Monthly Archives: February 2017

Med kjærlighet. I 1955 debuterte en purung forfatter med en historie om et modig valg, Feminist, javisst, Klassekampen, 20.02.2017.

«Barnet mitt, når du blir født vil det snart være vår, og når sommeren kommer er du ikke min lenger. Fremmede hender skal stelle deg, og en fremmed kvinne skal se det første smilet ditt.»  I Vigdis Stokkeliens novelle «Med Kjærlighet» fortsetter jeg-personen: «Men jeg har båret deg fram, jeg har hatet deg, jeg har elsket deg. Du har vært en del av min kropp så lenge at når du er borte, vil det alltid være et savn tilbake.» Novellen, på trykk i Magasinet For Alle nr. 42 1955, handler om sommerpiken som kom i uløkka. Sommerpike? Å se til var sommerpiken for seksti år siden som hun er i dag. Hun er deilig, solbrun og i stroppeløs kjole, der hun sitter på brygga og lar mennene ønske seg med øynene. Men det er én mann som hun foretrekker fremfor de andre. I dansen smyger seg inntil ham. Hun nyter at han kjærtegner henne, og hun blir hans.

Tilbake til 1955 og novellen, som er referert og sitert her. Jeg-personen bekjenner at hun ikke var slik han trodde. Hun var bare en pike som lette etter varme. Hun valgte ham. Hadde kun ett ønske, å bety noe for ham. I stedet ble hun en lek for ham. Lesere forstår at han og hun absolutt ikke var på sosial bølgelengde. Da de var i cocktailparty, så hun hat i øynene hans. For hun, hun var jo ingenting mot piken i kostbare klær og dyr parfyme. Hun som snakket engelsk, fransk og tysk. Likevel, jeg-personen pinte sin utvalgte med øyekast til menn som ikke betydde noe. Brukte ordspill når alt hun skulle ha sagt var så enkelt. Hvorfor hadde hun ikke fortalt ham det da?

 

Han lo da han hørte om barnet. Det var ham likegyldig. Hun kunne gjøre hva hun ville. Ta det bort, adoptere det bort eller gjerne beholde det. Barnet var altså et «det». Den gang tigget hun ham om kjærlighet. Men det var for sent, måtte jeg-personen akseptere. Hun var reist hjem til barndommen, en værhard øy, der hun hadde tilbrakt fem år som jente. Hele dagen lå hun i sengen med bøkene sine, leste for å glemme. Om morgenen var vannet i bøtta på kjøkkenet bunnfrossent. Hun var som en landsforvist, frivillig. Hun som kunne ha bodd i hus med sentralvarme, hevet lønn på tre måneders permisjon. Men hun hadde vært feig og flyktet. Planen var klar. Hun skulle gi barnet liv, gi det bort og gå tilbake. Ingen ville vite noe. Familien ville tenke sitt, men aldri spørre om noe. Slik skjønner vi at det skulle bli, etterpå.

«Noe som jeg ga fra meg og aldri kan få igjen,» skriver Stokkelien om jeg-personens indre monolog til sitt ufødte barn. I fortsettelsen konstaterer hun: «Det er forbannelsen ved å være kvinne.» Mannen som ga liv, følte ikke liv. Derfor vet ikke mannen at kvinnen gråter fordi hun skal miste «det» (barnet). Han hadde skapt en kvinne han ikke kjenner. Til historien hører det at hun ikke kjente seg selv.

 

Da hennes time var inne, sto hun kampen ut. Det ble en gutt, hennes egen gutt. Vendingen er, må det innskytes, for god til å være sann. Novellen er jo skrevet i en tid da den ugifte mor fremdeles var stigmatisert av så vel kirken som av sine omgivelser. «Og nå vet jeg at den fremmede kvinnen aldri skal få ham, for jeg fikk ham med kjærlighet.» Det er novellens siste setning.

I 1955 var Vigdis Stokkelien bare 21 år. «Med kjærlighet» gjorde en modig forfatter in spe seg gjeldende. Hun kom fra Kristiansand, utdannet seg til telegrafist og arbeidet gjennom mange år i utenriksfart. Og erfaringene derfra omsatte hun, telegrafisten og den eneste kvinnen ombord, i sitt forfatterskap. Ifølge oppslagsverk debuterte Vigdis Stokkelien med novellesamlingen «Dragsug» i 1967. Så fulgte romanen «Den siste prøven», «Granaten» med flere, og «Balladen om Molly Malone» i 1987. Stokkelien som også var journalist, døde i 2005.

 

Var Vigdis Stokkelien blitt forfatter, hvis hun ikke hadde lest ukebladet som hun fikk antatt «Med kjærlighet» i? Historien om Magasinet For Alle, tidligere ArbeiderMagasinet, kom i fjor mellom to permer. «-Det var der vi ble til» av Bjørn Tore Pedersen ble senest 28. januar 2017 viet et dobbeloppslag i KKs bokmagasin. Der påpeker Trygve Riiser Gundersen en mangel ved litteraturhistorien i Norge, den skrives alt for ofte som en fortelling om bøker. Når ukeblader og tidsskrifter inkluderes i fortellingen, kan også novellen av en ennå ukjent forfatter komme opp i lyset igjen. Bodil Stenseth

Familien A/S. Det kan være at kvinnen ved komfyren fremdeles lever sitt hemmelige liv, Feminist, javisst, Klassekampen, 30.01.2017.

Avdelingssjefen er trett. Rasjonaliseringsplanen for bedriften var gjennomført. Femti mann var sagt opp, uten bråk. Ytterligere millioner kunne investeres i datamaskiner. Hvis avdelingssjefen hadde regnet riktig, ville produksjonen allerede neste år stige med opptil 10 prosent. På vei hjem tenker han over alt dette, og han er glad og lettet idet han går inn døren i villaen. Der serverer hustruen middagsmat, gode, hjemmelagde kjøttkaker. Selv husets to tenåringer er begeistret. Hva har husmor tjent på å lage middagsmaten selv? Jo, kr 2,40, arbeidstiden ikke inkludert.

Etter middagen, mens avdelingssjefen leser avisen, tar hustruen oppvasken. Det tjener hun kr 2 i timen på, like mye som drifts- og avskrivningsomkostningene for en oppvaskmaskin. Til kaffen server hun hjemmebakte boller. De er mye billigere enn kjøpeboller. Denne dagen har virkelig vært fru avdelingssjefens flittige dag. I løpet av tre timer hadde hun rengjort hele villaen. En vaskehjelp ville ha gjort jobben for kr 7 i timen, altså en ren fortjeneste på kr 21. En arbeidsdag på drøye ti timer er over når husmoren slår seg ned ved kaffebordet. Grovt regnet er dagslønnen hennes ikke større enn kr 30-40! Og ingen bekymrer seg!

 

Han hadde fått sparken, arbeideren som daglig ikke produserte for mer enn kr 30-40. Bedrifter har ikke råd til arbeidere som ikke en gang inntjener sin egen lønn og sosiale utgifter. Husmoren derimot, får lov til å vie dagen til sysler som er skrikende urasjonelle, lite tidsmessige og ulønnsomme. Kilden er en studie av hjemmearbeidets produksjonsverdi, gjengitt i den svenske journalisten og forfatteren Monica Boëthius’ feministiske brannfakkel «Har vi råd med fruar?» (1967). På norsk «Hjemmehusmoren – har vi råd til henne?» (1971). Fortellingen jeg refererer, er hentet fra bokens kapittel med den provoserende tittelen «A.s Familien – landets mest irrasjonelle virksomhet».

Kvinnen ved komfyren eksisterer ikke lenger, skriver Boëthius innledningsvis. Likevel, politikere og forretningsmenn, funksjonærer og arbeidere, og kvinner også, ser for seg bildet av kvinnen ved komfyren. Hun er varm og omsorgsfull, hyggelig og stasjonær. Ja, selv om hjemmehusmoren tilhører en annen tid, lever hun fremdeles sitt hemmelige liv. Boëthius konstaterte at vi bygger hele samfunnet, bortsett fra ubetydelige unntak, opp omkring dette kvinnebildet. Blant de vitenskapelig undersøkelsene som hun etterlyste, var skikkelige analyser av hvordan husholdningene drives. Noe var imidlertid på det rene.

 

Kvinner sløser med tid og krefter på den mest groteske måte. Kvinnene som utgjør 95 prosent av husholdningene, står på siden av samfunnsutviklingen. I de siste 25 år hadde kjøtt- og fiskebutikken og andre spesialforretninger forsvunnet til fordel for snarkjøpet, hvor hele utvalget er i én eneste butikk. Men neimen om husholdningene hadde gjennomgått tilsvarende rasjonalisering som dagligvarebransjen. Husmor går fortsatt til nærmeste butikk, som ligger lengre og lengre borte fra hjemmet, for å kjøpe litt mat til middag. Så glemmer hun persille og sitron, og må sende et av barna av sted. Med god planlegging kunne det være nok å handle 1-2 ganger i måneden. Kvaliteten på matvarene var jo blitt bedre, og oppbevaringsmulighetene også.

Husarbeidet kan drøyes ut, konstaterer Boëthius. Ja, husmor kan holde seg sysselsatt dagen lang, hvis hun baker, konserverer, syr og småhandler. Men kan vi lenger akseptere at hun gjør det? spør Boëthius. Hun siktet spesielt til kvinnen i den lille husholdningen med bare voksne, der kunne husarbeid ikke kalles annet enn en hobby. Skal husarbeid være viktigste arbeidsinnsats for friske voksne kvinner? Har vi råd til den anakronismen?

 

Så langt «A.s Familien – landets mest irrasjonelle virksomhet» året 1967. I løpet av de femti år som er gått, har stadig nye feminismer fyrt opp under det offentlige ordskifte. Det kan være at kvinnen ved komfyren fremdeles lever sitt hemmelige liv. Hjemme eller ute – husmoren har ennå sine forkjempere, selv om kvinner flest er yrkesaktive. Ikke uten grunn er utbrenthet blitt en lidelse som særlig rammer kvinner i alderen 35-45. Dagens husholdninger er til de grader rasjonalisert. Men er vi blitt mindre irrasjonelle av den grunn? Bodil Stenseth