Monthly Archives: October 2013

Frihetseksperimenter – Mary Wollstonecrafts idealer stanger ennå mot konvensjoner og fordommer, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 24.09.2012.

KLASSEKAMPEN – 24.09.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Mary Wollstonecrafts idealer stanger ennå mot konvensjoner og fordommer. 

Frihetseksperimenter

I juli 1795 kom en dame uten reisefølge til Larvik. Det var trettiseks år gamle Mary Wollstonecraft. I brev til sin elsker, Gilbert Imlay, som var far til hennes datter Fanny, skrev hun at folk som plagsomt nysgjerrige. At en kvinne reiste alene, må det innskytes, var jo ikke dagligdags.

I Larvik, Tønsberg og andre norske byer ble hun mottatt med stor gjestfrihet. Det virket formildende på den verdensvante Wollstonecraft. Hun var kommet til sivilisasjonens utpost og ble ikke særlig imponert over kvinnenes dannelsesnivå.

Mary Wollstonecrafts reisebrev fra Norge, Sverige og Danmark sommeren 1795, som utkom i bokform året etter, ble en bestselger. “Min nordiske reise” ble en klassiker i reiselitteraturen. Der fins melankolske naturskildringer, personlige refleksjoner og private bekjennelser. Det gikk ikke en dag uten at hun skrev om savnet av sin lille datter, som hun hadde etterlatt med barnepiken i Göteborg.

Men den trykte versjonen av brevene forteller ikke alt. Med reisen håpet Wollstonecraft å ordne opp i en kinkig forretning for Imlay, og dermed også redde deres forhold. Hun mislyktes. Etter hjemkomsten til London forsøkte hun forgjeves å ta sitt liv.

Fornuft og ufornuft gjorde livet til en serie med eksperimenter for Mary Wollstonecraft. Hun kom fra en deklassert overklassefamilie og manglet ikke kulturell kapital. En tid arbeidet hun som selskapsdame. Det var jo akseptabelt for en kvinne av hennes klasse – inntil hun fant et “godt” parti. Men å bli gift var ikke det Wollstonecraft higet etter.

I stedet skrev hun om pikers utdannelse og grunnla en pikeskole sammen med en venninne. Da venninnen døde, ble skolen nedlagt. Og Wollstonecraft ble guvernante, og utga en roman. Så, i en alder av tjueåtte år, brøt hun over tvert. For hvorfor skulle hun la seg binde av idiotiske konvensjoner som begrenset kvinners liv?

Mary flyttet for seg selv og gjorde sin penn til levebrød. Hun ble virvlet inn i Londons intellektuelle miljøer, ble bokanmelder og oversetter. Hun ble en av gutta, og gutta kalte henne bare Wollstonecraft. Hun hadde affærer, blant annet med en gift mann.

I 1790 ble Wollstonecraft berømt over natten med boken “Et forsvar for menneskets rettigheter”. Og to år senere, i 1792, kom boken, som for all tid skulle sikre henne status som selve urfeministen, “Et forsvar for kvinnens rettigheter”.

Inspirert av frihets- og likhetsidealene i den franske revolusjon, gjorde hun uavhengighet til kjernen i sin lære. “Hver forpliktelse vi erkjenner fra våre medmennesker er en ny lenke, som minsker vår medfødte frihet og fornedrer oss,” konstaterte hun.

Samme år bosatte hun seg i det revolusjonære Paris, og returnerte til London våren 1795. Da hadde hun satt datteren Fanny til verden og kalte seg fru Imlay. Selv om Wollstonecraft hevdet at kjærligheten var fri, så var hun villig til å renonsere på sin lære. Men forholdet med Imlay ble et farlig eksperiment.

Livet til Wollstonecraft måtte, ifølge en av hennes arvtakere, Virgina Woolf, bli stormfullt. Det ble til i spenningen mellom liv og lære. I et gripende essay om Wollstonecraft skriver Woolf: “Hver dag skapte hun teorier for hvordan livet skulle leves; og hver dag stanget hun pannen mot andres forstokkete fordommer. Og hver dag fødtes noe i henne som forkastet hennes teorier og tvang henne til å gi dem nye former – for hun var ingen pedant, ingen kjølig teoretiker.”

I 1797 fant Wollstonecraft sin likemann, William Godwin. Da hun ventet barn, giftet de seg. Men de bodde hver for seg, og var sammen når de ønsket det. Lykken ble kort. I september samme år døde hun i barselseng.

Over 200 år senere strir feminister fremdeles med fornuft og ufornuft. De har beseiret konvensjoner og gjennomført reformer. De har gjort stormsprang og opplevd tilbakeslag. Egentlig er det merkelig at ekteskapet har beholdt sin sterke posisjon. Så privat og offentlig gjenstår en god del feministiske eksperimenter.

Bodil Stenseth

Enkedrapet – Gjensynet med “Zorba the Greek” førti år senere ble en rystende opplevelse, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 03.09.2012

KLASSEKAMPEN – 03.09.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Gjensynet med “Zorba the Greek” førti år senere ble en rystende opplevelse. 

Enkedrapet

I 1972 så jeg “Zorba the Greek”, filmen som er basert på Nikos Kazantzakis’ roman fra 1946 med samme navn. Fra den gang husket jeg rabagasten Zorba alias Anthony Quinn i hans livsbejaende dans til Mikis Theodorakis’ musikk. Og den kjekke, unge Alan Bates i rollen som forfatteren Basil. Den hardt prøvete forfatteren som strandet på Kreta.

Filmen var sikkert medvirkende til at jeg selv dro til den greske øya sommeren året etter. Der tilbrakte jeg noen fantastiske uker på en ensom strand ved en landsby sammen med mine ferievenner. Ved hjemkomsten var jeg nøttebrun over hele kroppen og i ryggsekken hadde jeg en suvenir. Et svart skaut.

Det var et slikt skaut et som landsbyens kvinner brukte som hodeplagg. Men jeg hadde funnet en annen anvendelse av skautet. Det var stort og mykt, og kunne knytes som en slags bluse. Den brukte jeg som topp til shortsen i landsbyen. At antrekket var uanstendig, enset jeg ikke. Jeg konstaterte bare at alt var utrolig gammeldags. De få kvinnene jeg så, gikk kledd i svart fra topp til tå og skjulte alt bortsett fra ansiktet og hendene.

Enken, som ble spilt av Irene Papas, husket jeg. Men ikke hennes tragiske endelikt. Derfor ble gjensynet med filmen førti år senere en rystende opplevelse. Jeg må fortelle nærmere. Enken er ung og folk i landsbyen driver ap med henne fordi hun ikke vil gifte seg igjen. En unggutt har forgjeves forsøkt å vinne hennes gunst. Det gjør imidlertid Basil, den fremmede.

Morgenen etter at han har tilbrakt natten sammen med henne, finner man liket av den forsmådde frieren i sjøen. Han har druknet seg, og folk legger skylden på Enken. Landsbyen setter i scene sin selvjustis. Det er en type selvjustis, som ikke er ukjent fra historiske kilder.

Da Enken dukker opp til begravelsen, blir hun fanget inn utenfor kirken. Folk denger løs på henne og begynner å steine henne. Idet en mann skal til å stikke Enken ned med kniv, dukker Basil opp. Han sender bud etter Zorba.

Likevel, de to klarer ikke å forhindre det som skjer. I en lynrask bevegelse dreper den døde ungguttens far Enken med et knivstikk i halsen. Hun blir slaktet som et kre. Landsbyen har fått sin hevn og sin ære gjenopprettet. Folk skygger unna. De eneste som er opprørt over drapet, er Basil og Zorba.

Hvorfor var enkedrapet i “Zorba the Greek” slettet fra min hukommelse? Et svar er at jeg pur ung i 1972. Siden da har jeg skjerpet “blikket”. For varianter av kvinneforakt, slik den er strukturelt forankret i kulturen og samfunnet. For holdninger og konvensjoner som springer ut av kvinneforakt. I gresk språk fins et sterkere ord for kvinneforakt. Nemlig misogyni – kvinnehat. Og menn som hater kvinner er misogyne.

Jeg har fått historikerens yrkesskade, og ser mer enn jeg burde se. “Gamle dager” var jo ikke gode. I alle fall hvis du kjenner andre versjoner enn historiens søndagsfortellinger. Heller ikke feriereiser til eksotiske steder er hva de en gang var. Glossete turistbrosjyrer forteller bare løgner og halvsannheter.

Når jeg kommer til “gammeldagse” europeiske byer og bygder, dem er det jo en god del igjen av, tar jeg meg i at jeg ikke er så begeistret. Som når jeg rusler gatelangs og kommer til en kafé der det bare sitter mannfolk. Eller når jeg ser små, krokete koner med svart skaut og svart fotsid kjoleskjørt. Eller hvis jeg forviller meg til gater der det står halvnakne kvinner i utstillingsvinduene.

Tilbake til 1972. Ungdomstiden min var behersket av en mild variant av kvinneforakt. Der fantes fruer og frøkner, og sistnevnte var det synd på fordi de ikke var gift og hadde barn. Det skulle ikke mye til for at en jente ble fikk økenavn, som jeg ikke vil gjengi på trykk.

Mange leger nektet å skrive ut pessar eller P-pille til jenter under atten år. Vi levde med frykt for å bli gravide. Plutselig forsvant en jente fra klasserommet, og etter en tid kom hun blek og alvorlig tilbake til skolepulten. Da en klassevenninne fikk barn, ville foreldrene ikke se henne mer.

Kanskje kan “tiden” forklare hvorfor jeg ble så fascinert av “Zorba the Greek” i 1972. Og jeg var lengtet sånn etter å komme bort. Kreta var drømmenes mål. Jeg ble henført av Zorbas dans. Det kan jeg fremdeles bli.

Bodil Stenseth

Kirsten Giftekniv – På 1800-tallet ble søskenbarnekteskap ansett som en fordel, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 13.08.2012

KLASSEKAMPEN – 13.08.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

På 1800-tallet ble søskenbarnekteskap ansett som en fordel.

Kirsten Giftekniv

“Hvert år på denne tiden setter jeg meg ned med Gunnar Larsens I sommer, en søttini år gammel roman. Den er min sommerbok.” Slik begynte jeg min augustartikkel til denne spalten i fjor, og leser jeg romanen igjen. Jeg leter etter et spesielt avsnitt, som jeg tror kan gi belyse en nesten glemt skikk i vår nære familiehistorie. Nemlig søskenbarnekteskap. Eller også giftermål mellom slektninger. Og, der på side 29 finner jeg avsnittet.

Kan du huske gamle dager?” sier Cecilie og fortsetter: “Hvor nær man syntes man var i slekt før i tiden? Nu er det ikke noe å være familie mer, det er rent blitt kjekt å sette sig ut over det. Det er ingen man er så likegyldig mot. I gamle dager syntes jeg for eksempel at vi to hørte selvfølgelig sammen, var av samme sorten likesom, enda jeg i grunnen traff dig svært sjelden.

Cecilie lever, må det innskytes, i et proformaekteskap med en homofil mann. Og romanens helt er nylig blitt enkemann. De to er slektninger og har ikke sett hverandre på årevis. Cecilie er romanheltens filletante. Nærmere bestemt, hans bestemor var hennes tante. Det var tanten/bestemoren, som hadde holdt den utvidete familien samlet. “Tante trommet jo alltid dere her i byen sammen. Siden hun døde og holdt opp med søndagsmiddagene sine, er det som om alle har skyndet sig hver sin vei,” sier Cecilie.

Hvem har ikke opplevd at når bestemor eller tante dør, så opphører de store familiesammenkomstene? Søndagsmiddagene, som Cecilie omtaler, har imidlertid ikke dødd ut. I mange moderne kjernefamilier er søndagsmiddag en institusjon. Men etter som kjernefamilien sjelden har mer enn to-tre barn, blir søndagsmiddagen en relativt liten samling.

Historikerne strides om hvor gammel den moderne kjernefamilien er. Oppsto den blant borgerskapet omkring 1800? Eller etter første verdenskrig? Det er en innfløkt historie. Kort sagt, det gjelder å tidfeste når relasjonene mellom foreldre og barn ble kjærlige og intime. Når foreldre begynte å dyrke sine barn som selvstendige individer.

En ny generasjon historikere har skiftet fokus på familiehistorien. De er ikke opptatt av å studere forholdet mellom mor og far, og foreldre og barn, men relasjoner mellom voksne søsken og medlemmer av den utvidete familien. Altså nettverk av slektninger, som er bundet sammen med følelsesmessige, sosiale, politiske og økonomiske bånd.

I den forbindelse er betraktningen til Cecilie i Gunnar Larsens roman fra 1932 interessant. Hun føler vemod over at det samholdet i slekten er borte. Hvorfor? Storfamiliens tid er over, og med dem blir også slektninger i andre og tredje ledd som fremmede. Cecilies tante hadde tydeligvis også arrangert mer enn søndagsmiddager. Hun hadde vært Kirsten Giftekniv, og sørget for at de unge i familien “fant” hverandre.

På 1800-tallet var giftermål mellom slektninger vanlig. Innen borgerskapet og embetsstanden var slike giftermål ansett som en fordel. Et ekteskap mellom en kusine og fetter, som hadde kjent hverandre siden de var barn, borget for trygghet. Dessuten var søskenbarnekteskap en måte å bevare formue og eiendom innen familien. Det ble sagt at storfolk ikke ville at “andre” skulle få del i familiens rikdom.

Charles Darwin var gift med en kusine. Det var også hans fetter, Francis Galton, grunnleggeren av eugenikken (arvehygienen). På slutten av 1800-tallet begynte det imidlertid å gjøre seg gjeldende en holdning om at søskenbarnekteskap var farlig. Av genetiske grunner. En talsmann for det var Darwins sønn og eugenikkens nye fanebærer, Leonard, som riktignok selv var gift med sin kusine.

Fra egen familiehistorie kjenner jeg til søskenbarnekteskap. En kusine av min åttifemårige mor var barn av en fetter og kusine, som var barn av foreldre som var søskenbarn. Det var i bondemiljø, for heller ikke der var søskenbarnekteskap uvanlig. Da skikken etter hvert opphørte blant etniske nordmenn, var det ikke på grunn av forbud. Det var folks syn på søskenbarnsekteskap som forandret seg.

Jeg er kommet til siste kapittel i min sommerbok. Der får Cecilie sin fillenevø. Han frir til henne mens de sitter på arvesofaen. Den hadde tilhørt bestemor/tante. Hun som hadde vært slektens Kirsten Giftekniv. Til slutt fikk den gamle det som hun ville. Det er retrosommer. Og jeg tenker at noen skikker er til for å brytes.

Bodil Stenseth.

Korssting – Syklubben er fortsatt en kvinnegreie, men den er ikke hva den engang var, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 23.07.2012

KLASSEKAMPEN – 23.07.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Syklubben er fremdeles en kvinnegreie, men den er ikke hva den engang var.

Korssting

Sjømannspresten var den eneste mannen i klubben. Syklubben eller misjonsforeningen. Det var på 1960-tallet, tiåret som ble kjent som husmoren storhetstid. I småbyen gikk det gjetord om denne presten. Han var nemlig ikke bare forkynner og muntrasjonsråd, men var også dyktig med strikkepinnene. Det vitnet hans egen lusekofte om. Selv på vrangen var den en pryd for øyet.

En vinterkveld da sjømannspresten skulle hjem etter et møte, fant han ikke lusekofta si i entreen. Noen dager etterpå traff han på en av damene i syklubben. Og hva hadde hun på seg? Jo, en viss lusekofte. Da han gjorde henne oppmerksom på at den var hans, bedyret hun at den var hennes. Men da brettet han ned kragen og viste at han hadde brodert sine initialer der i korssting.

Så fortsatte sjømannspresten å besøke sine faste kvinneforeninger. Og medlemmene der fortsatte å strikke og sy for misjonen. Deres produkter, som ble solgt eller auksjonert bort på kirkebasaren, kan synes små. Men slikt som sokker og votter, duker og klokkestrenger har finansiert store oppgaver. Alt fra julefeiring for sjøfolk og til misjonsmarkens skoler.

Misjonsforeningen er den eldste kvinneforeningen i Norge. Den går tilbake til 1844, og i løpet av kort tid fikk den mange, små avleggere. Gustava Kielland, som var prestekone i Lyngdal, kalles “kvinneforeningens mor”. Et søk på nettet forteller at de gamle kvinneforeningene i Det Norske Misjonsselskap lever i beste velgående. Og det stiftes stadig nye foreninger. “Thaivennene” i Bergen møtes hver tredje uke. “En gang i måneden blir for sjelden,” sier Torfrid Litlehei Breivik og tilføyer, “vi må jo pleie fellesskapet.”

Den sekulære syklubben er trolig yngre enn misjonsforeningen. Uansett, disse institusjonene har vært og er fremdeles viktig møtested for kvinner. Kanskje er syklubben en norsk spesialitet? En venninne fra New Zealand, som kom som kjærlighetsinnvandrer til Norge, ble overrasket over at alle kvinnene hun traff, tilhørte en syklubb. Og syklubbvenninnene hadde kjent hverandre lenge. Helt siden de gikk sammen på folkeskolen.

Da min newzealandske venninne en gang ble invitert som gjest til en syklubbkveld, oppdaget hun at det ikke foregikk mye sying der. Damene pratet og pratet og pratet, mens de mesket seg med ost og rødvin.

En syklubb er ikke alltid en syklubb, men et påskudd for en venninnegjeng å møtes regelmessig. Syklubben er et kvinneforum, der man snakker om alt mellom himmel og jord. Syklubben er en støttegruppe fra skole til grav. Og syklubben er mer trofast enn elskere og ektemenn.

Den digitale “kunstkreditt.no” er en av syklubbens nyeste avleggere. “Når humøret svinger – ta opp broderiet og få ut frustrasjonen! Hverdagstraume og sinnssvingninger – i sting!” oppfordrer ZapaLisa Rojas. Ja, nettsiden handler om korssting. Om “geriljabroderi”. Initiativtaker Mona Pedersen forklarer at hun for et par år siden begynte å brodere små, sinte bilder. Forbildet var indie-craft-bevegelsen, som bygger på gamle håndarbeidsteknikker.

Så opprettet Pedersen facebookgruppen “For et mer aggressivt korsstingsbroderi” og la ut noen riktig sinte bilder der. Det skortet ikke på respons. Rundt om i landet var det utrolig mange broderientusiaster, som sendte inn sine arbeider. Dem ble det utstilling av, og flerfoldige sinte bilder ble digitalt tilgjengelige.

Korssting har altså blitt tingen igjen. Men på en annen måte enn hva broderiets venner i forrige århundre hadde forestilt seg. De mente at kvinner ville få hvile for nervene, hvis de broderer vakre ting. Ikke sinte ting.

På en av geriljabroderiets engelskspråklige nettsider, “Needle Exchange” (nålbørsen), hylles en norsk kunstner. Hannah Ryggen (1894-1970). Hennes vevde bilder kan også kalles aggressive, etter som mange av dem har antifascistisk brodd. Om Hannah Ryggen vil vi høre mer om i år. Flere av arbeidene hennes skal utstilles på den prestigefulle Biennalen i Venezia. Det er femti år etter at hun første gang representerte Norge der.

Alt er politikk, het det på 1970-tallet. Da tok også unge menn, som gjorde den myke mannen til et ideal, strikkepinnene fatt. Dermed fikk sjømannspresten etterfølgere. Han skulle bare ha visst, hvor “in” han hadde vært i dag. Strikking er blitt kjønnsnøytralt, men syklubben er fremdeles en kvinnegreie.

Bodil Stenseth

Skjønnhetsmonstre – “La meg få være i fred,” sa Greta Garbo. Vi kan lære av henne,i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 25.06.2012

KLASSEKAMPEN – 25.06.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

“La meg få være i fred,” sa Greta Garbo. Vi kan lære av henne.

Skjønnhetsmonstre

Hun studerte meg, og jeg studerte henne. Det på en lunsjrestaurant i Los Angeles i 2000. Jeg hadde oppsporet en gammel venninne av Sonja Henie, som jeg skulle intervjue. Ja, damen som satt overfor meg, var gammel. Men hvor gammel var ikke lett å se. Ansiktet hennes var blankt og glatt. Ingen rynker, ikke en gang en smilerynke, fantes i ansiktet under den blonde hårmanken. Rundt halsen hadde hun et silkeskjerf, så heller ikke den kunne fortelle noe om hennes biologiske alder. Men det gjorde hendene. De tilhørte et riktig gammelt menneske.

Damen så interessert på meg, da jeg fortalte at jeg var rundet de førti. Hun tenkte sikkert sitt. Norske kvinner lever åpenbart i en naturtilstand. Uvitende om alle Amerikas mirakelmidler. Slike som skjuler aldringens herjinger og som skaper skinn av evig ungdom.

Jeg for min del, følte et snev av uhygge. Der satt jeg sammen med en nærmere åttiårig dame uten karakter og mimikk. Ansiktet hennes var historieløst. Helt forskjellig fra hendene hennes. Og trolig det aller meste av resten av kroppen hennes. I årenes løp var hun blitt et reservedel-menneske, som består av deler som egentlig ikke hører sammen.

Sonja Henies gamle, amerikanske venninne står for meg som et skjønnhetsmonster. Hun tok seg absolutt godt ut. Ansiktet hennes var simpelthen filmstjernepent. Likevel var det noe monsteraktig ved henne. For skjønnheten var til de grader manipulert.

Skjønnhetsmonstrene har også kommet til Norge. De er mye yngre enn åtti år. Og de er ikke rike sosietetskvinner. Det er gåtefullt at kvinner i statsfeminismens land er bruker sin frihet til å kjøpe filmstjerneskjønnhet. Så vel kirurgisk som ikke-kirurgisk skjønnhet.

I snart 100 år har Hollywood vært uovertruffen trendsetter. Stjernefabrikken har definert skjønnhet, mote og livsstil og spredt idealene til de mange.

Selvfølgelig er det er krydder i hverdagen å kunne sette seg selv i scene. Som en sigarettrøykende vamp, en deilig blondine eller en eplekjekk tomboy. Men før la ikke vanlige kvinner seg frivillig under kniven. Det gjør de fleste heller ikke nå. Derimot er de storforbrukere av Botox og Restylane. Dette er midler som har revolusjonert den ikke-kirurgiske skjønnhetsbransjen og som har fått sine filialer i byens mange nabolag.

Det løftes kanskje ikke så mye ansikter Norge, men til gjengjeld pumpes det skjønnhet fra boks. Såkalte livsstilprodukter. Etter sigende er det produkter som forbedrer livskvaliteten og bevarer et friskt og ungdommelig utseende. Bekymringsrynker og trette øyne kan viskes ut på en-to-tre. Og etterfylles når det trengs. Dessuten kan smilelinjen kan forbedres, mens leppene kan få større volum.

Skjønnhetsbehandling av vitale kroppsdeler under halsen er også blitt gjengs. Skjønt der må slikt som silikonpupper og -rumpeballer implanteres etter snitt med gammeldags kniv.

Skjønnhetoperasjoner var lenge tabu. Hollywood-stjerner vedkjente seg verken ansiktsløftninger eller ny tanngard, ny nese eller hake. Filmstjerner så seg for gode til å bli filmet under operasjonen, slik som kvinnene i vår tids reality-TV gjør. Filmstjernens “look alike” er selv blitt filmstjerne.

I dag kan alle kvinner (og menn) bli kroppsmanipulert til se ut som en vaskeekte filmstjerne. Hvis de har penger. Og norske kvinner er rike. De er på full fart til å ta igjen sine amerikanske medsøstre. De som gjennom tre generasjoner har hatt midler til å bli skjønnhetsmonstre.

Kanskje kan en arbeiderklassejente fra Södermalm i Stockholm lære oss noe? Greta Garbo, som Greta Lovisa Gustafsson (1905-90) ble kjent som i Hollywood, er en av filmhistoriens største stjerner. Riktignok ble hun skjønnhetsmanipulert, men ikke så mye at personlighettrekkene i ansiktet hennes ble visket ut. Desuten beholdt hun kroppen sin intakt. Den forble like rett og flat som en planke. Ikke uten grunn ble Garbo kjent for å være “vanskelig”.

“I want to be alone,” sier Garbo i filmen “Grand Hotel”. Der spiller hun en ballerina som er over sin første ungdom. Sitatet – “Jeg vil være alene” – er blitt tillagt Garbo selv. Imidlertid hevdet hun at hun var blitt misoppfattet. Hun hadde nemlig sagt: “I want to be let alone.” “La meg få være i fred.” Og Garbo fikk være i fred. Det sørget hun for selv.

Bodil Stenseth

Fru Hansen 100 år – Vil karrierekvinner oppleve demografisk betinget ensomhet?, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 04.06.2012

KLASSEKAMPEN – 04.06.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Vil karrierekvinner oppleve demografisk betinget ensomhet?

Fru Hansen 100 år

Liten og lut går hun på fortauet. I sin mørke kåpe av utdatert norsk damekonfeksjon og med handlenett. Det er fru Hansen på vei til Coop på hjørnet. Og hver dag hjelper kassamannen henne å putte varene i nettet. De to veksler noen ord. Hun hører litt dårlig, så han snakker mye høyere enn han pleier. Praten går som alltid om været.

Farvel, sier fru Hansen. Ha det, svarer kassamannen. Han betjener allerede en ny kunde. Så setter fru Hansen kursen hjem. Til bygårdsleiligheten med to stuer på rad. Der bor hun alene. Mukk alene. Slik hun har gjort siden ektemannen døde og barna flyttet hjemmefra.

Fru Hansen runder snart de 100. Hun er rammet av “demografisk betinget ensomhet”. Det er et uttrykk som sosiologen Kirsten Danielsen bruker, for å beskrive tilstanden til de gamle enkene på Oslos vestkant. De har ikke valgt ensomheten, men har overlevd alle i sin egen generasjon og vel så det. De har klort seg fast i leiligheten, som de alltid har bodd i. Vinterstid stenger de av stuene, og holder kun innetemperatur på soverommet og kjøkkenet. Leiligheten er de gamle enkenes stolthet og identitet. Der lever de med sine minner. Om lykkeligere tider da de mottok gjester til søndagsmiddag eller klubbkveld.

Kvinnenettverk fantes før ordet ble oppfunnet omkring 2000. Det vet fru Hansen. Hun hadde hatt sine venninner i syklubben og i bridgeklubben. En venninne hadde for øvrig bodd i gården. Ja, hun hadde hatt nabovenner. Slike som kom til kaffe, og som gjengjeldte invitasjonen. Nå er de borte alle sammen.

Så var tiden gått, og fru Hansen ble gårdens eldste. Naboer kom og gikk uten at hun ble ordentlig venn med noen av dem. For “de unge”, som hun kaller dem, driver med så merkelige ting. Dessuten har de sjelden tid til å føre en samtale. Fru Hansen kjenner dem i alle fall ved navn og litt til. Tove er i data og Inger i bank. De er begge førti pluss, pluss. Og single. Men de er sjelden hjemme.

“Vi er blitt som mennene, som vi drømte om å gifte oss med,” hevder Gloria Steinem. Den amerikanske feministen og journalisten har antakelig rett. Blant mine jevnaldrende er det nemlig utrolig mange yrkeskvinner. Og de er ambisiøse. Altså karriekvinner. Med høy lønn, mye stress og usunn livsstil. Rett nok hadde også fru Hansen vært yrkeskvinne. Hun arbeidet deltid som regnskapsassistent i et entrepenørfirma. Men det var først etter at hun i mange år, hadde vært hjemmeværende husmor.

Familien betyr mye for mine venninner. Den er som en krevende overtidsjobb, som de føler at de aldri gjør godt nok. Så de kan trenge å trøste seg med et glass vin eller to om kvelden. De kan trenge hyppige venninnemiddager. Moderne familieliv er dessuten komplisert. Mange av venninnene må styre med mine og dine barn, og gjør en gedigen innsats for dem i fritiden. Noen har også omsorgsansvar for gamle foreldre.

Noen yrkeskvinner gjør det enkelt. De skiller seg. “Nå får du overta jobben på hjemmefronten,” sa en av mine venninner til sin ektemann gjennom tjue år. Deres halvvoksne barn ble boende hos faren, mens hun selv flyttet til en leilighet. Som singel fikk hun mer tid til å være sammen med sine barn og ta seg av sin syke mor. Men også mer tid til å vie seg karrieren. Hun er blitt sitt arbeid. Det var et privilegium som var den førmoderne mannen forunt.

Énpersonshushold er blitt vanlig. I Norge består nesten halvparten av alle husholdninger av én person. Vi er blitt så rike at vi har råd til å bo alene. Boligmønsteret har forandret seg radikalt. I min bygård har de åtte leilighetene ti beboere, og tre fjerdedeler av leilighetene er én personshushold. Året 1928 derimot, hadde gården så mange som 51 beboere. I en av leilighetene bodde i alt 12 personer, en storfamilie pluss to losjerende. Og ingen av de andre leilighetene huset mindre enn 4 personer.

Single menn har lavere forventet levealder enn gifte menn. Men hva med single kvinner? Vil kvinner, som har blitt den ektemannen som de drømte om å gifte seg med, leve lenger enn single menn?

Tidens tann gnager alle ting, skrev Ovid. Den gnager hurtigere rundt folk som sliter og strever. Fru Hansens ensomhet vil neppe Tove og Inger oppleve. Hvis de mot formodning gjør det, vil værpraten med kassamannen på super’n bli dagens høydepunkt.

Bodil Stenseth

Håndarbeid(ere) – Kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 30.04.2012

KLASSEKAMPEN – 30.04.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor.Håndarbeid(ere)

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter et gammelt ordtak. Altså, fattigdommen belærer om alt. Og rundt om på kloden er det ikke få kvinner, som akkurat nå sitter bøyd over et håndarbeid. De hekler, strikker eller bruker nål og tråd for å skaffe levebrød til seg selv og familien. Kvinner er håndarbeidere på vei til et bedre liv. Med sine hjemmeproduserte varer kan de arbeide seg ut av trange kår.

Det er dermed ikke sagt at lønna er som fortjent. For hvis lønna til håndarbeidere i Kina og Vietnam hadde vært høyere, hadde ikke Norge outsourcet så mye av sin bunadsproduksjon. De staselige bunadene, som norske kvinner og menn elsker å pynte seg med 17. mai, er nemlig ikke alltid gamle. Bunadskjortas hardangersøm eller bunadsskjørtets blomstermønster kan ha vært brodert av en kinesisk kvinne. For mye lavere lønn enn en norsk medsøster ville ha akseptert.

I det rike Olje-Norge er håndarbeideren ikke lenger hva hun en gang var. Håndarbeid er blitt hobby. Derfor får heller ikke kvinner, hvorav flere har doktorgrad i bunadstilvirkning, anstendig lønn. Ofte oppgir hun yrket sitt til fordel for et, som er bedre betalt. Folk flest vet ikke hvor mange arbeidstimer som trengs for å sy og brodere en bunad. Det går i alle fall med ett årsverk. Hvis bunaden blir til etter alle kunstens regler.

På 1800-tallet var klesloftet husmors stolthet. Det erfarte Eilert Sundt, folkelivsforskeren, som også må sies å ha vært kvinnelivsforsker. Da han reiste rundt på landsbygda og samlet inn opplysninger til sin siste store bok, Om Rensligheds-stellet i Norge, hadde han en håndarbeidskyndig medarbeider. Nikka Vonen, som senere ble lærerinne og åpnet en pensjonatskole for piker i Dale. Det var hun, som kunne vurdere kvaliteten på klærne, som hang på velstandsgårdenes klesloft. Vonen hadde blikket, som så om tøyet vevd jevnt, om sømmen var god eller broderiet pent.

På gårdene den gang var alle klærne hjemmegjorte. Der hadde bondefamilien også flere skift med klær. Stasklær, søndagsklær, litt mindre fine klær og arbeidsklær, som de gikk i til daglig. Og før arbeidsklærne ble utslitt og endte som filler i en fillerye, var de blitt lappet og stoppet atskillige ganger.

Jo, finere tøyet er, jo, finere må stoppingen være. Bare de aller flinkeste og mest øvete med nål og tråd kan gjøre stopping til kunst. Såkalt kunststopping. Å stoppe møllhull i et stasplagg på en måte at stoppingen (nesten) ikke kan ses. Den dag i dag krever kunststoppingen fremdeles sin håndarbeider. For møllen lever, som kjent, i beste velgående. Men kunststoppingen er overtatt av en ekspert, som klesforretningens ekspeditør kan henvise en møllramt blådresseier til.

Stasklær er, slik de har vært i uminnelige tider, en stor investering. Så stasklærne har beholdt skansen i vår tids miljøfiendtlige bruk-og-kast-kultur. Fremfor alt bunaden eller nasjonaldrakten. Den billigste bunaden, inkludert sølvsmykker og pynt, koster ikke mindre enn 30 000 kroner. Den dyreste dobbelt så mye eller enda mer.

En kvinne som anskaffer seg en Rondastakk, får ikke bare et stasplagg for livet, hun får også noe som kan gå i arv. I flere generasjoner. Ettersom bunader flest, praktisk nok, består av et liv med diverse sømmer og et skjørt med vidde, kan de med letthet justeres. Slik at bunaden til gamle bestemor kan sys inn og tilpasses hennes sønnedatter.

På en 17. mai-fest i fjor traff jeg en dame, som bar en utrolig flott bunad. Jeg spurte om den var ny, for den så helt ny ut. Men det viste seg at bunaden var over hundre år gammel. Så vel ulltøyet i liv og skjørt som lintøyet i skjorta var hjemmevevd. Alle sømmer og broderier var gjort med hånd. Av grandtanten til bunadens nåværende eier. Bunaden hadde foreløpig hatt tre eiere, og nå skulle den snart få sin fjerde. Bunadeierens niese, som planla humanetisk konfirmasjon neste år.

Moderne kvinner mangler ofte både tid og ferdigheter til å sy sitt eget stastøy. Likevel, håndarbeidets venner er tallrike. Særlig blant kvinner. Det vitner så vel nettsteder som sy- og garnbutikker om. Håndarbeid er blitt in igjen. Så kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor. De er riktignok ikke håndarbeidere, men de skaper håndarbeid til glede for seg selv og sine etterkommere.

Bodil Stenseth

Telefon-bonding – Hør hun snakker! Det er kvinner overalt, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 26.03.2012

KLASSEKAMPEN – 26.03.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Hør, hun snakker! Det er kvinnestemmer overalt.
Telefon-bonding

“Fantastisk, ja. Kjempebra! Har vært så nervøs,” sier hun. En ung kvinne flere seter foran meg. Det er tidlig formiddag, og trikken snegler seg gjennom Oslos gater. Så den unge kvinnen med mobilen har oseaner av tid. Til å snakke med en, som hun ikke kan se. Hun ser visst ikke sine medpassasjerer. Vi, som hun snakker til. Der og da blir livet hennes teater for åpen scene. Hun er lykkelig, fordi det går så bra på jobben. Og fordi sjefen ble med henne hjem etter fredagsølen.

En sjelden gang er det en mann som høylydt betror seg. Men som regel er det en kvinne. “Hvor er du nå?” spør hun. Kort stillhet, og så går skravla. Med mobilen, den bevegelige telefonen, har bysladderen fått en megafon. På trikken og T-banen, i parken og kafeen. Mobilen – etter at den for tjue år siden ble dingsen vi alle måtte ha – ble redskap for “bonding”. Bygging og stadig vedlikehold av emosjonelle bånd. Det første vi gjør, når vi finner et ledig bord på kaféen, er å legge mobilen på bordet. Kanskje på stille. Men enten mobilen lyser eller kimer, må den tas. Og når kafébesøket er over, ringer du for å fortelle at du kommer hjem om ti minutter.

Moderne storbyliv handler om alltid å være til stede. Derfor går vi på kurs for å finne kraften, som ligger skjult i øyeblikket. Vi lærer tilstedeværelse. Mindfulness. Å være her og nå.

Da mobilen var ny, og ingen visste hva smarttelefon eller iPhone var, kalte Lars Saabye Christensen den en teddybjørn. I diktet “(mayday)” skriver han om mennene under trærne i parken og på holdeplassen, som klemmer teddybjørnen sin tett inntil kinnet.

Mobilen var i likhet med telefonen en mannegreie. For hundre år siden var det bare nesten bare forretningsmannen som brukte telefon. Med den holdt han kontakt med utenlandske forbindelser og avtalte møter. Alle andre brukte gammeldags teknologi. De skrev brev, og kunne betale ekstra porto for lynpost. Eller folk skrev “billetter”, som ble sendt med en av byens mange bybud. Dessuten var det noe som het telegram. Til familiens store begivenheter ble festtelegrammet, som var illustrert med en førmoderne Blomster-Finn, levert på døren.

“Det ringer på telefonen,” sa man. Det var på tiden, da folk på landet gikk for å telefonere på postkontoret. Og byfolk ringte fra telefonkiosken, eller de banket på hos naboen som var pianolærerinne. Etter hvert ble de røde telefonkioskene i funkisstil, som nå nesten bare fins på museum, kommunikasjonstårn i bybildet. Men fremdeles foregikk telefoneringen via en manuelt betjent telefonsentral. Så vel lokalsamtaler som rikstelefon.

Telefonistinnene, som de ble kalt, utgjorde en stor yrkesgruppe. I over to mannsaldre. Helt inntil en teknisk innovasjon, den automatiske telefonsentralen, utraderte hele yrkesgruppen. Og damene på telefonsentralen gjorde mye mer enn bare å sette en oppringer over til den riktige abonnenten. De var også lokalsamfunnet nyhetsbyrå og var behjelpelige med alskens opplysninger. For eksempel at fru NN ikke er å treffe hjemme, fordi hun er hos doktoren. Eller telefonsentraldamen kunne bryte inn i en samtale mellom to som planla å møtes ved fergeleiet, og si at fergen har fått nye rutetider.

“Goddagen,” nærmest skrek bestemor i telefonrøret. Telefonen hang på veggen i entreen, og ble kun brukt til korte samtaler. Det var dyrt å ringe, og dessuten var det alltid en på telefonsentralen som hørte alt hun sa til sin datter i den andre enden. “Ja, takk bare bra,” nærmest skrek datteren tilbake og sa at alle var friske. Så var den mor-datter-samtalen slutt.

I fasttelefonens tid drev kvinner også med bonding. For det betyr mye å høre en stemme, skjønt det ikke er mye som blir sagt. Selv tilhører jeg generasjonen, som begynte å bruke telefonen til å skravle. “Nå må du ikke snakke lenger. Det er dyrt å ringe,” ropte mor, når jeg satt altfor lenge i entreen. Hun som resten av familien hatet skravlingen min.

Etter at jeg flyttet hjemmefra i 1974, gikk det ti år før jeg fikk egen telefon. Etter lang ventetid. Telefonen, som var grå og hadde dreieskive, sto i stua. Den er for lengst avkoblet. Mobilen er blitt en teddybjørn, som følger meg overalt.

“Du er en god venn,” sa min medsøster på trikken før hun trykte knappen for røret på. Det var ikke mobilen hun snakket med.

Bodil Stenseth

Den snille jenta – Befri oss fra vanetenkningen slik at vi kan se også Sinnataggens søster, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 27.02.2012.

KLASSEKAMPEN – 27.02.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Befri oss fra vanetenkningen slik at vi kan se også Sinnataggens søster.

Den snille jenta

Sinnataggen er en vinner. Ja, den illsinte, sprell levende guttungen, som står på ett ben på broen i Gustav Vigelands veldige parkanlegg i Oslo. Av alle parkens bronseskulpturer, granittskulpturer også, er Sinnataggen den mest berømte. Han er avbildet som få. I Oslo-bøker, turistbrosjyrer og på all verdens amatørfotografier. Når jeg går over broen, er Sinnataggen sjelden alene. Barn og voksne flokker seg foran ham. De smiler og ler idet de lar seg fotografere sammen med ham. For Sinnataggen er et gøyalt ikon.

Sinnataggens søster derimot, er det knapt nok noen som legger merke til. Det gikk faktisk mange år før jeg så henne, der hun står bare et par meter unna. Hun er slett ikke sint, bare snill fra topp til tå. Den snille jenta er ikke blank i bronsen etter berøring av menneskehender. Selvfølgelig kan det være en tilfeldighet at Gustav Vigeland ikke skapte henne som en illsint minifurie. Men det er fristende å se den snille jenta som en kulturhistorisk kjensgjerning. Billedhuggeren var barn av sin tid, og skapte henne i tidens bilde.

Nå som fjorårets strid om “født sånn” eller “blitt sånn” har lagt seg, kan vi i alle fall konstatere at vi alle er ofre for vanetenkning. De små menneskene som blir født, blir tidlig sosialisert. Og som skikken tilsier, velger vi lyseblått til gutter og rosa til jenter. Matematikk regnes som guttefag, og jentefag er de som gutter ikke liker. Mens olje- og bygningsbransjen er dominert av menn, er helse- og omsorgsyrker dominert av kvinner. Det er en hverdagslivets kjønnsubalanse som kan spores tilbake til menneskehetens urtid.

Kvinnen den gang var moder jord. En staut, barmfager skikkelse med brede hofter omgitt av kravlende barn. Denne urtidsformen av kvinnen kan beundres i atskillige granittskulpturer rundt om Gustavs Vigelands parkanlegg. Der fins også urmannen i sin manndoms fulle kraft. Han kjemper mann mot mann, og vokter sine egne. Vigeland tenkte stort om menneskehetens saga fra vugge til grav, og han sparte ikke på dramatiske effekter. Særlig virker granittskulpturene hans imponerende med sine gigantiske proporsjoner.

“The Garden of Love” er Vigelandsanlegget blitt kalt i en amerikansk turistbrosjyre. Det må være all nakenheten, alle de hete omfavnelsene mellom mann og kvinne, og alle de kjærlige foreldre- og barn-gruppene, som inspirerte til navnet. Jeg hadde aldri opplevd på Vigelands skulpturpark som en kjærlighetens park. Men vi er jo ofte hjemmeblinde. Man ser ikke det spesielle i det man daglig omgis av. Det skulle to tyske venner til for å få meg til å se Vigelands skulpturpark med ubehag.

“Et slikt anlegg hadde aldri kunnet få bli stående i Tyskland,” utbrøt den ene vennen sjokkert. Vi hadde gjort et stopp på broen og fotografert Sinnataggen, og var i ferd med å bestige trappene opp til monolitten. I Gustav Vigelands granittskulpturer så mine tyske venner bare ariske overmennesker. Slike som til alt overmonn var blitt brukt i propagandaøyemed i Det tredje riket. Jeg følte meg ubekvem, og forsvarte Vigeland så best jeg kunne. Likevel, jeg tror ikke at jeg klarte å overbevise de to om at Vigelandsparken, Oslos turistattraksjon nummer én, ikke er fascistisk.

Min tyske venn reagerte spontant og følelsesmessig. Det gjorde også min lille niese, da vi sto ved foten av monolitten. Hun sprang bort til en av skulpturene, la kinnet inntil et kvinnelår og strøk hånden over det. – Kjenn, det er så mykt som hud! ropte hun. Mang en gang har jeg også sett barnehagebarns møte med Vigelands granittskulpturer. Jenter som gutter ler og hyler begeistret over å befinne seg midt mellom så mange romper og pupper. Det syns. Visse kroppsdeler er merket av hyppig berøring.

Små barn er som ubeskrevne tavler, de ser uten historiske briller. Vi “dannes” gjennom oppvekst og skolegang, og får i årenes løp en tyngre og tyngre bagasje å bære på. Det er opp til foreldre og foresatte å sørge for at denne bagasjen inneholder det dyrebareste av alt. Å lære å bli menneske. Å lære å se og føle empati. Først når vi får øye på jenta, som ikke gjør noe vesen av seg, vil vi kunne befri oss fra vanetenkningen. Da forstår vi at den snille jenta ikke er Sinnataggens søster uten grunn. Og at Sinnataggen selv, kan bli den sinte mannen som hater kvinner.

Bodil Stenseth

Kjønnsreise – De fleste av oss er spart for Lili Elbes lidelser, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 30.01.2012

KLASSEKAMPEN – 30.01.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

De fleste av oss er spart for Lili Elbes lidelser. 
Kjønnsreise

“De glade 20-åra” var kanskje ikke så glade som de var befriende. De fulgte i kjølvannet første verdenskrig, den grusomme tragedien satt i scene av ærgjerrige nasjonalstater. Hundretusener av unge menn ble slaktet på slagmarken med hypermoderne krigsindustrielle våpen. Og de overlevende soldatene fylte rekkene i “den tapte generasjon”. Men kvinnene i denne generasjonen, søstrene og hustruene til de døde og lemlestete soldatene, opplevde ikke bare tap. De vant krigen – på hjemmefronten.

Da mennene gikk i krigen, måtte kvinnene til pers og arbeide som menn høyt og lavt i sivilsamfunnet. De fire åra med krig, førte til at kvinner uten motstand kunne erobre tradisjonelle mannsbastioner. Hustruer ble familiens brødvinner. Og rikmannsdøtre, som levde for å bli gift, ble yrkesaktive.

Under krigen hadde kvinnene vunnet samfunnsansvar, selvaktelse og selvstendighet. Etterpå, da freden kom, skulle den patriarkalske orden gjenopprettes. Men tiden kunne ikke skrus tilbake. Unge kvinner var kommet i bevegelse, og de ville ikke gi slipp på friheten til å velge et moderne liv.

De må sies å ha gjort en kjønnsreise, for i mangt levde de som en sosial mann. “Flapperen”, som dominerte utelivet i storbyer som Berlin og Paris, var en guttejente. Hun klipte håret kort og snørte brystene flate. Hun røykte sigaretter og kjørte bil. Hun elsket jazz og menn og kvinner.

Fortellingen om Lili Elbe utspant seg i de glade 20-åras Paris og Berlin. Den handler også om en kjønnsreise, men en ganske annen og langt mer dramatisk enn flapperens. Lili Elbe var nemlig født som mann og het Einar Wegener. Han var den første i verden som gjennomgikk kjønnsoperasjon for å bli kvinne. Fra Mand til Kvinde. Lili Elbes Bekendelser (1931), som ble utgitt etter hennes død, er et gripende menneskelig dokument.

Før danske Einar Wegener ble Lili Elbe, var han en fremgangsrik dansk kunstner. I 1904, da han var tjueto og gikk på kunstakademiet i København, hadde han giftet seg med den nittenårige kunstnerinnen Gerda Gottlieb. De var sjelevenner og fant et eksil for sitt ukonvensjonelle samliv i kunstnermiljøer på kontinentet. Lili ble etter sigende “født” en dag, da Gerda var i beit for en kvinnelig modell og Einar poserte i hennes sted. Han hadde, som det heter i selvbiografien, en slank alveskikkelse og ble hustruens yndlingsmodell. Folk som så Gerdas sensuelle aktbilder, ble overrasket over at alveskikkelsen var en mann.

For Einar ble modellsittingen starten på et nytt liv. Han begynte å gå i kvinneklær til daglig. I Paris ble Lili, alias Einar, en kultfigur. Han var øyensynlig en jentegutt. Selv når han gikk i mannsklær, ble han tatt for å være en kvinne i forkledning. Ja, Lili var selve sinnbildet på tidens flapper. Imidlertid ble det en kjønnsreise med store psykiske omkostninger. Lili følte seg fremmed i en mannskropp.

Etter lang tid klarte hun omsider å finne frem til en lege, en sexolog i Berlin, som kunne hjelpe henne. Det må innskytes at vi i ettertid ikke vet hvilke fysiologiske kjensgjerninger, som sexologen oppdaget hos Lili. Trolig var hun ikke transseksuell, men hermafroditt.

I årene 1928-30 gjennomgikk Lili fem operasjoner. Den første ved en privatklinikk i Berlin og de fire neste ved Dresden kommunale kvinnehospital. Den siste operasjonen, der hun fikk transplantert en vagina fra en dødssyk kreftpasient, ble hennes bane. Da var Einar død for lengst, og med ham også kunstneren. Ekteskapet mellom ham og Gerda var oppløst og kjent ugyldig av den danske kongen. Og Lili Elbe, som hadde fått utstedt eget pass, drømte om å gifte seg en mann og bli mor.

Hvorledes Lili Elbe led for å realisere sin kjønnsreise, kan interesserte selv lese. Enten i hennes selvbiografi eller i David Ebershoffs biografiske roman The Danish Girl (2001). I år kan også kinopublikum bli kjent med Lili Elbe i Nicole Kidmans skikkelse. Så Lili Elbe vil snart være på alles lepper.

De fleste av oss er spart for Lili Elbes lidelser. Men det kan være smertefullt nok for en kvinne å leve som en sosial mann. Og, for en mann å leve som en sosial kvinne. Skjønt de glade 20-åra var ikke så glade, så åpnet de opp for nye muligheter for det å være menneske. En kjønnsreise er, i likhet med klassereisen, en menneskelig erfaring.