«Rebecca. Mad women er som kjent ikke det samme som mad men», Feminist, javisst, Klassekampen, 28.08.2013.

By | 26/10/2013

Mad women er som kjent ikke det samme som mad men.

Rebecca

 

«Oppkjøringen til Manderley lå foran oss. Det var ingen måne. Himmelen var svart som blekk. Men himmelen over horisonten var ikke mørk. Den gnistret i karmosinrødt, det var som om den sprutet blod. Og asken blåste imot oss med den salte havvinden.» Slik slutter den unge, navnløse kvinnens fortelling i «Rebecca». Romanen av Daphne du Maurier fra 1938. Den gjør en søvnløs natt skrekkelig kort, det kan jeg forsikre.

Selv Alfred Hitchcock, spenningens mester, ble besatt av «Rebecca» og lagde en film med likelydende tittel. Rebecca, den første hustruen til herren av Manderley, Maxim de Winter, ligger riktignok seks fot under jorden. Men Rebecca er til de grader levende blant de levende. Rebecca er til de grader til stede på Manderley. Og den nye godseierfruen, altså den navnløse, forblir inntrenger der.

Da hun møtte sin tilkommende var hun tjuefem år og kammerpike for en dame som residerte ved et snobbehotell på kontinentet. Og femtiårige Maxim de Winter, bemerk deg navnet, var den vakre, sorgtunge enkemannen som alle snakket om. Hans frieri til den unge, uskyldige skjønnheten som kammerpiken visselig var, kom plutselig. Under vielsen var hun svart brud. Etter bryllupsreisen, leseren får ikke vite om ekteskapet fullbyrdes, begynner så nye Mrs de Winters liv på Manderley i England.

 

Var Rebecca gal? Et monster? En rekke grusomme avsløringer finner sted før huset, der den avdøde Rebecca regjerer, går opp i flammer. Men da har nye Mrs de Winter blitt sin manns medsammensvorne. Han er slett ikke den mannen han ga seg ut for å være. Mer vil jeg ikke røpe enn at det handler om kjærlighet og dobbeltmord. Og at ekteparet reiser utenlands og lever et liv i trøstefull kjedsommelighet.

Engelske Daphne de Maurier (1907-87) som var en meget produktiv forfatter, huskes nettopp for «Rebecca». Den ble en gedigen bestselger. Siden utgivelsen i 1938, har romanen uavlatelig kommet i nye opplag! Min engelske utgave er fra 2003. Ettersom «Rebecca» vant utallige lesere blant kvinner, ble romanen av mannlige anmeldere nedsettende kalt «kvinnebok». Men med tiden fikk «Rebecca» kultstatus, for deretter å bli en klassiker.

Når denne romanen er blitt litteraturhistorisk stueren, så skyldes det selvfølgelig kvinner. I 1979 utga Sandra M. Gilbert og Susan Gubar «The Madwoman in the Attic: The Woman Writer and the Nineteenth-Century Literary Imagination». Det er et feministisk pionerverk som selv har fått klassikerstatus.

Der lanserte Gilbert og Gubar teori som gir en inngang til å nylese tekstene til Jane Austen, Mary Shelly, Charlotte og Emily Brontë, George Eliot og andre av viktoriatidens kvinnelige forfattere.

 

«The Madwoman in the Attic» – gærninga på loftet – henspiller på Charlotte Brontës «Jane Eyre». En roman der den mannlige hovedpersonen, Rochester, holder sin hustru, Bertha Mason, innesperret på loftet. Hun er gærninga og opprøreren, mens den kvinnelige hovedpersonen, Jane Eyre, er ren og god og forelsket. Men Jane Eyre forsøker også bli selvstendig og finne sin egen vei.

Kvinnen er, slik viktoriatidens mannlige romanforfattere hadde tendens til å tegne henne, enten monster eller engel. Ja, kvinnesynet var like patriarkalsk som det var banalt. Og den litterære offentligheten var mennenes. Så Austen, Brontë og deres medsøstre måtte innta en mannsbastion. De måtte kjempe for sitt forfatterskap, og nettopp i den situasjonen forsøkte de å overvinne rådende stereotypier om kjønn og litteratur.

Teorien til Gilbert og Gubar er kontroversiell, men spennende. Og de bygger blant annet på Virginia Woolf. En skrivende kvinne måtte, ifølge Woolf, drepe engelen i seg, ellers ville engelen ha drept henne. Å drepe engelen hørte med til den kvinnelige forfatterens yrke. Hva med monsteret – kvinnen som ikke vil innfinne seg med konvensjonene og protesterer mot kvinnerollen? Er monsteret den skrivende kvinnen?

 

Med «Rebecca» skrev Daphne de Maurier seg inn i en hundre år gammel litteratursjanger av feministisk merke. Hun fikk selv kjenne pisken fra samtidens mannlige smaksdommere. Og forfatteren selv hadde sitt eget monster å kjempe med.

Jeg kjenner tidvist hvordan gærninga på loftet har det. Madwomen er som kjent ikke det samme som madmen. Kanskje noen føler seg kallet til å skrive oppfølgeren til «Rebecca»?

Bodil Stenseth