Kirsten Giftekniv – På 1800-tallet ble søskenbarnekteskap ansett som en fordel, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 13.08.2012

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 13.08.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

På 1800-tallet ble søskenbarnekteskap ansett som en fordel.

Kirsten Giftekniv

“Hvert år på denne tiden setter jeg meg ned med Gunnar Larsens I sommer, en søttini år gammel roman. Den er min sommerbok.” Slik begynte jeg min augustartikkel til denne spalten i fjor, og leser jeg romanen igjen. Jeg leter etter et spesielt avsnitt, som jeg tror kan gi belyse en nesten glemt skikk i vår nære familiehistorie. Nemlig søskenbarnekteskap. Eller også giftermål mellom slektninger. Og, der på side 29 finner jeg avsnittet.

Kan du huske gamle dager?” sier Cecilie og fortsetter: “Hvor nær man syntes man var i slekt før i tiden? Nu er det ikke noe å være familie mer, det er rent blitt kjekt å sette sig ut over det. Det er ingen man er så likegyldig mot. I gamle dager syntes jeg for eksempel at vi to hørte selvfølgelig sammen, var av samme sorten likesom, enda jeg i grunnen traff dig svært sjelden.

Cecilie lever, må det innskytes, i et proformaekteskap med en homofil mann. Og romanens helt er nylig blitt enkemann. De to er slektninger og har ikke sett hverandre på årevis. Cecilie er romanheltens filletante. Nærmere bestemt, hans bestemor var hennes tante. Det var tanten/bestemoren, som hadde holdt den utvidete familien samlet. “Tante trommet jo alltid dere her i byen sammen. Siden hun døde og holdt opp med søndagsmiddagene sine, er det som om alle har skyndet sig hver sin vei,” sier Cecilie.

Hvem har ikke opplevd at når bestemor eller tante dør, så opphører de store familiesammenkomstene? Søndagsmiddagene, som Cecilie omtaler, har imidlertid ikke dødd ut. I mange moderne kjernefamilier er søndagsmiddag en institusjon. Men etter som kjernefamilien sjelden har mer enn to-tre barn, blir søndagsmiddagen en relativt liten samling.

Historikerne strides om hvor gammel den moderne kjernefamilien er. Oppsto den blant borgerskapet omkring 1800? Eller etter første verdenskrig? Det er en innfløkt historie. Kort sagt, det gjelder å tidfeste når relasjonene mellom foreldre og barn ble kjærlige og intime. Når foreldre begynte å dyrke sine barn som selvstendige individer.

En ny generasjon historikere har skiftet fokus på familiehistorien. De er ikke opptatt av å studere forholdet mellom mor og far, og foreldre og barn, men relasjoner mellom voksne søsken og medlemmer av den utvidete familien. Altså nettverk av slektninger, som er bundet sammen med følelsesmessige, sosiale, politiske og økonomiske bånd.

I den forbindelse er betraktningen til Cecilie i Gunnar Larsens roman fra 1932 interessant. Hun føler vemod over at det samholdet i slekten er borte. Hvorfor? Storfamiliens tid er over, og med dem blir også slektninger i andre og tredje ledd som fremmede. Cecilies tante hadde tydeligvis også arrangert mer enn søndagsmiddager. Hun hadde vært Kirsten Giftekniv, og sørget for at de unge i familien “fant” hverandre.

På 1800-tallet var giftermål mellom slektninger vanlig. Innen borgerskapet og embetsstanden var slike giftermål ansett som en fordel. Et ekteskap mellom en kusine og fetter, som hadde kjent hverandre siden de var barn, borget for trygghet. Dessuten var søskenbarnekteskap en måte å bevare formue og eiendom innen familien. Det ble sagt at storfolk ikke ville at “andre” skulle få del i familiens rikdom.

Charles Darwin var gift med en kusine. Det var også hans fetter, Francis Galton, grunnleggeren av eugenikken (arvehygienen). På slutten av 1800-tallet begynte det imidlertid å gjøre seg gjeldende en holdning om at søskenbarnekteskap var farlig. Av genetiske grunner. En talsmann for det var Darwins sønn og eugenikkens nye fanebærer, Leonard, som riktignok selv var gift med sin kusine.

Fra egen familiehistorie kjenner jeg til søskenbarnekteskap. En kusine av min åttifemårige mor var barn av en fetter og kusine, som var barn av foreldre som var søskenbarn. Det var i bondemiljø, for heller ikke der var søskenbarnekteskap uvanlig. Da skikken etter hvert opphørte blant etniske nordmenn, var det ikke på grunn av forbud. Det var folks syn på søskenbarnsekteskap som forandret seg.

Jeg er kommet til siste kapittel i min sommerbok. Der får Cecilie sin fillenevø. Han frir til henne mens de sitter på arvesofaen. Den hadde tilhørt bestemor/tante. Hun som hadde vært slektens Kirsten Giftekniv. Til slutt fikk den gamle det som hun ville. Det er retrosommer. Og jeg tenker at noen skikker er til for å brytes.

Bodil Stenseth.