Monthly Archives: July 2016

Husmorens seier. Med moderne hjelpemidler ble kravene til husholdet kraftig skjerpet, Feminist, javisst, Klassekampen, 04.07.2016

Med morderne hjelpemidler ble kravene til husholdet kraftig skjerpet.

 

Husmorens seier

 

Den kostbare, moderne fornødenheten er betjent av husfruen selv. Det viser en hundre år gammel reklameannonse for Hoover støvsuger. Ifølge annonsen må det forlanges av en elektrisk maskin at «den arbeider for os og ikke vi med den». Elektrisiteten i hjemmet skal nemlig erstatte tjenerhjelp og lette husmorens arbeid. Annonsen som opptar nesten en helside, sto på trykk i Nylænde 15. juli 1912. Ja, i Nylænde, Tidsskrift for kvindernes sak, utgitt og redigert av Gina Krog. De første fire og siste fire sidene er kun viet annonser. Blant annet anbefaler fru Inga Weltz sin antiseptiske fotpleiesalong og Olava Jenssen sin hår- og hudpleie. Dameskredder Harald Ildstad tilbyr kåper, drakter og ridedrakter som sys etter bestilling. Og uten Lagermans Kraftskuremiddel «Tomten» bli det umulig fullkommen renslighet i kjøkkenet.

Hvilket overraskende funn jeg gjorde da jeg nylig kom over et enslig nummer av Nylænde. Det fins selvsagt på Deichmanske bibliotek, i samlede årgangsbind, men uten annonsesidene. Med innbindingen gikk viktig kunnskap om Nylænde tapt. Foruten årsabonnementer var det annonseinntekter som gjorde tidsskriftet liv laga. Den fullstendige versjonen gir for øvrig en inngang til kvinnekulturen som Gina Krog og hennes privilegerte medsøstre levde i. Det var jo kun overklassens kvinner som hadde råd til skjønnhetspleie, ridedrakt og elektrisk støvsuger. Tomten kraftskuremiddel derimot, kunne en arbeiderkone også anskaffe seg.

 

Sopelimen er Norges renslighetssymbol. Det mente Eilert Sundt, sosiologen som ikke visste at han var sosiolog. Da han i 1849 ble reisende forsker, var det for å gi seg folkelivet på landsbygda i vold. Og var det noe Sundt merket seg, så var det at husmor brukte sopelimen. Titt og ofte feide husmor gulvet. Sundt ble svært fascinert av skikken som måtte ha røtter tilbake til Tor og Odins dager. Så hjemme i Kristiania bygde han opp en anselig samling sopelimer. Allikevel falt heksene som red til Bloksberg på dem, utenfor hans interesse. Selv ble imidlertid Sundt betraktet som litt av et troll. Det fordi han stikk i strid med den medisinske ekspertise hevdet at den norske husmors renslighetsstell var upåklagelig.

I løpet av 1800-tallet var det legene som vant. Bakteriologien gjorde kvantesprang, og med det ble det moderne renslighetsstellet med skuring og skrubbing med såpevann født. Husmor var ikke bare husmor lenger, hun ble sjef for hjemmets beredskap mot den usynlige hæren av sykdomsfremkallende organismer. For all del, bakteriologien brakte mye godt med seg. Men innenfor hjemmets fire vegger fikk det vidtrekkende konsekvenser.

For etter at husmor parkerte sopelimen på Bloksberg, fikk hun paradoksalt utvidede fullmakter. Rent eller ikke rent, det er det bare husmor som ser. Det er alltid husmor som får hjemmeseier. Snakk om kvinnemakt. Kampen mot støv og skitt handler jo om den gode sak. Familiens være eller ikke-være. Men hverken husmødre eller tyranner lever ufarlig.

«De koser Dem sikkert når den første solstripen om morgenen baner seg veg gjennom vinduet. Det blir straks hyggeligere og varmere i stuen,» begynte brevet. Det var fra Electrolux, støvsugeren altså, til fru Sigrid Mortensen. Hun kunne lese at solstripen bringer for dagen og påminner om de millioner av små støvpartikler som rastløst hvirvler omkring. At hvert av disse støvkornene rir en hel familie av bakterier. At 80 prosent av støvet i støvsky som blåser inn i et rom, legger seg på gulv og møbler i løpet av to timer. Og at de minste støvpartiklene kan holde seg svevende i dagevis.

Jeg referer ikke til en scene i en Hitchcock-film, men til et autentisk brev gjengitt i Einar Moe «Salgsbrevet» (1946). Saken var at med en Electrolux støvsuger ville fru Mortensen få hjelp med å være hygienens vokter. I den lange fredstiden etter 1945 skulle husmødre i alle samfunnslag etter hvert få hjelp av støvsugeren. Arbeidet gikk lettere, men kravene til renslighet ble kraftig innskjerpet. Støv på hjernen ble vanlig diagnose.

En bekjennelse i bekjennelsenes tid. Min mor var husmor og jeg har arvet husmor-genet. Til min private beredskap hører bøtte med såpevann og gummihansker. Enten hanskene er gule eller røde eller blå, fryder jeg meg når jeg tar dem på. For ikke å glemme støvsugeren. Og ja, den suger. Bodil Stenseth

Rypenes agent. Når dagens sykkelbud iler gjennom gatene kan vi minnes en viss gründer, Feminist javisst, Klassekampen, 30.05.2016

 

Tolv ryper var bestilt og måtte leveres på kundens dør. Men tenk, bybudet på Egertorget krevde én krone! Én krone for å bære tolv ryper til Skillebekk! «Nei, den går ikke, her må være en gjerning å gjøre,» tenkte rypenes agent. Fredrikke Tønder-Olsen kalte seg faktisk agent. Om vinteren bodde hun i hovedstaden, hvor hun var agent for Nordlandsprodukter. Resten av året var hun omreisende agent for forsikringsselskapet Norden. Eller rettere sagt, våren 1894 ble Tønder-Olsen forhenværende agent. Det ublu bybudet satte henne nemlig på en forretningsidé.

Den ble satt ut i livet i et mørkt bakværelse i Grensen 19. Der satset den trettiåtte år gamle innflytterkvinnen sparepengene sine. Hun hyret inn tre gutter og startet hovedstadens første viserguttbyrå. Anekdoten om de tolv rypene fortalte gründeren gjerne om. Den står på trykk i bokverket «Norske kvinder» (1914).

 

«Kristiania Visergutkontor» ble en enestående suksess. Tønder-Olsen måtte stadig ansette flere visergutter. Firmaet utvidet også sine tjenestetilbud til å omfatte transporter av store kolli og flyttelass. Dessuten fikk firmaet flere filialer rundt om i byen. Tidlig på 1900-tallet hadde Tønder-Olsen opptil 40 kjørehester på stallen. Når det var flyttetid, i april og oktober, hadde hun så mange som 200 mann og 60 visergutter i arbeid. Året 1910 var Tønder-Olsen byggherre for en fire etasjer høy bygård, Kirkegaten 10, hvor folk kunne få lagret møblene sine. Tre år senere kjøpte firmaet eiendommen Pilestredet 1. Der hadde firmaets hovedkontor holdt til siden 1905 og der hadde det adresse så lenge Tønder-Olsen levde.

Hvilke forutsetninger hadde kvinnen som i 1894 startet Kristiania visergutkontor? Fredrikke Tønder-Olsen kom, som det het, fra gode kår. Faren var gårdbruker og handelsmann på Nesna (dagens Dønna) i Nordland. Moren var av den gammeldagse typen, som helst så at datteren lærte seg håndarbeid og andre kvinnelige sysler. Det gjorde Fredrikke også. Men hun var glad i havseilas. Faren tillot henne til å holde seg med egen fiskebåt og mannskap som hørte til. Da datteren sa at hun ville bli gravør, var faren villig til å bekoste studiene ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania.

Etter en stund måtte Fredrikke avbryte gravørutdannelsen. Det var fordi «øinene slog feil», og hun måtte reise hjem. Kanskje håpet foreldrene at datteren ville bli gift? I stedet ble hun Norges første kvinnelige forsikringsagent. År etter år reiste hun rundt på gårdene Nordland. Hun ble simpelthen forretningsmann og litt av en pedagog. Som det fremgår av hennes minibiografi i «Norske kvinder», hun lærte folk å assurere gårdens besetning, avling, innbo og løsøre.

 

I 1890-årenes Kristiania var kvinnerettighetskampen stilnet. Tilbakeslaget var kommet, godt hjulpet av en ny generasjon mannlige forfattere. Den reaksjonære synet på kvinnen som skjøge og madonna var på moten igjen. Men det var i åndslivet. I ervervslivet klarte Fredrikke Tønder-Olsen seg utmerket. Som sjef for Kristiania Visergutkontor administrerte hun en stor mannlig stab. Visergutter, hestekjørere og flyttefolk. Kontorpersonalet var også tallrikt, og det var kun kvinner som arbeidet i administrasjonen. Det var selvsagt. I Kristiania Kvindelige Handelsstands Forening var Tønder-Olsen blant de aktive medlemmene.

Hun tillot aldri tiden å løpe fra firmaet. På 1920-tallet ble hestene erstattet med lastebiler og stallene ombygd til garasjer. Viserguttene ble sykkelbud. Filialene i Niels Juels gate 40, Waldemar Thranes gate 10 og Valkyriegaten 21 ble også filialer for Statens telefon og telegraf. I 1926, da Tønder-Olsen fylte 70 år, ble firmaet agent for forsikringsselskapet Storebrand. Ringen var sluttet.

 

Gründeren av og sjefen for Kristiania Visergutkontor gjennom 35 år tilhørte fremtiden. Hun var ærgjerrig på egne vegne, på kvinners vegne. Midt under bankkrisen i 1921 grunnla hun bladet «Norske Kvinder». Men Tønder-Olsen var ikke feminist. Hun forsto det moderne tid. Gjorde det hun var god til. Skapte arbeidsplasser. Flyttet ting og fikk kommunikasjonen til å fungere.

Når dagens sykkelbud iler gjennom gatene, kan vi minnes en viss gründer. Hvis Fredrikke Tønder-Olsen vært trettiåtte år i dag, ville hun ha startet en blogg. Men bloggen hadde garantert ikke vært rosa. Bodil Stenseth