Enkedrapet – Gjensynet med “Zorba the Greek” førti år senere ble en rystende opplevelse, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 03.09.2012

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 03.09.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Gjensynet med “Zorba the Greek” førti år senere ble en rystende opplevelse. 

Enkedrapet

I 1972 så jeg “Zorba the Greek”, filmen som er basert på Nikos Kazantzakis’ roman fra 1946 med samme navn. Fra den gang husket jeg rabagasten Zorba alias Anthony Quinn i hans livsbejaende dans til Mikis Theodorakis’ musikk. Og den kjekke, unge Alan Bates i rollen som forfatteren Basil. Den hardt prøvete forfatteren som strandet på Kreta.

Filmen var sikkert medvirkende til at jeg selv dro til den greske øya sommeren året etter. Der tilbrakte jeg noen fantastiske uker på en ensom strand ved en landsby sammen med mine ferievenner. Ved hjemkomsten var jeg nøttebrun over hele kroppen og i ryggsekken hadde jeg en suvenir. Et svart skaut.

Det var et slikt skaut et som landsbyens kvinner brukte som hodeplagg. Men jeg hadde funnet en annen anvendelse av skautet. Det var stort og mykt, og kunne knytes som en slags bluse. Den brukte jeg som topp til shortsen i landsbyen. At antrekket var uanstendig, enset jeg ikke. Jeg konstaterte bare at alt var utrolig gammeldags. De få kvinnene jeg så, gikk kledd i svart fra topp til tå og skjulte alt bortsett fra ansiktet og hendene.

Enken, som ble spilt av Irene Papas, husket jeg. Men ikke hennes tragiske endelikt. Derfor ble gjensynet med filmen førti år senere en rystende opplevelse. Jeg må fortelle nærmere. Enken er ung og folk i landsbyen driver ap med henne fordi hun ikke vil gifte seg igjen. En unggutt har forgjeves forsøkt å vinne hennes gunst. Det gjør imidlertid Basil, den fremmede.

Morgenen etter at han har tilbrakt natten sammen med henne, finner man liket av den forsmådde frieren i sjøen. Han har druknet seg, og folk legger skylden på Enken. Landsbyen setter i scene sin selvjustis. Det er en type selvjustis, som ikke er ukjent fra historiske kilder.

Da Enken dukker opp til begravelsen, blir hun fanget inn utenfor kirken. Folk denger løs på henne og begynner å steine henne. Idet en mann skal til å stikke Enken ned med kniv, dukker Basil opp. Han sender bud etter Zorba.

Likevel, de to klarer ikke å forhindre det som skjer. I en lynrask bevegelse dreper den døde ungguttens far Enken med et knivstikk i halsen. Hun blir slaktet som et kre. Landsbyen har fått sin hevn og sin ære gjenopprettet. Folk skygger unna. De eneste som er opprørt over drapet, er Basil og Zorba.

Hvorfor var enkedrapet i “Zorba the Greek” slettet fra min hukommelse? Et svar er at jeg pur ung i 1972. Siden da har jeg skjerpet “blikket”. For varianter av kvinneforakt, slik den er strukturelt forankret i kulturen og samfunnet. For holdninger og konvensjoner som springer ut av kvinneforakt. I gresk språk fins et sterkere ord for kvinneforakt. Nemlig misogyni – kvinnehat. Og menn som hater kvinner er misogyne.

Jeg har fått historikerens yrkesskade, og ser mer enn jeg burde se. “Gamle dager” var jo ikke gode. I alle fall hvis du kjenner andre versjoner enn historiens søndagsfortellinger. Heller ikke feriereiser til eksotiske steder er hva de en gang var. Glossete turistbrosjyrer forteller bare løgner og halvsannheter.

Når jeg kommer til “gammeldagse” europeiske byer og bygder, dem er det jo en god del igjen av, tar jeg meg i at jeg ikke er så begeistret. Som når jeg rusler gatelangs og kommer til en kafé der det bare sitter mannfolk. Eller når jeg ser små, krokete koner med svart skaut og svart fotsid kjoleskjørt. Eller hvis jeg forviller meg til gater der det står halvnakne kvinner i utstillingsvinduene.

Tilbake til 1972. Ungdomstiden min var behersket av en mild variant av kvinneforakt. Der fantes fruer og frøkner, og sistnevnte var det synd på fordi de ikke var gift og hadde barn. Det skulle ikke mye til for at en jente ble fikk økenavn, som jeg ikke vil gjengi på trykk.

Mange leger nektet å skrive ut pessar eller P-pille til jenter under atten år. Vi levde med frykt for å bli gravide. Plutselig forsvant en jente fra klasserommet, og etter en tid kom hun blek og alvorlig tilbake til skolepulten. Da en klassevenninne fikk barn, ville foreldrene ikke se henne mer.

Kanskje kan “tiden” forklare hvorfor jeg ble så fascinert av “Zorba the Greek” i 1972. Og jeg var lengtet sånn etter å komme bort. Kreta var drømmenes mål. Jeg ble henført av Zorbas dans. Det kan jeg fremdeles bli.

Bodil Stenseth