Blikket fæstet på dem

By | 11/10/2013

Blikket fæstet på dem

Bodil Stenseth, forfatter og historiker

Sommeren 1847 la en teologisk kandidat, Eilert Sundt, ut på reise fra Christiania. Han hadde ett mål for øyet – å oppspore fantenes beryktete reder. Men forgjeves. Derimot fikk han høre atskillig om fanten fra bondekoner og tjenestejenter, bygdevektere og fergemenn, gardbrukere og husmenn. Heller ikke sommeren derpå lyktes det Sundt å treffe på en eneste fant. Det var da han bestemte han seg for å samle all mulig kunnskap om fantefolket, som levde som en hemmelig kaste i det norske samfunnet. I 1850 utga han boken Fante- eller landstrygerfolket i Norge, som ble trykt med offentlig støtte og som kom i nytt opplag to år senere.

Dermed ble teologen landskjent som ”Fante-Sundt”. Bjørnstjerne Bjørnson ble så rørt at han gråt etter å ha lest bokens innledning, hvor Sundt ba leserne om å vise fantefolket deltakelse og hjelpe det til å komme ut av sin mørke tilstand. I samme bok skisserte Sundt et program for sin gjerning som ”reisende forsker” og sitt nye fag – ”studium af folkelivets, navnlig det lavere folkelivs historie”. Med årlige bevilgninger fra Stortinget skulle Sundt, som ble ansett som altfor radikal for en stilling ved Det teologiske fakultet og som selv ikke ønsket å bli prest, vie seg til sin forskergjerning. Den teologiske kandidaten ble sosiolog uten å vite det, og i de nærmeste tjue årene skrev han en hel mengde bøker og artikler – om giftermål og dødelighet, sedelighet og edruelighet, renslighet og husflid, byggeskikk og båtbygging.

Mange av dagens universitetsfag, så vel ved det samfunnsvitenskapelige som det humanistiske fakultet, står i gjeld til Sundt. Våren 2010, da en komité oppnevnt av Sosiolognytt lanserte de første bøkene i norsk sosiologis 25 kanoniske tekster, ble to av Sundts bøker – Om giftermål i Norge og Om Sædeligheds-tilstanden i Norge – utvalgt. Det er forståelig at kanonkomiteen ikke inkluderte Sundts bok om fantefolket, for denne boken kom til å få dramatiske politiske konsekvenser. Men det er ikke uproblematisk at Eilert Sundt blir hyllet som sosiologiens far. Norske sosiologer har gjort en stor unnlatelsessynd ved ikke å ta for seg Sundts handlingsplan overfor det såkalte fantefolket. Historien om den norske stats inhumane behandling av rom- folket og de ”reisende” fikk nettopp en begynnelse med Sundts fantebok.

Norges første minoritetsforsker
Til en from kone af mit bekjendtskab kom for et halvt snes år siden et gammelt, fremmed kvindemenneske, vaklende på en stav, ind på kjøkkenet og stillede sig med bedende miner der ved døren. Hun skalv over hele legemet og var så overmåde rynket og pjaltet, at ingen syntes at have seet et så ynkeligt syn før. Man spurgte hende, hvad hun hed, og hvor hun var fra; men hun kunde lidet se og høre og tale; hun vidste ikke at give nogen sammenhængende forklaring. Det lod til, at en uigjennemtrængelig sløvhed havde lagt sig over hendes sind, lig den skorpe af urenlighed, som bedækkede hendes hud.

Slik, med en personlig opplevd historie, begynner teologen sin bok om fantefolket. Den fromme konen var hans mor.

Sundt var den fødte forfatter. ”Som denne kvinde går der en hel slægt i vort land,” skriver han og bruker sin selvopplevde historie som en metafor på fantefolket. I Bibelen blir nettopp et folk betegnet som en kvinne, forklarer han. Den skrøpelige, utlevde kvinnen ga det rette bilde på denne gamle slekten. Sløvhet hadde lagt seg over dens erindring, og synd og brøde hadde utslettet dens trekk av ynde og livlig mot. Fantefolket var et hjemløst og hjelpeløst folk, mente Sundt, og han appellerte til lesernes medfølelse og nestekjærlighet. Det var et hendøende folk, som måtte reddes ut av sin elendighet. Han gjorde det til sin oppgave å bringe nytt lys til det gamle, fremmede folket som levde i sløvhet og mørke i det norske samfunnet. Antallet fanter var, mente han, langt høyere enn de 1145 personene som var registrert i folketellingen av 1845.

For å forstå Sundts syn på til fantefolket må vi gripe til 1800-tallets nasjonalistiske tankegods. Der fantes et opprinnelig folk, som var etnisk norsk, eller som, Sundt kalte dem, bofaste nordmenn. Og det fantes fremmede, som tilhørte et underlegent, usivilisert folkeslag. Fanten hadde, ifølge Sundt, flere kjennetegn. Han hadde mørkere hud og hår enn nordmenn. Han var hedning og levde i et hemmelig samfunn for seg. Og sist, men ikke minst, fanten streifet omkring og manglet et hjem. Innbakt i Sundts tenkning var altså en forestilling om ”vi” og ”de andre”. Han gjorde ikke bare fantefolket til et forskningsfelt, men stilte også vitenskapen i samfunnets og politikkens tjeneste. Så folkelivsstudiet hans var anvendt forskning. Han må kalles Norges første minoritetsforsker.

Ved universitetet i Christiania hadde Sundt studert mye mer enn teologi, og han hadde lang fartstid i studentsamfunnet. Han tilhørte en generasjon vitenskapsmenn og politikere som var født omkring merkeåret 1814, og som nærte ambisjonen å bygge Norge til en moderne europeisk stat. Trolig var han også inspirert av internasjonale forskere som Frédéric Le Play, Auguste Comte og Karl Marx. Men til forskjell fra dem utviklet ikke Sundt en stor teori om samfunnet. Når han ruver i norsk vitenskapshistorie er det på grunn av hans evne til å lese statistikk og analysere samfunnsforhold. På mange måter må Eilert Sundt betegnes som en moderne vitenskapsmann.

Boken fra 1850 er rik på fotnoter og bygger på en omfattende internasjonal og norsk historisk litteratur om fante- eller landsstrykerfolket. Dessuten brukte Sundt muntlige kilder, og på feltarbeid noterte han flittig. Også sine egne reaksjoner og tanker. Hans viktigste informant, Fredrik Larsen Hartmann som var fant, bidro med mange opplysninger om det fremmede folkets historie, religion og familieforhold. Av ham lærte også Sundt at fantefolket besto av ”storvandringer” og ”småvandringer”. Videre, at noen kalte seg ”rommani” eller ”rom” og andre ”reisende” (les tatere). Bakerst i boken er en liste over ”det norske og svenske fantesprog” – en liste som, ifølge Sundt, ikke var annet enn ”en fattig samling af fremmede ord”. Der fremgår det at tatere betraktet ”de andre” som ”buro” – en bosatt mann. Sundt gjorde det til en hovedsak å få et fenomen eller et syn belyst fra flest mulig sider. Og da han satt ved skrivebordet, forfattet han en flerstemmig og reflekterende tekst.

Tvang satt i system
”Sundt startet undergangen,” hevdet Aage Georg Sivertsen i en kronikk i VG våren 2000 i forbindelse med min biografi Eilert Sundt og det Norge han fant. Sivertsen kritiserte meg med rette for å unnlate å skrive om hvilke konsekvenser Sundts forskning fikk for norske tatere. ”Da samfunnet fulgte opp Eilert Sundts strategier overfor taterne, sørget man til slutt å utrydde et helt folkeslag,” skrev Sivertsen og viste til praksisen med tvangsplassering av tatere i arbeidsleirer og taterbarn på barnehjem. Det hører også med til historien at Sundt fikk en etterfølger – presten Svend B.H. Walnum, som ledet omstreifermisjonen og som i 1908 opprettet arbeidskolonien Svanviken. På Eidsvoll, der Eilert Sundt virket som prest fra 1869 til sin død i 1875, ble det bygd et barnehjem som bar hans navn.

I mitt svar i VG ga jeg Sivertsen medhold. Eilert Sundt er kommet til å personifisere så vel de reisende som rom-folkets tragiske skjebne i Norge. Det var Sundt som overbeviste stortingsmenn og andre øvrighetspersoner til å sette tvang i system overfor mennesker som datidens nordmenn kalte fanter. Året 1854 begynte tortinget å bevilge penger til et ”Fond til fantevæsenets indskrænkning”. Bare én stortingsmann stemte imot bevilgningen, og i Sundts levetid fortsatte stortinget å sette av penger til dette fondet, som ble administrert av Kirkedepartementet. Det var også Sundt som gikk i bresjen for statsstøtte til et særskilt tvangsarbeidshus for fanter og tvangsplassering av deres barn hos fosterforeldre. Sundt ble altså en pådriver for en politikk, som vi i ettertid, finner inhuman og grusom.

Likevel, det er historikerens fremste oppgave å forsøke å forstå hvorfor fortidens mennesker tenkte og handlet som de gjorde. I sin samtid ble Sundt faktisk kritisert for å sy dovenskapens puter under armene på fantefolket. Fremmedfrykten blant nordmenn var utbredt. – Dersom du ikke tier, kommer fanten og tar deg! Slik truet almuefolk barna sine, registrerte Sundt. Fanten og fanden var synonymer, og overalt ble fanten møtt med frykt og motvilje. Med boken sin ville han jo nettopp vekke lesernes deltakelse for fantene. Det er et tankekors at Sundt, som virkelig hadde en dyptfølt interesse for fantene, var den som kom til å foreslå en så grufull måte å behandle dem på.

Det såkalte ”fanteondet” var av gammel årgang i Norge. På 1600- og 1700-tallet hadde bygdefolk, gjerne anført av fogd og lensmann, drevet klappjakt på fanter. I 1786 kunne presten Wille i Sillejord ikke få fullrost godt nok den årlige ”fantejakten”, som renset bygda for tyver og omløpere. Det var også tradisjon for at fanter som ikke var konfirmert eller som levde i konkubinat, kunne settes i tukthus. Fredrik Hartmann Larsen tilhørte kategorien ”ukonfirmert”, og slapp først fri etter at han hadde lært tilstrekkelig bibelhistorie og trosartikler til å bli konfirmert.

Fanteondet til livs
Boken fra 1850 ble oppfulgt av nye beretninger – i 1859, 1862, 1863 og 1865. I løpet av disse årene var det at Eilert Sundt skrev seg til berømmelse som det norske folklivets forsker. I boken om sedelighetstilstanden fra 1857 forteller han om hvordan han i sin tid hadde reist ut på landsbygda i den tro at han ville finne det edle norske folk, og om hvor fortvilet han ble over folkets store usedelighet og urenslighet. Akkurat som med fantefolket så han det som sin oppgave å bringe det norske folk opplysning og sivilisasjon. Men som årene gikk, kom han til et vendepunkt. Ja, han tok selvkritikk av sitt syn på folket. For når han fikk kjenninger blant husmenn og gårdbrukere, og så hvordan de levde og resonnerte, så skjønte han at han hadde grepet saken galt an. Han hadde betraktet folket gjennom vitenskapsmannens briller, og ikke ut ifra folkets eget ståsted. Dermed kunne han ikke fortsette sitt sivilisasjonsprosjekt. I stedet ble Sundt folkets forsvarer. Tatt i betraktning hvor besværlig og fattig Norge var fra naturens side, var det beundringsverdig at almuen hadde klart å skape et så vidt sivilisert samfunnsliv. Det var i 1862.

Men Sundts syn på fantefolket forble det samme. Et tilsvarende vendepunkt fant ikke sted med hensyn til ”de andre”. Snarere tvert imot, med årene ble sivilisasjonsprosjektet overfor fantene Sundt enda mer maktpåliggende. Da han i 1859 mente å se ”et vendepunkt i hele fantefolkets historie”, så var det på grunn av offentlige og private bestrebelser å ”overvinde” dette folkets synd og nød. Ifølge Stortingets betenking var målsetningen med fantefondet å skaffe ”fanter og andre deslige omvankende hjemstavnsløse personer en lovlig næringsvei samt give deres børn en ordentlig opdragelse.” Men Sundt tilla fondet en fornorsknings- eller naturaliseringsoppgave. Ved å ”omplante” barn og unge, voksne og gamle inn imellom den bofaste befolkningen, ville de måtte gi avkall på deres familietradisjoner, levemåte og språk. Fantene skulle, påpekte han, ”komme i samme stilling som andre folk i landet”.

Den eneste måten å komme fanteondet til livs, mente Sundt, var å gå lovveien. Fanten skulle ikke lenger få lov til å være hjemstavnsløs og streife omkring. Den som brøt loven, måtte bli innhentet av rettsvesenet og satt på tvangsarbeidshus. Den nye fattigloven av 1863 ga da også amtmannen rett il å sette omstreifende fanter i tvangsarbeidshus inntil ett helt år. Hvis de etter løslatelsen manglet et ordenlig oppholdssted, skulle amtmannen gi dem midlertidig hjemstavn og sørge for at de ble der. Sundt betraktet tvangsarbeidshus for fanter som et sivilisatorisk fremskritt – liksom botsfengselet var det for fanger, og sinnssykeasylet var det for de gale. Ja, offentlighetens oppmerksomhet om fantefolket var av det gode. Før hadde fantene vært opptatt av hvordan de skulle klare å komme seg unna lensmann og fut. Men etter opprettelsen av fantefondet, som på landsbygda ble administrert av presten og fattigkommisjonen, måtte fantene vurdere om de skulle eller ikke skulle gå til presten for å be om hjelp. Det kunne få fanten til å føle sin stillings usselhet og ulykke, og da var han, ifølge Sundt, ikke lenger en fant av det arge slaget.

Sterkt ubehag
Han ivret for at Justisdepartementet måtte lage en fullstendig navneliste over fanter, slik at landets mange lensmenn, prester og fattigkommisjoner visste hvilke personer som de trengte å holde oppsikt med. ”Blikket fæstet på dem!” oppfordret Sundt i et rundskriv til lensmenn og bønder, skolelærere og landhandlere, fergemenn og andre i 1863. Der sto det også at ”de altfor store levninger af det forsvindende fantefolk måtte forfølges på samme måde som hidtil ved at holde blikket fæstet på dem.” Og, fortsatte han: ”Jeg kaldte det en lemfældig, men ikke uvirksom forfølgelse; thi jeg stolede på, at fanterne vilde blive vidende om, at man holdt øie med dem, og denne bevidshed vilde virke som en moralsk magt over dem.”

Tvangen overfor ”de andre”, som Sundt gikk i bresjen for, var en psykologisk tvang. Men tankegangen – å registrere og systematisere ulike outsider-grupper i samfunnet var mye eldre enn ham selv. Den var ektefødt barn av fornuftstroen og enevoldstaten og dens sosialpolitiske ordensprosjekt – ”den store innesperringen”, som Michel Foucault har kalt det. Og i dette sosiale ordensprosjektet spilte vitenskapen en hovedrolle. Gjennom forskernes identifikasjon og kategorisering av outsiderne, kunne øvrigheten iverksette sin overvåking og innesperring av dem.

I sin siste beretning fra 1865 om fantefolket var ikke Sundt lenger så sikker i sin sak på at det besto av ”storvandringer” og ”tatere”. Der var nemlig ingen tydelig forskjell å spore. De som for tjue år siden gikk med flokker av småbarn, gikk nå som besteforeldre. Og de som var barn den gang, var nå omringet av voksende barneflokker. Det er nærliggende å tolke Sundts holdning som en biologisk fundert rasisme. Allerede i 1850 beskrev han fanten som et patologisk tilfelle. Han sammenlignet fanter med spedalske, og påpekte at ”som de spedalskes ulykke går i arv, således forplantes fanternes vanart fra slægt til slægt.” Ja, han skrev om ”fanternes åndelige spedalskhed”, den ”virker med betænkelig magt som en moralsk smitte.” Det fremmede og lastefulle fantefolket hadde fordervet nordmennene, som opprinnelig var troskyldige og gode. Så, gjennom mange år hadde fantefolket fått et tilsig av kvinner og menn, som hadde rømt fra sine bofaste familier. Selve smittestoffet var fantespråket, det smittet like lett som luftsmitte. For Sundt var ”den moderne fantenatur” en mentalt tilbakestående mennesketype. Tjue års forskning innen feltet, hadde da også vist at fanter var vanskelige å redde ut av deres levemåte. Det fortonte seg som et ”regelmæssig kredsløb af ret åbenbar synd og nød”.

Den siste saken Sundt tok opp var det han mente var misbruk av dåpen. Det var nemlig prester som døpte barn av fanter uten å stille betingelser til foreldrene. For at dåpen skulle være et sakrament, måtte så vel foreldre som faddere bevise at de var sitt ansvar bevisst. Sundt mente at prestene måtte endre praksis, og nekte å døpe barn av omstreifere.
At standse fanterne i deres gamle misbrug af det hellige, det vilde derfor være som at rykke grunden bort under deres fødder. Jeg synes, at deres løgn måtte forstumme og deres fripostighed blive til beskedenhed og bøielighed, når det blev dem begribeligt, at så længe de vilde fremture på fantestien, så måtte de ikke tænke på christent navn.

Eilert Sundts fantebok og hans fire senere beretninger har visselig sider som vekker sterkt ubehag. Det er på tide at minoritetsforskeren Sundt blir tatt opp til drøfting – ikke bare av sosiologer, men av alle som tar Eilert Sundt på alvor.

 

Noter:

Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 5.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 6.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 174.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 266.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 320.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 321.
Stenseth, Eilert Sundt, s. 254.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s.287.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 316.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 403.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 367.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 404.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 401.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 174.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 185.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 402.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 416f.
Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 421.
Litteratur- og kildeliste:
Aubert, Vilhelm. Sosiologi 1. Sosialt samspill. Universitetsforlaget, Oslo, 1978.
Foucault, Michel. Galskapens historie. Bokklubbens Dagens Bøker, 2000.
Midbøe, Øyvind. Eilert Sundt og fantesaken. Universitetsforlaget, Oslo, 1968.
Sivertsen, Aage Georg. “Sundt startet undergangen”. I VG, 24.05.2000, s. 34.
Stenseth, Bodil. Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal, Oslo, 2000.
Stenseth, Bodil. “Taterne og Eilert Sundt”. I VG, 08.06.2000, s. 34.
Sundt, Eilert. Fante- eller landstrygerfolket i Norge. Gyldendal, Oslo. 1974(1850; 1852; 1859; 1862; 1863; 1865).
Sundt, Eilert. Om sædeligheds-tilstanden i Norge. Gyldendal, Oslo. 1976(1857; 1864; 1866).