Modellen på divanen. En stemme fra de tauses leir i det store Munch-året, Feminist, javisst, Klassekampen 18.11.2013

By | 06/12/2013

En stemme fra de tauses leir i det store Munch-året.
Modellen på divanen

«Jeg syntes han var deilig å skue, skjønn som en ung Apollo, vis som en aldrende Zeus,» fortalte hun. Hun hadde sett et fotografi av Edvard Munch i avisen. «Jeg måtte treffe ham, måtte, måtte, og jeg samlet alt mitt 16-årige mot og vandret til Skøyen en solskinnsdag i juni, ringte på hos mesteren og spurte om han hadde bruk for en modell.» Det var i Alle Kvinners Jul, 1942, at Birgit Prestøe sto frem i pressen som kunstnermodell.
I samme reportasje ble også to kolleger av henne intervjuet, men de ville ikke ha navnet sitt på trykk. «De fleste betrakter en aktmodell på linje med en gatepike,» sa den ene. Hun var sikker på at hvis vennene hennes fikk kjennskap til at hun sto modell, ville de se ned på henne. Ja, kunstnermodellen hadde lav status. Det hadde med synet på kvinner og seksualitet å gjøre. Viktoriatidens dobbeltmoral hadde overvintret. Kvinner var av to typer – madonnaen og skjøgen.
I 1886-87, under arbeidet med maleriet «Albertine i politilegens venteværelse» benyttet Christian Krohg faktisk prostituerte i den norske hovedstaden som modeller. Flere av kvinnene kan identifiseres i politiets gamle kartotek. I tiden 1842-88 hadde Kristiania «offentlige piger». Pikene var pålagt å møte opp hos politilegen for å bli undersøkt om de var smittet med kjønnssykdom. Krohgs maleri, og også romanen «Albertine», skapte voldsom strid. Og den offentlige prostitusjonen ble avviklet.

Unge Edvard Munch som var elev ved Tegneskolen, tegnet etter levende modell. Kun mannlige modeller. Blant dem var løsarbeidere, bryggesjauere og soldater. Det var jo obligatorisk, det at vordende kunstnere ble kjent med det menneskelige legeme. Etter hvert fikk Munch også kvinnelige modeller. I Berlin og Paris vanket han i miljøer hvor verden var litt mindre snerpete enn hjemme i Kristiania.
Mange år senere, i 1916, da Munch turte å bosette seg i nærheten av den norske hovedstaden og kjøpte eiendommen på Ekely, var verdenskrigen i ferd med å omkalfatre kjønnsroller, moral og levemåter. På 20-tallet var det gamle samfunn historie. Munch som var blitt en internasjonalt berømt kunstner, var dessuten kjent for betale sine modeller godt. Sekstenårige Birgit hadde nemlig kontakter i kunstnerkretser og hadde stått modell før.
Birgit Prestøe som kom fra enkle kår, var sinnbildet på den moderne kvinnetypen. Modig, frigjort og selvstendig. Det var skuespillerinne hun ville bli. Arbeidet som modell var for å tjene egne penger. Hun skulle leve av modellyrket til langt opp i 1930-årene.

Mens han arbeidet, tiet han. Hun sa heller ikke et ord. Da var det lettere å konsentrere seg om sitte, stå eller ligge slik han ønsket. Etterpå snakket han ivrig. Hun svarte knapt. Av ansiktsuttrykket og sinnsstemningen hans forsto hun om han var fornøyd med henne. Men maleriet som han arbeidet med, fikk hun ikke se. Han trengte henne, og hun trengte han. Hun var hans muse og intime arbeidsfelle. Til forskjell fra hans andre modeller, ville hun ikke lage mat for ham.
«Kan De bli her i natt?» spurte han en kveld etter at de hadde spist et måltid sammen. Da hun svarte ja, viste han henne soveværelset. Hvis han kom inn til henne, sa han, måtte hun ikke bli redd. For han arbeidet ofte sent. «Bohemens bryllup» og flere av bildene som Munch malte med Birgit Prestøe som modell, ble til om natten.
Da Nasjonalgalleriet i Oslo viste en stor retrospektiv Munch-utstilling i 1927, hang det et maleri på veggen mellom «Mannen i kålåkeren» og «Portrett av Fräulein Steinbarth». Det var «Sittende modell på divanen», som også går under navnet «Modellen på sofaen» og «Piken på sofaen». Piken var Birgit Prestøe. Ingen av bildene som hun sto modell for, har titler som forteller om hvem hun var.

Når Birgit Prestøe ble berømt, var det hennes egen fortjeneste. Etter at hun sluttet som profesjonell modell, var hun stolt over hva hun hadde arbeidet med. Hun lot seg intervjue under fullt navn. Siste gang var i 1985, året før hun døde. Da hadde hun for lengst skrevet seg selv inn i kunsthistorien.
I 1946 var hun blant bidragsyterne i boken «Edvard Munch som vi kjente ham. Vennene forteller». Og samme år fikk hun en artikkel om Ekely-tiden antatt i tidsskriftet Kunst og Kultur. I 1963, da Munch-museet ble åpnet, var hun selvskrevet på gjestelisten. Birgit Prestøe er en stemme fra de tauses leir.
Bodil Stenseth. bodist@getmail.no