Hver gang en småbutikk må stenge, er det som om livet i en by forsvinner, i Klassekampen, “Feminist, javisst” 27.09.2010.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN, 27.09.2010
FEMINIST
JAVISST

Bodil Stenseth: 
Melkemadamens død

Hver gang en småbutikk må stenge, er det som om livet i en by dør.

Hun het Susanne Andresen, Helga Berntsen, Maren Bolstad, Kristine Haugseth, Marie Johannessen, og Alma Ølnæs. De hadde det til felles at de drev hver sin lille melkebutikk på Majorstuen i Oslo. Konkurransen var stor, for i bydelen fantes enda flere som dem. Året 1946 hadde Oslo og omegn så mange som 1339 melkeutsalg. Det var og ble rekord.
……..En melkemadam var avhengig av trofaste kunder. Hun var avhengig av at tjuefem familier handlet sin daglige melk hos henne, og også varer som sukker, mel og gryn. Da gjaldt det å skape en trivelig atmosfære i butikken og vise at hun satte pris på kunden. Litt prat om vind og vær, sykdom eller sladder, var ofte nok til å starte en samtale. En dyktig melkemadam visste å holde liv i butikken. Faste kunder kunne kjøpe varer til gammel pris, komme først i køen eller handle “på krita”. Det en melkemadam ikke visste om nabolagets familier og deres økonomiske forhold, var ikke verdt å vite.
……..Melkemadamen var noe mer enn en kjøpmann, hun var en institusjon i hverdagen. Så lenge elektrisk kjøleskap var kostbar luksus, tjente melkebutikken som bygårdsleilighetenes kjøleskap. Nede hos melkemadamen ble fruer, hushjelper og losjerende stående i samme kø. Før andre verdenskrig da melk og fløte vanligvis ble solgt i løsmål og kundene kom medbrakt spann eller mugge, tok det også tid å bli ekspedert.
……..Med tiden gjorde flaskemelken slutt på melkemadamens monopol, for da kunne også dagligvarebutikker selge melk. Men melken som kom i glassklare flasker ble lett skjemt. “Solsmak på melk” var noe som heller ikke brune flasker kunne forhindre.
……..

Mange melkemadamer var gift med jobben. De måtte ha rygg og føtter som holdt gjennom en hel dag. Og melkemadamens dag var lang, mye lengre enn fabrikkarbeidernes åttetimers dag. Før butikken åpnet, hadde hun vasket, ryddet og sjauet fulle kasser med flasker både fra meieriet og bryggeriet. Ja når dagens melkesalg var over, ga ølsalg kjærkomne mynter i kasseapparatet. Dag ut og dag inn, og år etter år drev melkemadamen sin butikk. Ikke sjelden lå den i bygårdens kjelleretasje, og det var en fordel for melkevarene.……..Melkemadamer som hadde etablert seg i mellomkrigstiden og som en mannsalder senere fremdeles drev samme butikk, manglet ikke støttespillere. Staten som tidlig på 1900-tallet satte i gang en storstilt kampanje for melk som folkedrikk, og folkeskolens husstellbok som lærte at melk var verdens sunneste næringsmiddel. At det norske folk ble melkedrikkere av rang, vitner en liten statistikk fra 1939 om. Dette året drakk nordmenn 0,47 liter melk per dag. Det daglige forbruket til en engelskmann, tysker eller franskmann var bare 0,28 liter.

Etter freden da melken igjen kunne flyte i frie strømmer og drikkes i enorme mengder, opplevde melkemadamene en gullalder. Den ble kortvarig. Fellesmeieriet, som var hovedleverandør av melk i Oslo, mente nemlig at melkeutsalgene var blitt altfor mange. Antallet måtte reduseres kraftig. Protestene uteble ikke. I 1948 demonstrerte Oslos husmødre på Rådhusplassen. De forsvarte melkemadamene og syntes det var leit at de skulle miste levebrødet sitt. Dessuten likte ikke husmødrene tanken på å måtte gå lang vei etter melk.
…….. Men melkebutikken var ikke liv laga. Med moderne levestandard ble kjøleskapet og bilen allemannseie, og familier handlet heller “stort” på supermarkedet. En etter en av de gamle småbutikkene måtte stenge. Kortevarehandelen, broderiforretningen, slaktebutikken, damekonfeksjonen, fiskebutikken og glassmagasinet. Butikkdøden herjet i alle Vestens byer. Den er veldokumentert i fotografen John Londeis bok “Shutting up Shop”.

I januar 1979 måtte Majorstuens siste melkemadam låse døren for godt. Da kom en journalist fra Aftenposten til åstedet. Tre trapper ned i et kjellerlokale på hjørnet av Kirkeveien og Åsaveien hadde Olga Rognstad stått bak disken i over førti år. Og hun hadde ikke vært borte fra butikken en eneste dag. Nå skulle hun ta seg en skikkelig ferie. “Hva i all verden skal vi gjør når Olga forsvinner?” spurte en kunde som journalisten traff utenfor på fortauet. Nabolagets kunder hadde mistet noe umistelig. Selv sa Majorstuens siste melkemadam at hun var glad i dem alle. Olga hadde alltid hatt tid for sine kunder.