Monthly Archives: December 2016

Alarmsnoren. Leve toget! Men kom ikke her med damekupeen igjen, Feminist, javisst, Klassekampen, 19.12.2016.

Reise uten følge? Med jernbanen helt til hovedstaden? Lilli visste ikke om hun turte eller om foreldrene ville gi henne lov. Hun hadde aldri reist alene, ei heller så langt. Men nå bodde hennes gifte søster i hovedstaden, og hun ville så gjerne ha besøk. Lilli var ung, kun 17 år. Hun var altfor smukk, ja, hun var nydelig. Nettopp derfor var det ikke ufarlig å la henne reise hjemmefra alene. Ville hun rote bort penger og togbilletter? Foreldrene turte ikke å betro henne noe større beløp, for hun kunne jo ikke styre med penger. Reisen som innebar at hun måtte skifte tog underveis, var ikke enkel for en som Lilli. Hun kunne ta feil av togene, stifte upassende bekjentskaper eller falle ut av vinduet. Og hun kunne gjøre anstøt mot jernbaneordenen.

Reisen ville dessuten bli en kostbar affære. Lilli hadde søsken, og så måtte også de reise til hovedstaden. Men hvordan ville det gå med Lilli der? Hun ville utvilsomt la seg bestjele av lommetyver. Hun ville utvilsomt miste bagasjebeviset, komme hjem igjen medbringende halvdelen av sine saker. Ja, hun kunne miste et helt dusin lommetørklær. Moren var fylt av frykt og betenkeligheter. Det var hennes klippefaste overbevisning at Lillis reise aldri ville gå vel. Likevel, reisen kom i stand. Hun fikk ny drakt, støvkåpe og hatt. Til foreldrene lovet Lilli at hun aldri skulle tale med noe menneske utenom billettkontrolløren og konduktøren. Reiseruten skulle hun skrive ned i en i notisbok og lære utenat. Og hun ga et ubrytelig løfte om en tidligere uhørt orden.

 

I damekupeen ble Lilli sittende sammen med tre eldre damer. De begynte naturligvis å snakke til henne. Glemt var Lillis løfte. Snart visste de tre fremmede det meste om Lilli, hennes familie med mer. Da toget stoppet ved en stasjon, forlot de tre damene kupeen. Og etter en stund var Lilli fremme ved stasjonen der hun skulle skifte tog. Én hel time måtte hun vente på neste tog. Ute på perrongen la hun merke til en herre med stor bart og bredskygget hatt. Herren kom bort til henne for å spørre om han kunne stå henne til tjeneste. Han var elskverdigheten selv. Men Lilli tenkte på foreldrene, og noen samtale ble det ikke. Da toget kom, så hun at herren, sammen med en fornem dame, gikk inn i nabokupeen. Mon tro om det var mann og hustru? Nei, tenkte Lilli, damen var for gammel. De måtte være bekjente, så hyggelig som de to hadde det sammen.

Lilli satt alene i kupeen. Om fem timer ville hun være fremme i hovedstaden. Hun leste i reiselektyren sin, men la den vekk. Kjedsomheten snek seg langsomt og grundig innover henne. Hun så ut av vinduet, studerte alt som var i kupeen. Der hang alarmsnoren. På veggen leste hun det som sto på skiltet om alarmsnoren. Når man dro i den, stanset toget og signalpipen gikk. Ulovlig bruk av alarmsnoren ville bli bøtelagt med 100 kroner!

 

Lilli stirret på alarmsnoren. Den hadde en djevelsk tiltrekningskraft. Hun reiste seg, stilte seg ved vinduet, åpnet det og lente seg ut. Et kraftig vindpust, og vips, så fløy den nye hatten hennes avgårde. Da trakk hun i alarmsnoren, helt uten å vite det. Toget stanset og signalpipen gikk. Lilli kom til sans og samling. Hvordan kunne hun ha vært så ubetenksom? Hvordan skulle hun klare å betale boten på 100 kroner?

Abonnentene av «For Hus og Hjem. Ugeblad for Damer» måtte vente i spenning. Allarmsnoren(!), fortellingen gikk som føljetong i september-oktober året 1890. Den oppløste seg til sist med velbehag. Men først etter noen episoder til. Da herren med stort skjegg og bredbremmet hatt var alene i kupeen med den gamle damen, overfalt han henne med kloroform. Han var røver i forkledning, og skulle forsvinne i folkemengden når toget stoppet på den store stasjonen. Men takket være Lillis ubetenksomhet ble ranet avverget og røveren arrestert. Boten ble ettergitt, den gamle damen ga Lilly ny hatt og inviterte henne til sitt gods på landet.

 

Alarm. Det gikk litt fort i svingene sist. «For Hus og Hjem» er ikke det første damebladet i Norge. «Euphrosine – et lidet Tidsskrift for unge Damer» utkom i 1830, men i fellesmonarkiets tid var det også dameblader. Selv tilhører jeg den store gruppen reisevante, hun uten følge. Én ting ser jeg alltid etter. Nødutgangen. Leve toget! Men kom ikke her med damekupeen igjen! Bodil Stenseth

For Hus og Hjem. Damebladet er ikke hva det engang var, Feminist, javisst, Klassekampen, 14.11.2016.

Hvordan skrelle løk uten tårer? Skjær opp løken foran trekkdøren på komfyren. Hvordan anvende appelsinskall? Tørk skallene i ovnen, støt dem dernest til fint pulver og oppbevar det i en tettsluttende boks. Bruk litt pulver i hvetebrøddeigen, pannekakerøren eller havregrøten. Det smaker meget godt. Hvordan anvende gamle korker? Legg dem i en skål med petroleum og la dem trekke en stund. De gamle korkene blir da meget gode til å gjøre opp ild med. Slik lyder noen av husrådene som sto på trykk i «For Hus og Hjem Ugeblad for Damer» i året 1890. Det gamle damebladet er en pageturner. Der er ingen bilder, kun side opp og side ned med tekst. Foruten føljetonger om moten, moten var alltid viet rikelig plass, enkle motetips. Som om å fornye sommerhatten med selvlaget pynt av kongler og strå. Der er fortellinger fra det virkelige liv, som om Møllers guvernante, balldronningen og ungpikens farefulle togreise.

Men damebladet var også et aktualitetsmagasin. Der er artikler om tjenestepikespørsmålet, om orden i husholdningen og om fordelen ved å bruke lorgnetter fremfor briller. Der er oppskrifter på potetkake, kålruletter og kaffebrød. Etter ukemenyene å dømme, hadde damebladet målgruppe i de øvre samfunnslag. I første uke av mars ble grønnkål med kjøttboller, kalvestek og eplekompott anbefalt som søndagsmiddag. Ellers i uken var det ingen dessert, men alltid to retters middag. Bortsett fra lørdag da middagen var riktig bestandig. Først øllebrød, så sild, så lapskaus og helt til slutt pannekaker.

 

«Høi Arm, smedet Staal, stilbare Lagere, flyttbare Dele, selvsættende Naal, selvtrædende Skytte, syr hurtigst, larmer mindst, varer længst.» Det lover annonsen for Whites amerikanske Peerless, symaskinen som hadde fått gullmedalje ved Verdensutstillingen i Paris i 1889. I Norge var allerede 4000 Peerless i bruk! Vidunderet av en symaskin er gjengitt i et grafisk trykk. Nei, damebladet årgang 1890 er ikke uten bilder. I hvert nummer fins en symaskin avbildet, og det i en ganske stor reklameannonse. Peerless satset tydeligvis tungt i det norske markedet. Ja, det var to amerikanske symaskinfabrikker som konkurrerte om å vinne med Norges husmødre for sitt produkt. Peerless og Singer. Og Singers Originale var ifølge annonsen «De bedste i Verden». Tenk, Singer hadde solgt henimot 7 millioner symaskiner.

Amerika, dit titusener av nordmenn utvandret i året 1890, var det moderne livs innovasjonsnasjon fremfor alle. Og på alle områder. I «For Hus og Hjem» rykket doktor A. Friedman, tannlege fra Philadelphia med adresse i Kristiania, inn annonse. Han var anerkjent for sine amerikanske gullplomberinger og vakre tenner! Tenner som kunne settes inn med eller uten plate.

 

Året 1883 utkom «Ladies’ Home Journal», Amerikas langlivede dameblad. Tre år etter fikk Norge sitt første dameblad. Altså «For Hus og Hjem Ugeblad for Damer». Det må ha vært litt av en sensasjon, dette damebladet, som utkom i Stavanger. Og det var, som det står, «udgivet under medvirkning av erfarne husmødre og vitenskapeligt dannede menn». En lege ved navn Arnt Moe var fast bidragsyter med stoff om hygiene (helse). Men det mest interessante ved foretaket var medvirkningen til de erfarne husmødrene. De sto oppført på samme linje som vitenskapsmenn. Bladet rakk så vidt å bli voksen, i 1914 skulle det gå inn i «Hver 8. Dag».

Kvinnesakens fortropp var ikke bidragsyterne i damebladet. På den politiske skala må de kalles moderate. Grunnakkorden er sunn fornuft. Således konstaterte damebladet, med henvisning til Sigfred Levys bok om skjevhet hos pikebarn, at snøreliv

er naturstridig og fordervelig. Det var intet mindre enn en forbrytelse å tvinge 12 år gamle piker inn i snøreliv for å korrigere skjevhet. Damebladet fremholdt også at kvinner nærer altfor stor tillit til snørelivets forskjønnende virkninger på figur og holdning. Skjevhet og rundryggethet kan jo forebygges og behandles på annen måte.

 

Damebladet er ikke hva det engang var. Men det er jo det som er gleden med å lese i gamle blader. Det kan sette ett og annet av vårt eget i perspektiv og minne oss om noe vi har tapt. Den gamle hansken for eksempel. Visste du at du kan lage pennevisker av den gamle hansken, etter at den har vært brukt til hus- og hagearbeid? Bodil Stenseth