Korssting – Syklubben er fortsatt en kvinnegreie, men den er ikke hva den engang var, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 23.07.2012

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 23.07.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Syklubben er fremdeles en kvinnegreie, men den er ikke hva den engang var.

Korssting

Sjømannspresten var den eneste mannen i klubben. Syklubben eller misjonsforeningen. Det var på 1960-tallet, tiåret som ble kjent som husmoren storhetstid. I småbyen gikk det gjetord om denne presten. Han var nemlig ikke bare forkynner og muntrasjonsråd, men var også dyktig med strikkepinnene. Det vitnet hans egen lusekofte om. Selv på vrangen var den en pryd for øyet.

En vinterkveld da sjømannspresten skulle hjem etter et møte, fant han ikke lusekofta si i entreen. Noen dager etterpå traff han på en av damene i syklubben. Og hva hadde hun på seg? Jo, en viss lusekofte. Da han gjorde henne oppmerksom på at den var hans, bedyret hun at den var hennes. Men da brettet han ned kragen og viste at han hadde brodert sine initialer der i korssting.

Så fortsatte sjømannspresten å besøke sine faste kvinneforeninger. Og medlemmene der fortsatte å strikke og sy for misjonen. Deres produkter, som ble solgt eller auksjonert bort på kirkebasaren, kan synes små. Men slikt som sokker og votter, duker og klokkestrenger har finansiert store oppgaver. Alt fra julefeiring for sjøfolk og til misjonsmarkens skoler.

Misjonsforeningen er den eldste kvinneforeningen i Norge. Den går tilbake til 1844, og i løpet av kort tid fikk den mange, små avleggere. Gustava Kielland, som var prestekone i Lyngdal, kalles “kvinneforeningens mor”. Et søk på nettet forteller at de gamle kvinneforeningene i Det Norske Misjonsselskap lever i beste velgående. Og det stiftes stadig nye foreninger. “Thaivennene” i Bergen møtes hver tredje uke. “En gang i måneden blir for sjelden,” sier Torfrid Litlehei Breivik og tilføyer, “vi må jo pleie fellesskapet.”

Den sekulære syklubben er trolig yngre enn misjonsforeningen. Uansett, disse institusjonene har vært og er fremdeles viktig møtested for kvinner. Kanskje er syklubben en norsk spesialitet? En venninne fra New Zealand, som kom som kjærlighetsinnvandrer til Norge, ble overrasket over at alle kvinnene hun traff, tilhørte en syklubb. Og syklubbvenninnene hadde kjent hverandre lenge. Helt siden de gikk sammen på folkeskolen.

Da min newzealandske venninne en gang ble invitert som gjest til en syklubbkveld, oppdaget hun at det ikke foregikk mye sying der. Damene pratet og pratet og pratet, mens de mesket seg med ost og rødvin.

En syklubb er ikke alltid en syklubb, men et påskudd for en venninnegjeng å møtes regelmessig. Syklubben er et kvinneforum, der man snakker om alt mellom himmel og jord. Syklubben er en støttegruppe fra skole til grav. Og syklubben er mer trofast enn elskere og ektemenn.

Den digitale “kunstkreditt.no” er en av syklubbens nyeste avleggere. “Når humøret svinger – ta opp broderiet og få ut frustrasjonen! Hverdagstraume og sinnssvingninger – i sting!” oppfordrer ZapaLisa Rojas. Ja, nettsiden handler om korssting. Om “geriljabroderi”. Initiativtaker Mona Pedersen forklarer at hun for et par år siden begynte å brodere små, sinte bilder. Forbildet var indie-craft-bevegelsen, som bygger på gamle håndarbeidsteknikker.

Så opprettet Pedersen facebookgruppen “For et mer aggressivt korsstingsbroderi” og la ut noen riktig sinte bilder der. Det skortet ikke på respons. Rundt om i landet var det utrolig mange broderientusiaster, som sendte inn sine arbeider. Dem ble det utstilling av, og flerfoldige sinte bilder ble digitalt tilgjengelige.

Korssting har altså blitt tingen igjen. Men på en annen måte enn hva broderiets venner i forrige århundre hadde forestilt seg. De mente at kvinner ville få hvile for nervene, hvis de broderer vakre ting. Ikke sinte ting.

På en av geriljabroderiets engelskspråklige nettsider, “Needle Exchange” (nålbørsen), hylles en norsk kunstner. Hannah Ryggen (1894-1970). Hennes vevde bilder kan også kalles aggressive, etter som mange av dem har antifascistisk brodd. Om Hannah Ryggen vil vi høre mer om i år. Flere av arbeidene hennes skal utstilles på den prestigefulle Biennalen i Venezia. Det er femti år etter at hun første gang representerte Norge der.

Alt er politikk, het det på 1970-tallet. Da tok også unge menn, som gjorde den myke mannen til et ideal, strikkepinnene fatt. Dermed fikk sjømannspresten etterfølgere. Han skulle bare ha visst, hvor “in” han hadde vært i dag. Strikking er blitt kjønnsnøytralt, men syklubben er fremdeles en kvinnegreie.

Bodil Stenseth