Monthly Archives: March 2015

Farlig skjønnhet. Når jeg leser hva fortidens kvinner måtte gjøre for å bli vakre, grøsser jeg, Feminist, javisst, Klassekampen, 09.03.2015.

Arkanum var kosmetikkens vidundermidler. Det lærer jeg når den 130 år gamle boken jeg leser åpner seg av seg selv på side 97. Dett var hemmelige midler som kun hudpleieprodusentene hadde oppskriften til. For selv i gamle dager var kvinner ikke så robuste at de tålte daglige doser med kvikksølv, blåsyre, bly eller arsenikk. De små krukkene og flakongene på sminkebordet kunne ha hatt dødninghode på etiketten, men hadde det ikke.

Saken var jo at representantene for det svake kjønn, skulle ta seg best mulig ut. Den bleke skjønnhet var idealet. Prikkhvit blek og uten en skjemmede ujevnhet skulle hun vise sitt ansikt til verden. Hvis hun hadde vært uforsiktig i sommersolen og spankulert uten parasoll, var skaden skjedd. Solbrenthet og sommerfregner måtte behandles med rikelige doser. Skjønt ikke så flittig som hun naturen hadde utstyrt med helårsfregner. For ikke å snakke hun som hadde skammelige sår å skjule. Hun trengte sin kvikksølvsalve.

Advarsler fra leger som visste bedre, ble overhørt. Med stor overbærenhet. På verstinglisten var blant annet «Eau de Cypre» og «Eau de Rose», som begge var fylt med arsenikksyre.  «Elliotson’s Beauty Water» og «Casenave’s Schönheits-Wasser» derimot, hadde cyankalium, et hvitt pulver med smak av bitre mandler, som ingrediens. Pudder var heller ikke ufarlig, ettersom det ofte inneholdt store mengder bly. Og hårpomader og –oljer var det stor grunn til å være skeptisk til. Vanlige ingredienser var nemlig slikt som kvikksølv, lesket kalk eller arsenikk. Ja, det var til å miste håret av.

 

Belladonna var øynenes vidundermiddel. Ekstraktet fra den busklignende urten som vokser i Sør- og Mellom-Europa, er på italiensk vakker kvinne. Det får pupillene til å utvide seg, og øynene blir store, mørke og strålende. For kjennere er urten en av de aller farligste giftplantene, påpekte forfatter Ilona Pataki som for 130 år skrev skjønnhetshåndboken jeg leser. For den som vil beholde sunnheten og likevel vil lære seg «Kunsten å bli vakker», er belladonna ikke å anbefale. Heller ikke arsenikk. Selv når arsenikk tas i små doser er det farlig og resultatet er i beste fall kronisk forgiftning.

Nei, øynene, kvinnens mest kostbare juvel, fortjener bedre. De bør skylles med rent brønnvann hver morgen og kveld, og de må beskyttes. For blendende dagslys, gnistrende snø og sprakende lyn. Kunstig lys gjør selv det å lese på sengen til en farlig syssel. Overanstrengte øyne blir rødsprengte og tårefylte. Så derfor må kvinner se sin tid. Hverken sitte for lenge med fint broderi eller danse for lenge på ball.

 

Vepsetalje var kvinnens liv. Og det begynte mens hun var pike og ble snørt i korsett for natten. Det var selvfølgelig ikke vanlige piker som ble snørt, for de måtte snøres inn av en som kunne dra og knyte snorene. Så det hørte til barnepikens oppgaver, som senere ble overtatt av en kammerpike. Overklassekvinner ble kledd på og kledd av som om de var pyntedukker. Og det var de også. Ikke minst var det omstendelig å montere krinolinen, som buret henne inne i et bur av jern- eller hvalspiler.

I «Kunsten å bli vakker» frarådes altfor stramme korsetter. Det må ikke se ut som om hun har en midjen utskåret i tre. Kvinner som overdriver snøringen, pådrar seg sykdommer. Skader på leveren og i mageregionen, pustebesvær og bleksott. Bleksott eller anemi, noe som skyldtes stillesitting og usunt inneliv, gjør kvinner altfor bleke. Sykelig bleke. Den vakre blekheten var ikke enkel å oppnå på naturlig vis, den krevde oftest hemmelige midler.

Vepsetaljen som blir betraktet som en estetisk nytelse, er sunnhetens verste fiende. Det fastslo forfatteren av «Kunsten å bli vakker». Med korsett kan midjen snøres inn 2-3 centimeter slik at midjen får sin attråverdige smidighet og bøyelighet. Men å snøre ytterligere centimeter utover de 2-3 er helt uforsvarlig. Om morgenen skal korsettet snøres forsiktig og gradvis strammere rundt midjen, men ikke slik at det strammer over magen og brystet.

 

Advarsler er noen av de sikreste indisiene som historikeren har til å kunne si noe om hvordan folk faktisk levde. I dette tilfellet kvinner, overklassekvinner. At de var innsnørt, det mangler ettertiden ikke synlige bevis på. Men at de også var forgiftet av kosmetikken som de brukte, det kan vi ikke se.

Jeg lukker boken, og tenker på de små krukkene på badet. Jeg vet ikke nok om hvor farlig skjønnhet er. Den farlige skjønnheten er selvforskyldt. Bodil Stenseth, historiker og forfatter.