepinner. Ettersom husmorskole heller ikke lengre var selvsagt for jenter, kunne de trenge en Espelid Hovig. En som ikke bare viste hvordan man lager mat fra grunnen av, men som også gjorde krus på sunn mat. Men hun var ingen heimføding, og innvidde lite reisevante nordmenn i kunsten å lage så vel fransk patê som amerikansk ostekake.

Femti år senere har Norges matmor og TV-stjerne fått mannlige arvtakere så det monner. De er superkokker. Og superkokken ble i første omgang berømt for sin gourmetmat med dertil utsøkt drikke.

Når en mann inntar kjøkkenet, blir han straks superkokk. Påstanden er ikke sugd av eget bryst. Den er fra et kryssord, som jeg satt med her forleden. Først da mannen ble kokke, ble matlagning sexy. I Norge kom superkokken med 1980-åras jappetid. Og siden da har champangen fortsatt å bruse i superkokkens glass på TV-skjermen.

Vellingmagene er for lengst historie her til lands. Men nordmenn spiser fremdeles hverdagsmat. Det har selv superkokkene skjønt, og flere av dem har gått matmor i næringen. Folk skylder på tidsklemme eller pengeknipe, og spiser industrimat som aldri før. Hva en skål byggmelsgrøt? Ingrid Espelid Hovigs oppskrift fins på nettet.

Bodil Stenseth

En gripende affære – 350 år senere fengsler den tragiske historien om Caroline Mathilde fremdeles, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 15.10.2012.

KLASSEKAMPEN – 15.10.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

350 år senere fengsler den tragiske historien om Caroline Mathilde fremdeles.

En gripende affære

15 år gammel ble hun giftet bort til sin fetter. Brudgommen selv deltok ikke ved vielsen i oktober 1766, men hadde en stedfortreder. Det var begynnelsen på slutten for livet til Caroline Mathilde i England. Som søster av Georg III var hun en brikke i et større spill. Spillet som handlet om makt og allianser kongehus imellom.

Tre uker senere ankom den femtenårige bruden Altona i Schleswig-Holstein. Under reisen hadde hun hatt følge av hoffolk, som hun kjente hjemmefra. Men i Altona måtte hun ta avskjed med dem, og ble overlatt til utsendinger fra det danske hoff. Så fortsatte reisen til Roskilde, hvor hun så fetteren som hun var viet til. Christian IIV av Danmark-Norge. Han var bare to år eldre enn henne, og mildt sagt, ikke ved sine fulle fem.

Han og hun satt i samme stasvogn, som kjørte dem til Fredriksborg slott. Og noen dager senere fant det egentlige giftermålet sted i Christianborgs slottskirke. Men parets ekteskapelige forening ble ikke fullbyrdet samme natt eller natten deretter. Mens kongen levde et utagerende natteliv med Støvlett-Cathrine og andre beryktete personer, var dronningen overlatt til seg selv. Hennes eneste fortrolige ble en dansk overhoffmesterinne.

Kongen måtte få atskillige “påminnelser” fra hoffet om plikten som ventet ham i dronningens seng. Å skaffe kongeriket en arving. Så hoffet var vel tilfreds da, Caroline Mathilde i januar 1768 nedkom med en sønn. Tre og et halvt år senere, satte dronningen til verden en datter. Men kongen var sannsynligvis ikke barnefaren.

I “En kongelig affære”, filmen som i disse dager vises på norske kinoer, får vi en ny versjon av den 350 år gamle historien. Versjonen er Caroline Mathildes. Det er et spennende grep. Men ettersom de historiske kildene om mennesket Caroline Mathilde er mangelfulle, må manusforfatteren “dikte”. Og når den pur unge dronningen nærmest fremstår som en proto-feminist, er det da også fiksjon. At Caroline Mathilde skulle være selvstendig og sterk, kan ikke kildebelegges. Derimot vet vi at hun var veldig ensom og utsatt for hoffintriger.

Hun ble, ifølge Mary Wollstonecraft, som besøkte København under sin nordiske reise i 1795, offer for enkedronningens maktspill. I 1795 var det bare tjuetre år siden Caroline Mathilde fikk sin tragiske skjebne beseglet. Vinteren 1772 ble hun avsatt som dronning, fratatt sine barn og forvist til eksil i Celle i Hannover. Wollstonecraft hadde medlidenhet med henne, og beundret henne fordi hun hadde grunnlagt en barnekrybbe for foreldreløse barn.

Det var J.F. Struensee, kongens livlege, som ble Caroline Mathildes bane. Men neppe kun fordi han var far til hennes datter. I hoffkretser ble utenomekteskapelige affærer tolerert. Så hvis Struensee “bare” hadde forført dronningen, så ville nok historien ha fått et lykkeligere utfall.

Livlegen, som var oppildnet av opplysningstidens idéer, var en maktperson. Han utnyttet så vel kongen som Caroline Mathilde. Fra september 1770 til januar 1772, regjerte Struensee i egen person. Daglig kunne han utstede opptil tre lovreformer, som skulle omskape Danmark-Norge til et opplyst enevelde.

Hoffets og enkedronningens hevn var grusom. Caroline Mathilde ble sendt i eksil, hvor hun skulle dø i en alder av tjuefem år. Struensee og hans medsammensvorne, Enevold Brandt, ble halshogd. Og hodene deres ble stilt på påler. Til skrekk og advarsel.

I moderne tid er Struensee-tiden er behandlet i ikke mindre enn fem romaner, en ballett og to filmer. “En kongelig affære”, regissert av Nicolj Arcel, bygger på Bodil Steensen-Leths roman med samme navn. I kinosalens mørke ble jeg, må jeg må innrømme, grepet av Caroline Mathildes fortelling.

Det til tross for at filmen flere ganger fikk den kildekritiske historikeren i meg til å protestere. Ute i oktoberkvelden slo det meg at flere av hendelsene i den 350 år gamle historien kunne ha skjedd og skjer i dag.

Bodil Stenseth