«Frøken! Min gode herre, hør nå her», Feminist, javisst, Klassekampen, 23.09.2013.

By | 26/10/2013

Mannlig reporter intervjuer kvinnelig politiker

Frøken!

 

«Nå må du ta det med ro, Frøken!» utbrøt rådgiveren. Den var en mann. Han svarte på vegne av et offentlig vesen. Frøken! Jeg ble veldig forfjamset. Akkurat som om jeg – tatt min mørke stemme og mine mange tiår i betrakting – snakker som en frøken? «Jeg er frue!» sa jeg. Det ble stille i den andre enden en liten stund.

«Frue!» Med det samme jeg sa ordet, hørte jeg hvor latterlig det hørtes ut. Men det var den mannlige rådgiverens bruk av den antikvariske tittelen som vekket den antikvariske fruen i meg. Helvetes kødd, tenkte jeg. Etterpå. Jeg skulle selvfølgelig ha sagt: «Herr, hør nå her!».

Sånn går det når man har sovet i timen. Allerede i 1979 lanserte professor Berit Ås, inspirert av filosofen og psykologen Ingjald Nissen, begrepet De fem hersketeknikker. Nemlig, usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, påføring av skyld og skam. I politiske debatter er hersketeknikker gjengs. Og som regel reagerer kvinner spontant og adekvat. Det gjorde altså ikke jeg. Rådgiveren i det offentlige vesenet latterliggjorde meg. Ja, jeg ble utsatt for latterliggjøring, og jeg bidro selv til å latterliggjøre meg som klient. Kvinnelig klient.

 

Det var en gang at en gyllen ring, en giftering, ga status. En ugift kvinne som hadde rundet de tretti, var peppermø, attgløyme og gammel jomfru. En frøken altså. En stakkarslig enslig kvinne uten ektemann. En taper i jakten på lykken. Og derfor var det ikke uvanlig at en ugift kvinne bar giftering. Slik med Alma Ølnæs, som drev en av Oslos mange melkebutikker før og etter Krigen.

Men noen visste alltid beskjed. Kundene kalte henne da også frøken Ølnæs.

Folk var nøye med titler den gang. Fru Holm som var blant Ølnæs’ stamkunder, var fru Holm. Så sent som på 1960-tallet var bylivet var formalisert gjennom en høflighetskultur. Da gjaldt også regler om bruk av «dis» og «dus».

Man kunne ikke uten videre si «du» til et medmenneske. Så sant medmennesket ikke tilhørte din nærmeste krets, var «De» den eneste rette tiltalen. Også når en som fru Holm handlet melk og dagligvarer hos en som frøken Ølnæs. Det var en måte å vise respekt, å bruke «De». Gjensidig respekt. I dette tilfellet mellom to kvinner som henholdsvis hørte hjemme i den øvre og den lavere middelklasse.

I Sverige var høflighetskulturen enda strengere enn i det egalitære Norge. På folkeskolen hadde jeg en lærerinne, ja, fru Wiik, var lærerinne. Og ettersom hun var vokst opp i Sverige, hadde hun måtte titulere lærerinnen sin i tredje person. Det syntes vi, folkeskolebarna, at var eksotisk. Vi som selv var blitt lært opp til å si «De» til voksne. Særlig når De var fremmede.

 

Plutselig ble «disingen» ute. Svenskene startet med «duingen» først, og norskene diltet som alltid etter. Samtidig forsvant titler og etternavn, og alle ble på fornavn. Fjernsynet gjorde sitt. I Fredrikstad, hjembyen min, fikk vi inn SVT bedre enn NRK. Dessuten forandret hverdagens møtesteder seg. I selvbetjeningsbutikken og supermarkedet som kom til å utrydde gammeldagse småbutikker, var alle dus. Tenk, ekspeditører og ekspeditriser sa «du» til sjefen!

Ekspeditrise ble også snart ute. Sammen med lærerinne, sykepleierske og kontordame. Den fremadstormende og radikaliserte kvinnebevegelsen som var på hugget. Fire tiår etterpå er det kjønnsnøytrale titler over alt. Og kvinner har erobret skanse etter skanse i det offentlige liv. Kvinner sitter i maktposisjoner. Det er det vel ikke nødvendig å nevne?

 

Det er lenge siden at Gro Harlem Brundtland dannet sin første regjering. Vinteren 1981 hadde hun allerede lang fartstid som statsråd. Da var det oppsiktsvekkende at en kvinne ble statsminister. Hun ble da også omtalt som Norges første «kvinnelig» statsminister. Likeledes med Gerd Liv Valla, som i 2001 ble Norges første «kvinnelige» LO-leder.

Men hvor lenge skal vi norsker gå rundt og sette merkelappen «kvinnelig» på politikere og andre yrkesaktive mennesker. Eksempelvis er det utrolig utbredt å si og skrive «kvinnelig» journalist og «kvinnelig» forfatter.

Slikt burde være anakronistisk. Hundre år er gått siden kvinner fikk stemmerett. Ja, vi må skjerpe oss og bli nøye med språkbruken. «Min gode herre, hør nå her!»

Bodil Stenseth