Brevets kunst. Tidstyven stjal min aller beste venninne, Feminist , javisst, Klassekampen13. 01. 2014

By | 09/03/2014

«Tusen takk for ditt brev, det var velsignet godt å høre fra deg igjen. Hvorfor jeg ikke svarer før nå, skal jeg forklare nærmere. Det nærmer seg midnatt, og stillheten har senket seg ute og inne. Hører kun lyden av min egen pust, pennen som farer over arket.» Slik begynte brevskriversken altså brevet til K. Jeg leser brevet til ende, det er tre sider langt. Det er datert 12. november 1986. Ja, det var jeg som skrev det. Med blåsvart blekk i ganske sirlig løkkeskrift på lyseblått brevpapir fra Alvøen. Det lå i en lyseblå konvolutt med mørkeblått silkefôr. De ble funnet sammen mange andre innholdsrike konvolutter fra samme avsender i en skoeske under loftsryddingen.
I årevis var K. og jeg brevvenninner. Vi korresponderte. Ti mil lå mellom oss og vi møttes sjelden. Telefonen var uegnet, den var jo fast og dyr. Vi korresponderte der vi holdt på med livet på hver vår kant. Satte ord på mye, delte mye. Drømmer og sladder, bekymringer og gleder. Noe lot vi ligge, og vi forsto heller ikke hva det var før lenge etterpå.
Nesten hver uke sendte jeg brev til K. og mottok brev fra K. Brev var en omstendelig og langsom prosess. Ta frem papir og penn. Skrive ordene under følelsenes trang. Brette brevarket sammen, legge det i en konvolutt med navn og adresse, slikke frimerke og klistre det på. Sende brev. Vente på brev. Åpne brev. Brenne brev. Samle på brev. Levere tilbake brev, slik K. og jeg gjorde. Lese dem igjen. Og spørre seg selv: har virkelig jeg skrevet dette? Var dette meg?
Det var lenge etter at postmannen sluttet å komme med slike brev. På 1990-tallet tok jo nettet over. Brev ble digitale meldinger sendt med et tastetrykk. De har en hurtighet, en flyktighet og en enorm pågang. Hei igjen! Eller rett på sak i telegramstil. Punktum. Fornavn.

Tidstyven stjal min aller, aller kjæreste venninne. Brevets kunst, det handlet mye om begynnelse det. Og om slutt. Hengivenhet og høflighet hadde en hel skala av formuleringer. En brev- og formularbok fra 1932 er kilde. «Med hilsen», jeg bruker det ofte, var den gang ganske avmålt. «Ærbødigst» var svært avmålt. «Deres ærbødigste», irettesettende avmålt. Dis og dus hadde selvfølgelig sin funksjon for de gamle brevskriverne. Og «vennlig hilsen» skrev man ikke til en nær venninne. Nei, «din hengivne venninne» eller «din trofaste venninne».
«Jeg skal etterkomme Deres ønske om å avslutte vårt personlige forhold. For øvrig vet De nok best selv hva dette øyeblikket betyr for Dem,» skrev C.G. Jung med penn til Sigmund Freud, 6. januar 1913. Og, føyde Jung til med skrivemaskin – «Resten er taushet». Det ble det siste han skrev til sin læremester.
Vennskap er flyktige. Men selv om min korrespondanse med K. for lengst har opphørt, står vi fremdeles hverandre nær. Vi sms’er og bruker Skype. Brev, det er blitt nesten bare forretningsbrev. Og hvis det innimellom er et ordentlig brev, tar jeg en utskrift. De blir liggende kontormapper. Ettersom gjenstanden, det håndskrevne brevet, ikke lenger er der, søker jeg trøst i et riktig gammelt brev. Et trykt og redigert brev i en bok om prestegården til Hanna Winsnes, den landskjente kokebokforfatteren (1789-1872).

Min Inderlig kjære, skrev hun til datteren Barbra 28. august 1847. Hun forteller om gjestelag med røkt gjedde, fårestek og prinsessepudding. Om to karer som hadde drukket så sterkt under en kjøretur at den ene ikke oppdaget at den andre var død før han skulle sette ham av ved døren hjemme. Om budeia på som ble funnet sittende i fjøset med et nyfødt barn i fanget, og som vandret til fots med barnet på armen til hjem til Valdres.
«Hvor de er stærke,» sukket brevskriversken. Selv hadde hun som alltid hendene fulle. Hun hun hadde en vev under oppsetting, sto i ferd med å ribbe fjær, og far var borte. «Alle maa være saa raske, som det ønskes av din hengivne Moder». Et foreløpig siste ord til datteren med familie som var ventet til prestegården.

Hvem var Hanna Winsnes, hun som levde et langt liv som pliktoppfyllende og prektig prestefrue? Hun slet med nervesmerter, gikt og tannpine. I søvnløse netter planla hun morgendagens gjøremål. Og hun diktet. Barnefortellinger og noveller under psevdonymet Hugo Schwartz.

Jeg var paa Prestegaarden i Vang,
den Time jeg aldri glemmer,
Tidens Række fik Liv paa en Gang,
og talte med tusinde Stemmer.

Slik takket Camilla Colletts takk for seg med et dikt.

Bodil Stenseth