Å leve som mennesker. “Et dukkehjem” var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig – for borgerskapet, Feminist, javisst, Klassekampen, 10.02.2014

By | 09/03/2014

Vinteren 1879 var Henrik Ibsen i gang med å skape en kvinne av sin tid. Han var rundet de femti, var familiemann og med Suzannah som han hadde vært gift med i to tiår, hadde han sønnen Sigurd. Nora kalte Ibsen kvinnen og hennes mann, Torvald Helmer, han kalte henne «lerkefuglen». Og Ibsen plasserte de to i et dukkehjem, et borgerlig hjem hvor det tilsynelatende hersker idyll. Tarantella-scenen der Nora danser villere og villere, varsler ille.
Et dukkehjem, utgitt rett før jul 1879, ble Ibsens skandalesuksess. Det var en «nutidstragedie», der kvinner og menn av borgerskapet kunne speile seg selv. Og Et dukkehjem, som var satt i scene i salongen som publikum selv hadde sittet i før det gikk i teateret, var sterk kost. Det var sjokkerende hjemlig – og uhjemlig.
Inspirert av den danske avantgarde-guruen Georg Brandes, som lanserte «det moderne gjennombrudd» i litteraturen, satte Ibsen tidens problemer under debatt. Med en sosiologs skarpe blikk analyserer han ekteskaps- og familieinstitusjonen. Og han gransker hustrurollen og kvinnesinnet.
Er Nora et offer? Eller er hun en skurk? Den drevne dramatikeren som Ibsen var, han skildrer Nora som heltinne i hennes eget liv samtidig som han avslører henne som en lovbryter, en kriminell. Hennes moralske standard er slett ikke god. Hva med ektemannen? Helmer er, ifølge Ibsen, konvensjonenes slave. Patriarken er en patetisk og ynkelig skikkelse.
«En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt.» Notatet til Ibsen skriver seg fra hans arbeid med «Et dukkehjem».

Er Nora en radikal kvinne? Ja, hun forlater mann og barn for å finne seg selv. Hun handler radikalt, Men i løpet deres ekteskapsår har hun hele tiden vært en handlingens kvinne. Hun har brutt loven ved å forfalske ektemannens underskrift for å oppta et svært banklån. Et banklån som rett nok blir brukt i det godes hensikt. En reise til det solfylte Italia var påkrevd, ettersom helsen til Helmer var klein. Og han gjenvant helsen og fortsatte i sin advokatpraksis.
Helmer kan ha spurt seg selv hvor pengene til familiens ekstravagante livsførsel kom fra. Men han gjør ikke det.

Nora handler i desperasjon. Flere enn tre barn har ekteparet ikke råd til, og det fremgår at hun har oppsøkt «koner». Altså fosterfordriversker. Hun har tenkt tanken å prostituere seg for å skaffe nødvendige midler til å nedbetale lånet. Hun er under press. Forretningsmannen som vet om hennes forbrytelse, truer med å avsløre henne.
Så er det at Nora innvier ektemannen i sin forferdelige hemmelighet. Men da hun ber ham om å gå god for henne, kan han i all anstendighet ikke det. Som Helmer sier – «det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker». Og Nora svarer. «Det har hundre tusen kvinner gjort.» Hvorpå Helmer sier: «Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.

«Disse nutidens kvinner, mishandlede som døtre, som søstre, som hustruer, ikke oppdragne efter deres begavelse, holdt borte fra deres kall, frataget deres arv, forbitrede i sinnet – disse er det, som afgiver mødrene for den unge generasjon. Hva blir følgen?» skrev Ibsen i et notat. Hans neste familiedrama, Gjengangere, handlet også om en moralsk forkrøplet kvinne, Fru Alving. Tidlig i ekteskapet hadde hun forlatt ektemannen, en drukkenbolt og horebukk, men var blitt overtalt av presten og husvennen om å vende hjem igjen.

Ekteskapet til Henrik og Susannah Ibsen var heller ikke idyllisk. I to år etter at Et Dukkehjem ble utgitt, var Susannah uavlatelig på sanatorieopphold. Fiksjonens Nora hadde nemlig et levende forbilde i en viss fru Laura Kieler, og det var mat for bysladderen.
Susannah Ibsen fylte også rekkene av de umyndiggjorte. Året før hun døde, opplevde hun at kvinner fikk stemmerett. Men den politiske og også økonomiske myndiggjøringen av kvinnen lå langt inn i fremtiden.
Ibsen mente selv at det ikke var kvinnesak, men «menneskesak» som var hans agenda. Spørsmålet er om vi i dag har mot til å leve som mennesker.
Ekteskapet er fremdeles den samfunnsbærende institusjonen. Og ekteskapet er, skal vi dømme etter våre egne nåtidsdramaer, fremdeles et dysfunksjonelt sted. Bodil Stenseth