Monthly Archives: March 2014

Bibelfeminismen. Kampen mot kvinnens slaveri startet i den hellige skrift, Feminist javisst, Klassekampen, 10.03.2014.

«Vis mig mine herrer at eders bibel sanktionerer kvindens slaveri – den fuldstændige underkuelse af menneskeslægten under den anden,» ropte George Bradburn. Det var under en lang og heftig debatt under et internasjonalt antislaverimøte i London 1840. Ja, Bradburn gikk så langt at han truet med å tenne opp et bål med alle verdens Bibler. For den hellige skrift legitimerte jo ikke mannens undertrykkelse av kvinnen.
Saken var at en rekke kvinner også var møtt opp til møtet. Men de var uønsket blant mange av de mannlige delegatene. At kvinnene allerede lenge hadde frontet kampen mot slaveri, var uvesentlig. Kampen gjaldt ikke bare slaveriet i Amerikas bomullstater, men slaveriet som institusjon verden over.
Selsomme scener utspilte seg. Der var engelske prester som danset rundt med Bibelen i hånden og rystet den opp under nesen på sine motstandere. Altså slike som George Bradburn. Han var unitar og tilhørte datidens mest radikale trossamfunn. Og kvekerne, de var også på hugget – for kvinnene. Men før møtet kunne begynne, fikk de høre det. At presten hadde fått himmelens brev på at de skulle eie all sannhet. At alle menneskelige fremskritt skulle være avhengig av prestens fortolkning av den hellige skrift.
Kampen mot kvinnens slaveri kom på agendaen i 1840. London-møtet ble for øvrig historisk. Den verdensomspennende antislaveribevegelsen ble grunnlagt. Og den amerikanske kvinnebevegelsen fikk sin første spede begynnelse. For diskusjonen om kvinner skulle delta ved møtet, endte med at de ble nektet adgang.

Lucretia Mott og Elizabeth Cady Stanton, som to av de avviste kvinnene het, var rasende. Vel hjemme i Amerika igjen, tok de til å arrangere kvinnesaksmøter. Åt etter år. Med Bibelen i hånden utformet de det som må kalles en bibelfeminisme.
Sitt ideologiske fundament fikk bibelfeminismen på et møte i Seneca Falls sommeren 1848. Og det var Mott og Stanton som førte i pennen «Seneca Falls Declaration of Sentiments». Alle menn og kvinner er, ifølge dokumentet deres, skapt av Gud som likeverdige og med visse umistelige rettigheter.
Der listet Mott og Stanton opp hvordan mannen og mannssamfunnet opp gjennom historien har tyrannisert og undertrykket kvinnen. Hun er uten stemme. Hun har ikke rett til å delta ved valg. Verken i politikken eller i kirken. For kvinnen betyr ekteskapet den sivile død da hennes mann blir hennes herre. Ektemannen råder som Jehova selv. Kvinnen er utestengt fra høyere utdanning og embeter, og hun henvist til et liv i oppofrelse, underdanighet og avhengighet.

Seneca Falls’ erklæringen var radikal. Kvinner skal ha like rettigheter som menn i samfunn og familie. Det forutsetter en fundamental forandring av synet på så vel kvinner som til menn. Bibelfeminismen var radikal og fundamental.
Den organiserte kvinnebevegelsen som Senca Falls resulterte i, vokste ut av antislaveribevegelsen. Kampformene som Mott og Stanton brukte i kvinnesaken, hadde de jo erfaring med fra før. De skulle arrangere møter og sende ut emissærer. Skrive petisjoner til delstatlige og nasjonale myndigheter. Påvirke kirkesamfunn og aviser til å tale kvinnens sak.
Bibelfeminismen fikk med Aasta Hansteen – malerinne og skribent – også en aktivist i Norge. I 1872 utga hun boken «Kvinden skabt i Guds Billede» på eget forlag. Kvinnens menneskeverd og likeverd med mannen har, hevdet Hansteen, sitt opphav i guddommen selv – Den hellige ånd. Boken ble tiet ihjel. Og det eneste hun vant ry for, var sin eksentriske form for kvinnesaksaktivisme. I 1880, i en alder av femtifem, emigrerte hun til den organiserte kvinnebevegelsens hjemland. Men sin heltinne, Elizabeth Cady Stanton, klarte hun ikke å etablere vennskap med.
I 1889 tok Hansteens amerikanske eksil slutt. Og hun kom hjem til et Norge der hennes sak hadde fått en svær organisasjon av stemmerettsforkjempere. Men før Hansteen døde i 1908, hadde hun sørget for å oversette bibelfeminismens Bibel til norsk. «The Woman’s Bible» (1895-98) forfattet av Stanton.

Så gikk bibelfeminismen i glemmeboken. Siden 1840 har verden opplevd mange slags feminismer. You name it. «Women are The Niggers of The World,» sang Yoko Ono og John Lennon i 1972. Den dag i dag er kvinnens slaveri fremdeles på agendaen. Ja, det fins også såkalte feminister som kjemper for retten til kjøp og salg av kvinnen. Bodil Stenseth

Munch i Ekko, NRK, P2. 12.12.2013.

På Edvard Munchs fødselsdag 12. desember to timer lang samtale ledet av Jan Erlend Leine, og sammen med kunsthistoriker Tommy Sørbø og samfunnsmedisiner Erlend Hem. Munch som menneske og hans samfunn. Min bok “Pakten. Munch – en familiehistorie” (2004) blir også diskutert. Munch 150 år

Å leve som mennesker. “Et dukkehjem” var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig – for borgerskapet, Feminist, javisst, Klassekampen, 10.02.2014

Vinteren 1879 var Henrik Ibsen i gang med å skape en kvinne av sin tid. Han var rundet de femti, var familiemann og med Suzannah som han hadde vært gift med i to tiår, hadde han sønnen Sigurd. Nora kalte Ibsen kvinnen og hennes mann, Torvald Helmer, han kalte henne «lerkefuglen». Og Ibsen plasserte de to i et dukkehjem, et borgerlig hjem hvor det tilsynelatende hersker idyll. Tarantella-scenen der Nora danser villere og villere, varsler ille.
Et dukkehjem, utgitt rett før jul 1879, ble Ibsens skandalesuksess. Det var en «nutidstragedie», der kvinner og menn av borgerskapet kunne speile seg selv. Og Et dukkehjem, som var satt i scene i salongen som publikum selv hadde sittet i før det gikk i teateret, var sterk kost. Det var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig.
Inspirert av den danske avantgarde-guruen Georg Brandes, som lanserte «det moderne gjennombrudd» i litteraturen, satte Ibsen tidens problemer under debatt. Med en sosiologs skarpe blikk analyserer han ekteskaps- og familieinstitusjonen. Og han gransker hustrurollen og kvinnesinnet.
Er Nora et offer? Eller er hun en skurk? Den drevne dramatikeren som Ibsen var, han skildrer Nora som heltinne i hennes eget liv samtidig som han avslører henne som en lovbryter, en kriminell. Hennes moralske standard er slett ikke god. Hva med ektemannen? Helmer er, ifølge Ibsen, konvensjonenes slave. Patriarken er en patetisk og ynkelig skikkelse.
«En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt.» Notatet til Ibsen skriver seg fra hans arbeid med «Et dukkehjem».

Er Nora en radikal kvinne? Ja, hun forlater mann og barn for å finne seg selv. Hun handler radikalt, Men i løpet deres ekteskapsår har hun hele tiden vært en handlingens kvinne. Hun har brutt loven ved å forfalske ektemannens underskrift for å oppta et svært banklån. Et banklån som rett nok blir brukt i det godes hensikt. En reise til det solfylte Italia var påkrevd, ettersom helsen til Helmer var klein. Og han gjenvant helsen og fortsatte i sin advokatpraksis.
Helmer kan ha spurt seg selv hvor pengene til familiens ekstravagante livsførsel kom fra. Men han gjør ikke det.

Nora handler i desperasjon. Flere enn tre barn har ekteparet ikke råd til, og det fremgår at hun har oppsøkt «koner». Altså fosterfordriversker. Hun har tenkt tanken å prostituere seg for å skaffe nødvendige midler til å nedbetale lånet. Hun er under press. Forretningsmannen som vet om hennes forbrytelse, truer med å avsløre henne.
Så er det at Nora innvier ektemannen i sin forferdelige hemmelighet. Men da hun ber ham om å gå god for henne, kan han i all anstendighet ikke det. Som Helmer sier – «det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker». Og Nora svarer. «Det har hundre tusen kvinner gjort.» Hvorpå Helmer sier: «Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.

«Disse nutidens kvinner, mishandlede som døtre, som søstre, som hustruer, ikke oppdragne efter deres begavelse, holdt borte fra deres kall, frataget deres arv, forbitrede i sinnet – disse er det, som afgiver mødrene for den unge generasjon. Hva blir følgen?» skrev Ibsen i et notat. Hans neste familiedrama, Gjengangere, handlet også om en moralsk forkrøplet kvinne, Fru Alving. Tidlig i ekteskapet hadde hun forlatt ektemannen, en drukkenbolt og horebukk, men var blitt overtalt av presten og husvennen om å vende hjem igjen.

Ekteskapet til Henrik og Susannah Ibsen var heller ikke idyllisk. I to år etter at Et Dukkehjem ble utgitt, var Susannah uavlatelig på sanatorieopphold. Fiksjonens Nora hadde nemlig et levende forbilde i en viss fru Laura Kieler, og det var mat for bysladderen.
Susannah Ibsen fylte også rekkene av de umyndiggjorte. Året før hun døde, opplevde hun at kvinner fikk stemmerett. Men den politiske og også økonomiske myndiggjøringen av kvinnen lå langt inn i fremtiden.
Ibsen mente selv at det ikke var kvinnesak, men «menneskesak» som var hans agenda. Spørsmålet er om vi i dag har mot til å leve som mennesker.
Ekteskapet er fremdeles den samfunnsbærende institusjonen. Og ekteskapet er, skal vi dømme etter våre egne nåtidsdramaer, fremdeles et dysfunksjonelt sted. Bodil Stenseth

Å leve som mennesker. “Et dukkehjem” var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig – for borgerskapet, Feminist, javisst, Klassekampen, 10.02.2014

Vinteren 1879 var Henrik Ibsen i gang med å skape en kvinne av sin tid. Han var rundet de femti, var familiemann og med Suzannah som han hadde vært gift med i to tiår, hadde han sønnen Sigurd. Nora kalte Ibsen kvinnen og hennes mann, Torvald Helmer, han kalte henne «lerkefuglen». Og Ibsen plasserte de to i et dukkehjem, et borgerlig hjem hvor det tilsynelatende hersker idyll. Tarantella-scenen der Nora danser villere og villere, varsler ille.
Et dukkehjem, utgitt rett før jul 1879, ble Ibsens skandalesuksess. Det var en «nutidstragedie», der kvinner og menn av borgerskapet kunne speile seg selv. Og Et dukkehjem, som var satt i scene i salongen som publikum selv hadde sittet i før det gikk i teateret, var sterk kost. Det var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig.
Inspirert av den danske avantgarde-guruen Georg Brandes, som lanserte «det moderne gjennombrudd» i litteraturen, satte Ibsen tidens problemer under debatt. Med en sosiologs skarpe blikk analyserer han ekteskaps- og familieinstitusjonen. Og han gransker hustrurollen og kvinnesinnet.
Er Nora et offer? Eller er hun en skurk? Den drevne dramatikeren som Ibsen var, han skildrer Nora som heltinne i hennes eget liv samtidig som han avslører henne som en lovbryter, en kriminell. Hennes moralske standard er slett ikke god. Hva med ektemannen? Helmer er, ifølge Ibsen, konvensjonenes slave. Patriarken er en patetisk og ynkelig skikkelse.
«En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt.» Notatet til Ibsen skriver seg fra hans arbeid med «Et dukkehjem».

Er Nora en radikal kvinne? Ja, hun forlater mann og barn for å finne seg selv. Hun handler radikalt, Men i løpet deres ekteskapsår har hun hele tiden vært en handlingens kvinne. Hun har brutt loven ved å forfalske ektemannens underskrift for å oppta et svært banklån. Et banklån som rett nok blir brukt i det godes hensikt. En reise til det solfylte Italia var påkrevd, ettersom helsen til Helmer var klein. Og han gjenvant helsen og fortsatte i sin advokatpraksis.
Helmer kan ha spurt seg selv hvor pengene til familiens ekstravagante livsførsel kom fra. Men han gjør ikke det.

Nora handler i desperasjon. Flere enn tre barn har ekteparet ikke råd til, og det fremgår at hun har oppsøkt «koner». Altså fosterfordriversker. Hun har tenkt tanken å prostituere seg for å skaffe nødvendige midler til å nedbetale lånet. Hun er under press. Forretningsmannen som vet om hennes forbrytelse, truer med å avsløre henne.
Så er det at Nora innvier ektemannen i sin forferdelige hemmelighet. Men da hun ber ham om å gå god for henne, kan han i all anstendighet ikke det. Som Helmer sier – «det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker». Og Nora svarer. «Det har hundre tusen kvinner gjort.» Hvorpå Helmer sier: «Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.

«Disse nutidens kvinner, mishandlede som døtre, som søstre, som hustruer, ikke oppdragne efter deres begavelse, holdt borte fra deres kall, frataget deres arv, forbitrede i sinnet – disse er det, som afgiver mødrene for den unge generasjon. Hva blir følgen?» skrev Ibsen i et notat. Hans neste familiedrama, Gjengangere, handlet også om en moralsk forkrøplet kvinne, Fru Alving. Tidlig i ekteskapet hadde hun forlatt ektemannen, en drukkenbolt og horebukk, men var blitt overtalt av presten og husvennen om å vende hjem igjen.

Ekteskapet til Henrik og Susannah Ibsen var heller ikke idyllisk. I to år etter at Et Dukkehjem ble utgitt, var Susannah uavlatelig på sanatorieopphold. Fiksjonens Nora hadde nemlig et levende forbilde i en viss fru Laura Kieler, og det var mat for bysladderen.
Susannah Ibsen fylte også rekkene av de umyndiggjorte. Året før hun døde, opplevde hun at kvinner fikk stemmerett. Men den politiske og også økonomiske myndiggjøringen av kvinnen lå langt inn i fremtiden.
Ibsen mente selv at det ikke var kvinnesak, men «menneskesak» som var hans agenda. Spørsmålet er om vi i dag har mot til å leve som mennesker.
Ekteskapet er fremdeles den samfunnsbærende institusjonen. Og ekteskapet er, skal vi dømme etter våre egne nåtidsdramaer, fremdeles et dysfunksjonelt sted. Bodil Stenseth

Prosasamtalen. Det store i det lille, Prosa 5-6/2013.

Det store i det lille – eller historie skrevet nedenfra. Men hvor nedenfra er det å skrive om Wergeland-søsteren Camilla Collett eller andre fra de mer kondisjonerte klassene, som det blir gjort i en nyutgitt bok? Kristin Gjerpe leder samtalen om mikrohistorie med professor i historie Sølvi Sogner og Bodil Stenseth, “Wergelandsveien – fra Grotten til Litteraturhuset” og “Nr. 13 – en vestkanthistorie”.

Brevets kunst. Tidstyven stjal min aller beste venninne, Feminist , javisst, Klassekampen13. 01. 2014

«Tusen takk for ditt brev, det var velsignet godt å høre fra deg igjen. Hvorfor jeg ikke svarer før nå, skal jeg forklare nærmere. Det nærmer seg midnatt, og stillheten har senket seg ute og inne. Hører kun lyden av min egen pust, pennen som farer over arket.» Slik begynte brevskriversken altså brevet til K. Jeg leser brevet til ende, det er tre sider langt. Det er datert 12. november 1986. Ja, det var jeg som skrev det. Med blåsvart blekk i ganske sirlig løkkeskrift på lyseblått brevpapir fra Alvøen. Det lå i en lyseblå konvolutt med mørkeblått silkefôr. De ble funnet sammen mange andre innholdsrike konvolutter fra samme avsender i en skoeske under loftsryddingen.
I årevis var K. og jeg brevvenninner. Vi korresponderte. Ti mil lå mellom oss og vi møttes sjelden. Telefonen var uegnet, den var jo fast og dyr. Vi korresponderte der vi holdt på med livet på hver vår kant. Satte ord på mye, delte mye. Drømmer og sladder, bekymringer og gleder. Noe lot vi ligge, og vi forsto heller ikke hva det var før lenge etterpå.
Nesten hver uke sendte jeg brev til K. og mottok brev fra K. Brev var en omstendelig og langsom prosess. Ta frem papir og penn. Skrive ordene under følelsenes trang. Brette brevarket sammen, legge det i en konvolutt med navn og adresse, slikke frimerke og klistre det på. Sende brev. Vente på brev. Åpne brev. Brenne brev. Samle på brev. Levere tilbake brev, slik K. og jeg gjorde. Lese dem igjen. Og spørre seg selv: har virkelig jeg skrevet dette? Var dette meg?
Det var lenge etter at postmannen sluttet å komme med slike brev. På 1990-tallet tok jo nettet over. Brev ble digitale meldinger sendt med et tastetrykk. De har en hurtighet, en flyktighet og en enorm pågang. Hei igjen! Eller rett på sak i telegramstil. Punktum. Fornavn.

Tidstyven stjal min aller, aller kjæreste venninne. Brevets kunst, det handlet mye om begynnelse det. Og om slutt. Hengivenhet og høflighet hadde en hel skala av formuleringer. En brev- og formularbok fra 1932 er kilde. «Med hilsen», jeg bruker det ofte, var den gang ganske avmålt. «Ærbødigst» var svært avmålt. «Deres ærbødigste», irettesettende avmålt. Dis og dus hadde selvfølgelig sin funksjon for de gamle brevskriverne. Og «vennlig hilsen» skrev man ikke til en nær venninne. Nei, «din hengivne venninne» eller «din trofaste venninne».
«Jeg skal etterkomme Deres ønske om å avslutte vårt personlige forhold. For øvrig vet De nok best selv hva dette øyeblikket betyr for Dem,» skrev C.G. Jung med penn til Sigmund Freud, 6. januar 1913. Og, føyde Jung til med skrivemaskin – «Resten er taushet». Det ble det siste han skrev til sin læremester.
Vennskap er flyktige. Men selv om min korrespondanse med K. for lengst har opphørt, står vi fremdeles hverandre nær. Vi sms’er og bruker Skype. Brev, det er blitt nesten bare forretningsbrev. Og hvis det innimellom er et ordentlig brev, tar jeg en utskrift. De blir liggende kontormapper. Ettersom gjenstanden, det håndskrevne brevet, ikke lenger er der, søker jeg trøst i et riktig gammelt brev. Et trykt og redigert brev i en bok om prestegården til Hanna Winsnes, den landskjente kokebokforfatteren (1789-1872).

Min Inderlig kjære, skrev hun til datteren Barbra 28. august 1847. Hun forteller om gjestelag med røkt gjedde, fårestek og prinsessepudding. Om to karer som hadde drukket så sterkt under en kjøretur at den ene ikke oppdaget at den andre var død før han skulle sette ham av ved døren hjemme. Om budeia på som ble funnet sittende i fjøset med et nyfødt barn i fanget, og som vandret til fots med barnet på armen til hjem til Valdres.
«Hvor de er stærke,» sukket brevskriversken. Selv hadde hun som alltid hendene fulle. Hun hun hadde en vev under oppsetting, sto i ferd med å ribbe fjær, og far var borte. «Alle maa være saa raske, som det ønskes av din hengivne Moder». Et foreløpig siste ord til datteren med familie som var ventet til prestegården.

Hvem var Hanna Winsnes, hun som levde et langt liv som pliktoppfyllende og prektig prestefrue? Hun slet med nervesmerter, gikt og tannpine. I søvnløse netter planla hun morgendagens gjøremål. Og hun diktet. Barnefortellinger og noveller under psevdonymet Hugo Schwartz.

Jeg var paa Prestegaarden i Vang,
den Time jeg aldri glemmer,
Tidens Række fik Liv paa en Gang,
og talte med tusinde Stemmer.

Slik takket Camilla Colletts takk for seg med et dikt.

Bodil Stenseth