Håndarbeid(ere) – Kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 30.04.2012

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 30.04.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor.Håndarbeid(ere)

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter et gammelt ordtak. Altså, fattigdommen belærer om alt. Og rundt om på kloden er det ikke få kvinner, som akkurat nå sitter bøyd over et håndarbeid. De hekler, strikker eller bruker nål og tråd for å skaffe levebrød til seg selv og familien. Kvinner er håndarbeidere på vei til et bedre liv. Med sine hjemmeproduserte varer kan de arbeide seg ut av trange kår.

Det er dermed ikke sagt at lønna er som fortjent. For hvis lønna til håndarbeidere i Kina og Vietnam hadde vært høyere, hadde ikke Norge outsourcet så mye av sin bunadsproduksjon. De staselige bunadene, som norske kvinner og menn elsker å pynte seg med 17. mai, er nemlig ikke alltid gamle. Bunadskjortas hardangersøm eller bunadsskjørtets blomstermønster kan ha vært brodert av en kinesisk kvinne. For mye lavere lønn enn en norsk medsøster ville ha akseptert.

I det rike Olje-Norge er håndarbeideren ikke lenger hva hun en gang var. Håndarbeid er blitt hobby. Derfor får heller ikke kvinner, hvorav flere har doktorgrad i bunadstilvirkning, anstendig lønn. Ofte oppgir hun yrket sitt til fordel for et, som er bedre betalt. Folk flest vet ikke hvor mange arbeidstimer som trengs for å sy og brodere en bunad. Det går i alle fall med ett årsverk. Hvis bunaden blir til etter alle kunstens regler.

På 1800-tallet var klesloftet husmors stolthet. Det erfarte Eilert Sundt, folkelivsforskeren, som også må sies å ha vært kvinnelivsforsker. Da han reiste rundt på landsbygda og samlet inn opplysninger til sin siste store bok, Om Rensligheds-stellet i Norge, hadde han en håndarbeidskyndig medarbeider. Nikka Vonen, som senere ble lærerinne og åpnet en pensjonatskole for piker i Dale. Det var hun, som kunne vurdere kvaliteten på klærne, som hang på velstandsgårdenes klesloft. Vonen hadde blikket, som så om tøyet vevd jevnt, om sømmen var god eller broderiet pent.

På gårdene den gang var alle klærne hjemmegjorte. Der hadde bondefamilien også flere skift med klær. Stasklær, søndagsklær, litt mindre fine klær og arbeidsklær, som de gikk i til daglig. Og før arbeidsklærne ble utslitt og endte som filler i en fillerye, var de blitt lappet og stoppet atskillige ganger.

Jo, finere tøyet er, jo, finere må stoppingen være. Bare de aller flinkeste og mest øvete med nål og tråd kan gjøre stopping til kunst. Såkalt kunststopping. Å stoppe møllhull i et stasplagg på en måte at stoppingen (nesten) ikke kan ses. Den dag i dag krever kunststoppingen fremdeles sin håndarbeider. For møllen lever, som kjent, i beste velgående. Men kunststoppingen er overtatt av en ekspert, som klesforretningens ekspeditør kan henvise en møllramt blådresseier til.

Stasklær er, slik de har vært i uminnelige tider, en stor investering. Så stasklærne har beholdt skansen i vår tids miljøfiendtlige bruk-og-kast-kultur. Fremfor alt bunaden eller nasjonaldrakten. Den billigste bunaden, inkludert sølvsmykker og pynt, koster ikke mindre enn 30 000 kroner. Den dyreste dobbelt så mye eller enda mer.

En kvinne som anskaffer seg en Rondastakk, får ikke bare et stasplagg for livet, hun får også noe som kan gå i arv. I flere generasjoner. Ettersom bunader flest, praktisk nok, består av et liv med diverse sømmer og et skjørt med vidde, kan de med letthet justeres. Slik at bunaden til gamle bestemor kan sys inn og tilpasses hennes sønnedatter.

På en 17. mai-fest i fjor traff jeg en dame, som bar en utrolig flott bunad. Jeg spurte om den var ny, for den så helt ny ut. Men det viste seg at bunaden var over hundre år gammel. Så vel ulltøyet i liv og skjørt som lintøyet i skjorta var hjemmevevd. Alle sømmer og broderier var gjort med hånd. Av grandtanten til bunadens nåværende eier. Bunaden hadde foreløpig hatt tre eiere, og nå skulle den snart få sin fjerde. Bunadeierens niese, som planla humanetisk konfirmasjon neste år.

Moderne kvinner mangler ofte både tid og ferdigheter til å sy sitt eget stastøy. Likevel, håndarbeidets venner er tallrike. Særlig blant kvinner. Det vitner så vel nettsteder som sy- og garnbutikker om. Håndarbeid er blitt in igjen. Så kvinner vet å ta sin oppgave som tradisjonsbærere på alvor. De er riktignok ikke håndarbeidere, men de skaper håndarbeid til glede for seg selv og sine etterkommere.

Bodil Stenseth