Frihetseksperimenter – Mary Wollstonecrafts idealer stanger ennå mot konvensjoner og fordommer, Klassekampen, “Feminist, javisst”, 24.09.2012.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 24.09.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Mary Wollstonecrafts idealer stanger ennå mot konvensjoner og fordommer. 

Frihetseksperimenter

I juli 1795 kom en dame uten reisefølge til Larvik. Det var trettiseks år gamle Mary Wollstonecraft. I brev til sin elsker, Gilbert Imlay, som var far til hennes datter Fanny, skrev hun at folk som plagsomt nysgjerrige. At en kvinne reiste alene, må det innskytes, var jo ikke dagligdags.

I Larvik, Tønsberg og andre norske byer ble hun mottatt med stor gjestfrihet. Det virket formildende på den verdensvante Wollstonecraft. Hun var kommet til sivilisasjonens utpost og ble ikke særlig imponert over kvinnenes dannelsesnivå.

Mary Wollstonecrafts reisebrev fra Norge, Sverige og Danmark sommeren 1795, som utkom i bokform året etter, ble en bestselger. “Min nordiske reise” ble en klassiker i reiselitteraturen. Der fins melankolske naturskildringer, personlige refleksjoner og private bekjennelser. Det gikk ikke en dag uten at hun skrev om savnet av sin lille datter, som hun hadde etterlatt med barnepiken i Göteborg.

Men den trykte versjonen av brevene forteller ikke alt. Med reisen håpet Wollstonecraft å ordne opp i en kinkig forretning for Imlay, og dermed også redde deres forhold. Hun mislyktes. Etter hjemkomsten til London forsøkte hun forgjeves å ta sitt liv.

Fornuft og ufornuft gjorde livet til en serie med eksperimenter for Mary Wollstonecraft. Hun kom fra en deklassert overklassefamilie og manglet ikke kulturell kapital. En tid arbeidet hun som selskapsdame. Det var jo akseptabelt for en kvinne av hennes klasse – inntil hun fant et “godt” parti. Men å bli gift var ikke det Wollstonecraft higet etter.

I stedet skrev hun om pikers utdannelse og grunnla en pikeskole sammen med en venninne. Da venninnen døde, ble skolen nedlagt. Og Wollstonecraft ble guvernante, og utga en roman. Så, i en alder av tjueåtte år, brøt hun over tvert. For hvorfor skulle hun la seg binde av idiotiske konvensjoner som begrenset kvinners liv?

Mary flyttet for seg selv og gjorde sin penn til levebrød. Hun ble virvlet inn i Londons intellektuelle miljøer, ble bokanmelder og oversetter. Hun ble en av gutta, og gutta kalte henne bare Wollstonecraft. Hun hadde affærer, blant annet med en gift mann.

I 1790 ble Wollstonecraft berømt over natten med boken “Et forsvar for menneskets rettigheter”. Og to år senere, i 1792, kom boken, som for all tid skulle sikre henne status som selve urfeministen, “Et forsvar for kvinnens rettigheter”.

Inspirert av frihets- og likhetsidealene i den franske revolusjon, gjorde hun uavhengighet til kjernen i sin lære. “Hver forpliktelse vi erkjenner fra våre medmennesker er en ny lenke, som minsker vår medfødte frihet og fornedrer oss,” konstaterte hun.

Samme år bosatte hun seg i det revolusjonære Paris, og returnerte til London våren 1795. Da hadde hun satt datteren Fanny til verden og kalte seg fru Imlay. Selv om Wollstonecraft hevdet at kjærligheten var fri, så var hun villig til å renonsere på sin lære. Men forholdet med Imlay ble et farlig eksperiment.

Livet til Wollstonecraft måtte, ifølge en av hennes arvtakere, Virgina Woolf, bli stormfullt. Det ble til i spenningen mellom liv og lære. I et gripende essay om Wollstonecraft skriver Woolf: “Hver dag skapte hun teorier for hvordan livet skulle leves; og hver dag stanget hun pannen mot andres forstokkete fordommer. Og hver dag fødtes noe i henne som forkastet hennes teorier og tvang henne til å gi dem nye former – for hun var ingen pedant, ingen kjølig teoretiker.”

I 1797 fant Wollstonecraft sin likemann, William Godwin. Da hun ventet barn, giftet de seg. Men de bodde hver for seg, og var sammen når de ønsket det. Lykken ble kort. I september samme år døde hun i barselseng.

Over 200 år senere strir feminister fremdeles med fornuft og ufornuft. De har beseiret konvensjoner og gjennomført reformer. De har gjort stormsprang og opplevd tilbakeslag. Egentlig er det merkelig at ekteskapet har beholdt sin sterke posisjon. Så privat og offentlig gjenstår en god del feministiske eksperimenter.

Bodil Stenseth