«Barnetime til bry. En husfortelling kan være inngang til et merkelig sted», Feminist, javisst, Klassekampen 21.10.2013.

By | 26/10/2013

 

En husfortelling kan være inngang til et merkelig sted.

Barnetime til bry

 

Hvilken lytterstorm! I NRK, i Barnetimen for de minste. Året var 1953. Ole Aleksander Filibom-bom-bom, hovedpersonen i en ny opplesningsserie av forfatteren Anne Cath. Vestly, var bygutt. Tenk en gutt som bodde i en boligblokk! Foreldrene til de små som satt foran radioen og hørte om Ole Aleksanders liv i gater med biltrafikk og butikker, raste.

Lytterstormen var så massiv at NRK-sjefen, Kaare Fostervoll kalte Barnetimens programansvarlige, Lauritz Johnson, inn på teppet. Johanson måtte pent gi beskjed til forfatteren at lytterne heller ville ha «noen som forteller om barn og dyr på landet». Og så måtte Johnson fremføre budskapet for Vestly.

Da slo hun i bordet og sa: «Mener du at jeg skal slutte, slutte å skrive om Ole Aleksander? Mener du for alvor at du ikke vil at jeg skal arbeide videre, nå som jeg endelig har funnet noe!» Og mens hun snakket, så Johnson helt fortvilet ut. Kilden er Vestly selv, som fem tiår senere utga bind to i sine erindringer, Nesten helt menneske.

Vel hjemme igjen, i Wergelandsveien 7, fortsatte hun å skrive. Ved skrivemaskinen fortsatte hun å dikte storbyliv for barnetimen.

 

Så ble Bitteliten født. «Det var jo mange omkring meg som fikk babyer,» forteller Vestly i sine erindringer. «Og jeg ble litt opptatt av hvordan det var å være den førstefødte som hadde hatt både mor g far og tanter og besteforeldre liksom helt for seg selv, og så plutselig få en liten bror eller søster, som jo også var et mirakel for alle, og så likesom føle at man var glemt.»

Nettopp Bitteliten, Ole Aleksanders søster, ga lytterstormen orkans styrke. Det var, ifølge foreldre, opprørende at små barn fikk rede på hvordan de var kommet til verden. Hjemme hos forfatteren kimte telefonen ustanselig. «De sinte stemmene» liksom inntok Wergelandsveien 7. Hun mottok også trusselbrev fra fedre som skulle komme og ta henne.

Da nyhetsmagasinet Aktuell lagde hjemme-hos-reportasje i nr. 7, ble forfatteren grundig fotografert. Ved skrivemaskinen. Ved telefonen. Og sammen med sønnen Jo. Han sitter på fanget hennes mens hun leser fra boken om Ole Aleksander. For opplesningsserien ble til bøker. På Tiden Norsk Forlag.

Hvorfor akkurat et fotografi av mor og sønn? Dermed kunne jo de voksne radiolytterne, de opprørte foreldrene, selv se at forfatteren var en god mor. «Jo og jeg syntes det var greit å være sammen med Ole Aleksander,» står det under fotografiet som er gjengitt i hennes erindringer.

 

Forfatteren som hadde frilansavtale, fryktet at hun ville være uønsket i Barnetimen. Overraskende nok ble hun invitert til en førjulsfest i NRK, der også kringkastingssjefen var. Da tok Vestly mot til seg.

Hun sa: «Er det noen av dere her som hørte den barnetimen hvor jeg fortalte om Ole Aleksander som fikk en liten søster?» «Ja,» lød det her og der rundt festbordet. «Det var leit,» fortsatte hun: «For alt jeg sa den gangen, var galt!». «Ja,» sa en dyp, kraftig stemme. Det var Fostervoll som hadde sagt sin mening. Så snakket de to på tomannshånd. Til slutt lo kringkastingssjefen. Og forfatteren pustet lettet ut.

Dermed overlevde Bitteliten spedbarnsalderen. Og Ole Aleksander ble ordentlig storebror. Resten av historien er kjent. Anne-Cath. Vestly skrev 50 bøker og ble berømt som hele Norges mormor. I 1990 hadde hun solgt mer enn to millioner bøker.

 

Ville en mannlig forfatter ha vakt lytterstorm med en bok om en bygutt som fikk en lillesøster? Ja, si det. 1950-tallet «revisited» er et merkelig sted. Så sent som på 1960-tallet skapte den svenske skuespilleren Pär Oscarsson bråk. I fjernsynet SVT. Hos «Hyllands Hörna» kledde Oscarsson av seg først langbukse, så underbukse, enda én underbukse, og så videre. Samtidig gikk han i detaljer om hvordan mor og far lager barn.

I dag er vi et helt annet sted. Og bråk er ikke det det en gang var. Som litteraturhistorien fortoner mediehistorien seg tidvis som et raritetskabinett.

Fortellingen om forfatteren Anne-Cath. Vestly og hennes romanskikkelse, Ole Aleksander, begynte for øvrig i en storbygate. I Wergelandsveien. I nr. 7. Et gammelt trehus som for lengst er revet og erstattet av et moderne forretningsbygg. Men nabohuset, nr. 5, står fremdeles. Det var Norges første skyskraper. Kanskje det var i skyskraperen at Ole Aleksander ble unnfanget?

Bodil Stenseth