Monthly Archives: June 2014

På en annen fot. I det gamle standssamfunnet var tjenerne “de andre” som herskapet var avhengige av. Feminist, javisst. Klassekampen, 16.06.2014

Ethvert herskapelig hus hadde tyender. Flere enn to. «Aldrig kan jeg huske andet, end, at behandlingen af denne Klasse blev, fra vi var ganske smaa, indgit os som et Arbeidsfelt, der baade var kristeligt og humant.» Det skriver Johanne Vogt, født Collett, i 1903. Hennes erindringsbok, «Staatsraad Colletts hus og hans samtid», inneholder et kapittel om familiens tjenerskap. Herskapet var «vi» og tjenerskapet «de andre».

Fortellingen til Vogt går tilbake til 1814, da besteforeldrene fikk adresse i en av hovedstadens fasjonable bygårder.  Den gang sto, som Vogt konstaterte i 1903, man jo på en annen fot med sine tjenere enn vi gjør i dag. Det gammeldagse «han» og «hun» var foreldet. Tredjepersons benevnelsen var erstattet av «du» når herskapet tiltalte tjenerne. Deres ve og vel lå herskapet mere på hjertet, fordi det ikke var så alminnelig å bytte tjenere. Og når et gammelt tyende ikke lenger kunne gjøre nytte for seg, ble hun ikke satt på dør. Det var en honnørsak for arbeidsgiveren.

 

En tid var det to barnepiker hos Collett. De to ble ansatt fordi statsrådinden sto i skyld til deres foreldre. Under en reise hadde Colletts på grunn av uvær måttet søke husly hos fremmede, et ektepar i en hytte ved landeveien. Der ventet kona barn, og hun skulle nedkomme med trillinger! To piker og en gutt.

Før statsrådinden dro videre, hadde hun sagt at hun ville hjelpe med den vordende moren med barneklær, mat eller hva hun ellers trengte. Det gjorde trillingmoren, og fru Collett hjalp. Da døtrene ble store, trengte de tjeneste og fikk det hos familien Collett.

De to barnepikene, i motsetning til mange av de andre tyendene, er i Johanne Vogts bok ikke omtalt ved navn. Men kjent for ettertiden er Marte Kjennerud og Maren Groset. Madam Skari som var husjomfru og statsrådindens høyre hånd. Bolette Jenssen som fikk sin utdannelse av statsrådinden selv. Og Katrine som var amme. Hun ble giftmorderske og endte sine dager på tukthuset.

 

Gamle Ingeborg rykket inn i Collett-gården og bodde der mutters alene, når familien flyttet på landet om sommeren.  Hun var, ifølge Vogt, høyst innskrenket. Men hun hadde ett talent. Å passe låsene. «Jeg ser henne for mig – altid i en ren, blaaprikket Blaakjole, Blaaforklæde og Blaatørklæde paa Hovedet – dertil et Par store, blaa, udtryksløse Øine.»

En sommerettermiddag en gang i 1840-årene, da nabogården tvers over gaten tok fyr, ble gamle Ingeborg satt på prøve. Ettersom hun ikke klarte å låse opp portene i den brennende gården, ble hun overrumplet. Snarrådige naboer måtte slå inn vinduene i første etasje. Og portene kunne åpnes, slik at dyrebart innbo kunne reddes ut. Bøker, motehatter og fetevarer.

 

Mens dette pågikk, for gamle Ingeborg som «et forstyrret Væggedyr». Hun skrek, gråt og gjorde rent skandale. Men endelig fikk, skriver Johanne Vogt, hun atter noe å låse og kom i likevekt.

Når barna spurte Ingeborg om hun ikke var redd for å bo alene i bygården, svarte hun på sitt ubegripelige språk. «Nai, her saa møien Loft,» sa hun. Og det hadde hun rett i. Bygården var svær og rommene der var luftige. Det var noe annet å puste i enn Fattighusets firemannsrom som hun var overgitt til om vinteren.

Tjenestepiken Sofie mintes Johanne Vogt som et prektig menneske. Sofie Dreier var i hennes mors tjeneste i 30 år, fra 1837-67. «Aa, hvor hendes Folkemad smagte! Kjød, Flesk, Erter – eller ogsaa tykke Pandekager af Bygmel, glohede, stegt i Fedt.» Herskapets barn skulle egentlig ha smørbrød og melk klokken 12. Men «man» lukket øynene. Sofie som hadde en forkjærlighet for «Frøken Johanne», visste godt hva hun likte. Det sa Sofie også til statsrådinden, som lot seg bevege til å forandre middagsmenyen for å tekkes datterdatteren.

 

Johanne Vogts fortelling om «vi» og «de andre» er et lukket kapittel. I dag, 150 år senere, er ordene «herskap» og «tjenere» ute av bruk. Men så vel overklassen som middelklassen er avhengige av gammeldagse tyender. Noen kalles vaskehjelp og andre «au pair». De er etter sigende «på lik fot», men det er en måte å fordreie innholdet i relasjonen mellom herskap og tjenere på.

Et tyende er alltid på en annen fot. Økonomisk og sosialt. Men hva med det emosjonelle båndet mellom «vi» og «de andre»? Er det det samme gamle?  Bodil Stenseth