Monthly Archives: February 2015

Ett liv- én time. Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling slipper ikke taket i meg, Feminist, javisst, Klassekampen, 16.02.2015.

Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling slipper ikke taket i meg.

Ett liv – én time

 

I sidegaten stilner livet og larmen. Ikke langt fra shopaholikernes behandlingssenter i Berlin. Kurfürstendamm. Der ligger den høyborgerlige villaen. En slik en som bare 1800-tallets arkitekter klarte å skape. Fortrylle familien i et hjemlig, personlig og representativt miljø. Villaen har siden 1986 vært museum. Som er helliget Käthe Kollwitz (1867-1940).

Så det er med andakt jeg går over dørterskelen. For igjen å se bilder og skulpturer som jeg helst ikke vil se. Det er simpelthen med ubehag jeg besøker kunstnerskapet til Käthe Kollwitz.

 

Käthe Schmidt vokste opp i et bunnsolid hjem. I Köningsberg, Østpreussen, nåværende Kaliningrad, Russland. Hennes bestefar på morssiden var frikirkelig prest. Men selv om hun leste Bibelen, leste hun den på sin måte. Familien var sammensveiset. En hellig institusjon som hun selv skulle videreføre.

Da foreldrene oppdaget at hun hadde kunstnerisk talent, fikk hun privatundervisning. Og hun fikk lov til å bli kunststudent. Det var ved «Dameakademiet» i Berlin. For kunstnerinner var en kategori for seg. De beste ble portrettmaler og en fotnote i kunsthistorien. Hvis de da ikke ble gift.

I 1891 ble Käthe doktorfrue med tjenerskap. Men det var i et av Berlins arbeiderstrøk. I Prenzlauer Berg, der drev hennes mann legepraksis. Karl Kollwitz var politisk radikal, og de to fikk et livslangt prosjekt. Å hjelpe de nødstilte og bekjempe sosial urettferdighet.

 

Som småbarnsmor i 1898 gjorde Käthe Kollwitz gjennombrudd, med en grafisk serie om veveriarbeiderenes opprør og nederlag i 1844. I 1892 hadde hun satt Hans til verden og i 1896 Peter. Hjemme ved spisestuebordet lekte hun med sønnene. Og der satt hun med skissebok og raderingsplater.

Hun ble belønnet. Ved å bli Dameakademiets første kvinnelige lærer. Hennes neste grafiske serie var basert på en enda eldre tragedie. 1500-tallets bondeopprør. I svart hvitt tolket hun folkets lidelser. Kvinnens lidelser. Moren med sin døde sønn i fanget. Det religiøse forelegget hennes har en lang kunsthistorie.

Men Kollwitz frigjør motivet fra det religiøse. Det var som om det var i Prenzlauer Berg. Der arbeiderbevegelsen kjempet mot utbytting og fattigdom. Med sin helt særegne medlevelsesevne forvandler hun fortidens lidelser til samtidsdokumenter.

 

Hun opplevde det selv. En mors største sorg. Høsten 1914 stupte yngstesønnen Peter på slagmarken i Flandern. Fra da av regnet hun sin alderdom. Hun var førtisju. Den lykkelige tiden var til ende. Hun led de overlevendes skyld. I de nærmeste atten år skulle hun arbeide med et minnesmerke over sønnen. «De sørgende foreldre» er to isolerte skikkelser i stein.

Som pasifist og politisk aktivist for Weimar-republikken tapte hun all ære. I Det tredje rike ble kunsten hennes stemplet som degenerert og fjernet fra offentlige museer. Käthe Kollwitz ble en samfunnsfiende. De ærefulle stillingene i tysk kunstliv ble fratatt henne. I 1942 døde sønnesønnen Peter på Østfronten. Da hadde hun vært enke i to år. Og hun levde fremdeles i den gamle familieleiligheten. Som også tjente som lager for hennes arbeider. Året etterpå, i 1943, ble hun evakuert.

Alt som var igjen i leiligheten ble fortært av flammer. Det var under bomberegnet i Berlin. Den 22. april 1945, knappe to uker før Tysklands undergang, døde hun. I Moritzburg ved Dresden. Posthumt fikk hun æren tilbake. På Zentralfriedhof Friedrichsfelde.

Det ble sønnen Hans som reddet etterlatenskapene. Han var blitt lege som sin far. Men etter krigen brukte han all tid på å bygge morens ettermæle. Mens det delte Tyskland kjempet om Käthe Kollwitz som sin største kunstner. I nærheten av hennes gamle leilighet sitter hun som en urmoderlig skikkelse på Kollwitz Platz. Og museet, det er altså i den gamle høyborgerlige villaen. Det var takket være en privat kunstsamler.

I en av salene ser Käthe Kollwitz på meg. Hver gang jeg går et lite skritt til siden, ser hun på meg. Den unge Käthe ler mot meg. Det er visstnok det eneste av de nærmere femti selvportrettene hvor hun har et lykkelig oppsyn. Ellers tok hun livet på ramme alvor. Men hun er hverken anklagende eller selvbebreidende. Nei, hun konstaterer at dette er livet.

Én time er gått. Og resten av dagen vet jeg at jeg blir værende i Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling. Bodil Stenseth

Svart hundreårsmarkering, Da sørgefargen ble kvinners motefarge, Feminist, javisst, Klassekampen, 05.01.2015.

Lillian vakte oppsikt. Hun gikk i svart. Svart frakk, svart sjal, svart slengbukse. Håret som var svart og langt, flagret i vinden. Og øynene var svarte. Med svart eyeliner og svart øyenskygge. Den svartkledte Lillian var storesøsteren til venninnen min. Vi småjenter kalte henne bare Døden.

Lillian var et uhyggelig varsel i vår koselige hageby. Med hjemmeværende husmødre som stelte huset, vasket klær, laget mat og sydde kjoler. Fargeglade sommerkjoler og skjørt. Men finkjolen med mange morsomme detaljer, den hadde sydamen sydd. Min var lilla og lillesøsters rød. Sammen med storebror ble vi ble udødeliggjort i fotografens atelier. Lillesøster og jeg var små damer. Storebror derimot, var ennå gutt. Med hvit skjorte, tversoversløyfe og blå bukse med press. Han ble mann først da han fikk blådress til konfirmasjonen.

Mor gikk aldri i svart. Som sin mor, bondekona. Bestemors kjole var svart og pyntet med hvit hjemmeheklet krage. Hun var veldig gammel og gammeldags, syntes jeg. Hun var da heller ikke bydame. Jeg hadde lært at enker gikk i svart. At de skulle gå i svart. Det hendte at en av husmødrene hadde svart bånd rundt kåpeermet. Det smale sørgebåndet fortalte at hun hadde mistet noen i nær familie.

Derfor vakte Lillian oppsikt. Hun var ung, ikke eldre enn 18 år. Det var etter at hun vendte hjem igjen fra London, «the swinging London», at hun ble Døden. Nei, hun var ikke lenger hagebyjente med blomstrete kjole og kommunefarget hår. Hun var blitt døden i hele sin svarte fremtoning. Gangen var uhyggelig, gyngende og merkelig. Ansiktet var uhyggelig svart og gledesløst.

På 60-tallet visste vi ikke hva depresjon var. Vi hadde bare hørt om dårlig nerver og nervevrak. Hagebysladderen kunne kverne om en viss frue som ikke var ved sine fulle fem. Hun sto ikke høyt i kurs, for hun manglet viljestyrke. Slik Lillian så ut, måtte hun være nervevrak. Eller noe enda verre. Noe vi småjenter ikke hadde annet ord for enn «døden».

 

Fire tiår etter at Lillian sjokkerte hagebyen med svart, fins hun over alt. Når jeg sitter og skriver nå, konstaterer jeg at jeg er svartkledt fra topp til tå. Som de fleste rundt meg i biblioteket. Jeg er blant de svartkledte. Svart er motefarge, og på kjøpesenteret henger det ikke bare svarte klær i ungdomsavdelingen.

Det er det ikke vanskelig å finne sørgeklær. Hvis du vil følge den gamle kleskoden med svart som sørgefarge. Men begravelser i dag er ikke hva de var. En flokk med svartkledte. Nei, folk viser sin sorg og deltakelse med andre og lysere farger. Svart som motefarge har forvandlet sørgefargen.

Døden er over alt. Elegant eller sjuskete. Festlig eller hverdagslig. Sommerlig eller vinterlig. Hvorfor er det blitt sånn? Når og hvorfor ble svart motefargen? Eller overhodet motefarge?

 

Coco Chanel gjorde sitt. Hennes mest berømte plagg, «den lille sorte», ble lansert på 20-tallet. De glade 20-årene. Den korte ermeløse kolen kunne brukes til alt. På jobben med jakke og flate sko. Og til party stylet opp med smykker og sminke og høye hæler.

Det er så langt ifra bare jenter i rødt som får danse. «Den lille sorte» er en god investering. Et must for working girls så vel som for troféhustruer. Og når jeg tenker meg om, mor hadde sin «lille sorte» hengende i skapet. En demokratisk eksemplar, norsk damekonfesjon anno 1964.

Nei, det var Krigen som dikterte svart som motefarge. Nærmere bestemt, enkene under Den store krigen, Første verdenskrig. Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger, krevde uhyggelig mange ofre. Anslagsvis 10 millioner døde soldater. Og blant de etterlatte var trolig 3 millioner enker. Unge enker.

I ukebladenes Klara-klok-spalter var det innsendere som spurte om det var usømmelig at enker kledte seg for fest. Om svart var sørgefarge eller motefarge. Og svart ble motefargen, det sørget krigsenkene for.

 

«Krig og klær 1914-1918», en fascinerende utstilling på Gemäldegallerie i Berlin, dokumenterer en glemt epoke i europeisk motehistorie. Mellom La belle epoqué og det glade 20-tallet. Det var da den moderne kvinnedrakten ble skapt. Med kortere skjørtelengde (for første gang i motehistorien), behagelige tekstiler, undertøy uten korsett og svart som motefarge.

Så vi svartkledte kvinner i dag står i gjeld til krigen. En svart hundreårsmarkering står for døren i år. Likevel, godt nytt år. Bodil Stenseth