Monthly Archives: December 2014

“Karens Jul”. Vi nærmer oss tiden for de gode gjerninger, Feminist, javisst, Klassekampen, 01.12.2014

Nede på dampskipskaiene i Bjørvika sto en rønne av et fergemannshus. Det var lenge siden fergemannen hadde bodd der. Lenge siden reisende hadde søkt ly der. Der fant bare hjemløse tak over hodet. Det var i et slikt fergemannshus at Amalie Skram diktet en fortelling. «Karens Jul» som utkom 1885, er her gjengitt i en kortversjon.

 

En vinternatt rett før jul hørte en politikonstabel på sin faste patrulje barnegråt fra rønna. Han kikket inn i vinduet. På benken satt en liten sammenkrøpet skikkelse bøyd over noe han ikke kunne se. Døren var stengt. Og han måtte banke med knyttet neve før han ble sluppet inn. Han ville vite hvorfor noen oppholdt seg på annen manns grunn.

«Det er bare mig, Karen,» sa skikkelsen. Hun var tynn og liten. Knapt nok voksen. Ansiktet var smalt og blekt og hadde et dypt kjertelarr på det ene kinnet. En tjafs av et tørkle var knyttet under halsen hennes og hårtuster sto ut i nakken. Hun var ikledt en lysbrun kofte, og snittet som røpte at den hadde sett sine bedre dager. Kjoleskjørtet som hang i filler nedentil, nådde henne til anklene. Hun sto rett opp og ned. I et par hullete soldatstøvler uten lisser.

Noe hvitt stakk ut av fillebylten hun holdt mot brystet. Det var et barnehode. Hun ristet av kulde der hun sto. Når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene. Det var som om hun sto og stampet i en grøtaktig substans.

Politikonstabelen kunne ikke annet enn føle medlidenhet med henne. Det elendige barnet med det lille krypet i armen. Hun trykte seg opp til benken. Turte ikke å sette seg før han ba henne om det. Hun gråt, og etter hvert roet hun seg såpass at hun kunne svare på spørsmålene hans.

 

Karen hadde vært tjenestejente. Men da hun kom i «uløkka», satte herskapet henne på dør. Navnet på barnefaren visste hun ikke, og hun var foreldreløs. Fattigvesenet var hun for stolt til å ville ha noe med å gjøre. En madam Olsen som var jordmor på fødselsstiftelsen, hadde sagt at hun kunne bo hos henne. Men så var madam Olsen blitt syk. Og før jul hadde Karen ingen å gå til.

Konstabelen lot henne slippe med en advarsel. Hun kunne få bli i det forlatte fergemannshuset om natten. Men klokken seks om morgen måtte hun være ute. Neste natt konstaterte han at hun fremdeles satt der inne med ungen sin. Det så ut som hun sov. Om morgenen var det gneldrende kaldt. Minus 12 grader. Men før julaften kom det mildvær. Så hadde konstabelen fri. To netter var han borte. Og da han igjen sto foran fergemannshuset, ble han grepet av gru og gysen.

Døren var stengt. Og det var helt stille. Omsider kom han seg inn. Der satt hun med barnet til brystet. De var steindøde begge to. På barnets kinn var det størknet blod. Selv om moren var forferdelig uttæret, hadde ansiktet hennes et stille smil.

«Stakkars Jente, for Jul hun fik,» mumlet konstabelen. Det var kanskje best for dem begge. Vår Herre hadde en mening med alt. På nyåret vedtok Havnevesenet at det gamle fergemannshuset skulle stenges. Som tilholdssted for løsgjengere.

 

«Karens Jul» føyer seg inn i en populær litterær sjanger på 1800-tallet. Den skulle underholde og påminne lesere om vi nærmer oss tiden for de gode gjerninger.

Charles Dickens «A Christmas Carol» og H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» har overlevd tidens tann. Men de fleste av de gamle julefortellingene er glemt. «Else» som en av 1880-årenes bestselgende julefortellinger heter, var skrevet av Alexander Kielland. Den er også tåredryppende naturalistisk. I likhet med Karen er Else en fallen kvinne. En ungpike som blir forført og sveket. En som går til grunne. Uten at noen bryr seg.

Avslutningsvis fyrer Kielland av en salve så det svir i julekosen. «Over hele Byen svævede der en let Duft af Gaasesteg og Punch; lig fjern Salmesang lød der en lind Snorken fra alle dem, der sov rundtomkring med overlæssede Maver.» Han fortsetter: «De Smaa sov dybt – udmattede af Lykke og drømte om Tinsoldater og Sukkertøi. De Store sov uroligt – kastede sig hid og did og syntes, der sad dem en fed Gaas paa Brystet og gned dem med Smult under Næsen.»

Om tre uker er det jul igjen. I Norge fins det ikke lenger falne kvinner eller uektefødte barn. Operaen i Bjørvika er langt ifra et fergemannshus. Likevel, det er mange som fremdeles drømmer om et hus med lys og varme. Bodil Stenseth