Monthly Archives: September 2014

Fortausretten. Camilla Collett fikk en spesiell fornemmelse av å gå alene i Christiania, Javisst, femininst, Klassekampen, 22.09.20145

«Vi vil gå,» skrev Camilla Collett. «Vi må gå,» insisterte hun. Collett gikk mye. I sitt lange, lange liv som europeisk nomade. Det var etter at hun førti år gammel ble enke. Fru Collett, som hun ærbødig (og foraktfullt) ble omtalt som i Christiania, ble over åtti år. «Det bortblåste ballkort» som Stein Mehren har kalt henne, ble en stemme. En forarget stemme. Nordmenn var selvgode og manglet evnen til å dyrke selvbeskuelse. De trengte altså runder med selvransakelse og påfyll av kunnskap om den store verden.

Collett var belest og bevandret utenfor den lille verden, familiesfæren. Hun skrev, levde av sin penn som journalist og essayist. Hennes selvvalgte rolle som fri intellektuell hadde store omkostninger. Ikke minst økonomisk. I 1876, da Stortinget omsider bevilget henne dikterlønn, måtte hun nøye seg med 3/4 av summen som mannlige forfattere fikk.

Innforlivet byvandrer som Collett var, ble byen ett av hennes yndlingstemaer. Hun måtte gå. I hjemmet har man lett å være aristokrat, noterte hun og fortsatte: Det koster ingenting og man behøver blott å sitte inne ganske stille og kjede seg. Aristokrater kjeder seg jo.

Etter en spasertur kunne Collett skrive et essay. Basert på iakttakelser av der hun gikk og det hun så. Imens gikk tankene hennes lange omveier.

Om sin hjemby brukte hun sjelden lovord. Mangelen på en plan for storbyen Christiania var slående. Hovedstaden så ut som det gjør når gutter har lekt med byggeklosser og har blitt uvenner. Eller, Collett sammenligner Christiania med en slitt, hullete underkjole som er lappet og bøtt i flere omganger.

I Berlin derimot, fant Collett en storby med skjønnhet og stil. Fra sitt beskjedne pensjonat utenfor sentrum gjorde hun vandringer – et par ganger i uken – til Unter den Linden. Den berømte promenadegaten med kaféer, butikker og praktbygninger. Hun nøt berlinernes høflighet. Deres tillitsvekkende spissborgerlighet. I Berlin hadde Collett aldri opplevd eller sett noe som kunne støte «den sarteste Følelse». Der hersket den offentlige veloppdragenhet.

Tenk, damer kunne gå alene. Selv temmelig sent på kvelden. Og det uten å usette seg for tiltale eller påtrengenhet av noen form. Det var noe annet enn i Christiania eller København. Der skammet en mann seg ikke for å fortelle at han hadde skremt en vergeløs kvinne på gaten.

Absolutt, det var fremskritt å spore i Christiania. Kvinner hadde fått «Fortaugsret». På lik fot med menn. De middelalderske tilstander var over. Den tid var over da en anstendig dame ikke turte røre seg utenfor hjemmet etter at tussmørket senket seg. Etter et visst klokkeslett var hun fordømt til å være fange i sitt eget hus.

Hun trengte heller ikke ha følge av en tjener eller å bli kjørt i lukket vogn. Collett priste seg lykkelig at hun kunne gå. Gå sin gang med samme rett, trygt og ukrenket. Som en annen borger som betaler sin årlig skatt. Men vanligvis gikk kvinner ut, fordi de måtte gjøre sin mann eller familie en tjeneste.

I den norske hovedstaden hadde kvinner altså fått fortausrett. «Hun går altså alene nu, uden Frygt,» konstaterte Collett. Likevel, det var en ikke udelt hyggelig erfaring. For hun unngikk sjelden å ta med seg en følelse hjem. En følelse av takdryppsfornemmelser. Det var som om hun stadig hadde fått lumske takdrypp.

Ingen hadde stanset henne. Ingen hadde tiltalt henne. Hun var kun blitt minnet om at hun gikk alene. Collett irriterte seg over at det fremdeles eksisterte mannfolk. Velkledte mannfolk som moret seg med å vekke takdryppsfornemmelser.

 Hvordan arter takdryppsfornemmelser seg? Jo, Collett beskrev dem som «en Stirren, en langsommere Gang, et kvalt Brum som en Spyflues under et Glas». Det var måten som menn betraktet og ordløst kommenterte en kvinne som gikk alene på fortauet.

Kvinners fortausrett, liksom. Ifølge Collett manglet den norske hovedstaden «Kvinneagtelsens Solidaritet». Det vil si, «denne usynlige Beskyttelse, der ligger i et helt Folks Bevidshed om, Erkjendelse af, hvad det Kvinder er for det.»

150 år er gått siden Collett gjorde seg sine refleksjoner. Den store og den lille verden har forandret seg. I hennes hjemby går kvinner over alt. Til alle døgnets tider. Men nyter kvinner usynlig beskyttelse når de går alene på fortauet? Bodil Stenseth