Monthly Archives: October 2016

Dyre-Lisa. I storbyen er alle outsidere, ingen er originaler, Feminist, javisst, Klassekampen, 12.09.2016.

Når hun sto på post, var det ved foten av bakken. Og hovedstaden den gang hadde bakker. Slemme, bratte bakker som Wergelandskneika, Youngsbakken og Norabakken. Ja, utmagrede hester som trakk kjerrelass med melkespann, kullsekker eller teglstein. Mens hestene strevde mer enn ellers for å få lasset frem, svingte kjørekaren pisken. Det hørte til hverdagens små dramaer som ingen brydde seg om. Men Dyre-Lisa brydde seg. Hun kunne kjefte som en kar og var også ytterst handlekraftig. Dyre-Lisa ble sagt å være «Kristianias djerveste kvinne i åpen kamp».

Hvis kjørekaren var nyankommen innflytter i byen, var han intetanende. Den gamle kona med stokk og kysehatt og sjal og kurv over armen, var brått over ham som et uvær. Han hadde vært frekk å ta til gjenmæle, men da rev hun pisken fra ham. Ennå hadde han ikke skjønt hvem han sto overfor, så han holdt på sin rett til kjøre hest som han ville. Da grep kona med ett fatt i beina hans og dro han ned fra lasset. Ikke nok med den ydmykelsen, kjørekaren fikk smake stokken hennes. Stokken som hun gikk med, ja den dengte hun løs over ryggen hans.

Men fikk kjørekaren en lekse for livet? Nei, byens kjørekarer fortsatte som før, og Dyre-Lisa med sin enslige kamp. Etter hvert vant hun oppslutning stor nok til å danne Dyrevernlaget. Tenk, Dyre-Lisa fikk, visstnok som byens eneste privatperson, utlevert politifløyte. Den brukte hun hvis en dyreplager var altfor gjenstridig. Så Dyre-Lisa hadde sine høye beskyttere.

 

Da hun i 1918 fylte 85 år fortalte hun til en avis at hun hadde vernet om dyra på alle måter i hele sitt liv. Tusener av kroner hadde hun samlet inn til dyra. Hun sa det med stolthet. Det var heller ikke få dyreplagere hun hadde jult opp. I 1921 fikk hun kongens fortjenestemedalje i sølv. Den ble overlevert av «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse», som den gang tilhørte storfolket.

Lisa Kristoffersen var født i fattige kår på Sagene. Spesielt lag med dyr hadde hatt hun siden hun var en neve stor. Hvis ingen turte å hente den mannevonde hesten i havnehagen, var det Lisa som ble sent for å hente den. Som jentunge hadde hun lovet seg selv at når hun begynte tenke selvstendig, skulle hun vie livet sitt til dyra. Hun elsket fugler og alle firbente skapninger, om de var stygge eller pene spilte ingen rolle. Og hun hatet dyreplagere.

Voksenlivet ble barskt. Lisa giftet seg tidlig, og hun og mannen emigrerte til Amerika. I Chicago drev Lisa sitt eget vaskeri og strykeri. Men hun hadde alltid tid for forlatte dyr, som nøt hennes stell og omsorg. I millionbyen Chicago var dyrebeskyttelsesbevegelsen stor, og inspirasjonen til dyrevernforeningen hennes kom kanskje derfra. Hjemlengselen var sterk. Ti ganger skulle Lisa krysse Atlanteren, før hun etter 25 år bestemte seg for å vende hjem for godt. Da var ektemannen var syk og arbeidsufør.

 

Med 50 kroner som startkapital og med friplass på torget, begynte hun å selge frukt og bær og blomster. Når torgtiden var slutt, fortsatte arbeidsdagen. Fra en liten vogn som hun dro etter seg rundt om i byen, solgte hun frukt, kaker og godteri. Hele forsørgelsesbyrden lå på Lisa. Likevel, hun sto ofte på vakt ved foten av en av byens bakker. Og med en årvåkenhet som få, var det ikke kattepiner av en guttunge som kunne føle seg trygg.

Hvor ble de av, de som det bare fins én av? Er det storbyen som har tatt kvelertak på originalene? Altså, alle dem som går omkring med spiren til å bli en original, være seg selv fullt ut? Haakon B. Nielson som i 1966 utga boken Byoriginaler, mente det. I gamle dager hadde Oslo mange originaler, og de kom fra alle samfunnslag. Dyre-Lisa, Homansbyens Dronning, Køla-Påsan og mange flere, som Nielson fortalte om i boken. I byen gjorde originalene vesen av seg, enten ved sin pussige bekledning, sine spillopper eller sin hjertesak. Men ett hadde originalene til felles. De har, som Nielson skrev, alltid gjort det som har falt dem inn i øyeblikket. De hever seg over hva andre sier og mener om dem. De har frigjort seg fra unaturlige hemninger og kommer i kontakt med det levende liv og de ekte menneskelige følelser.

 

Vi moderne storbymennesker elsker å kalle oss outsider, men vi ser alle like ut. Originaler som Dyre-Lisa fins ikke lenger. Eller skjuler det seg en original i oss alle? Bodil Stenseth bodist@getmail.no