Bibelfeminismen. Kampen mot kvinnens slaveri startet i den hellige skrift, Feminist javisst, Klassekampen, 10.03.2014.

By | 24/03/2014

«Vis mig mine herrer at eders bibel sanktionerer kvindens slaveri – den fuldstændige underkuelse af menneskeslægten under den anden,» ropte George Bradburn. Det var under en lang og heftig debatt under et internasjonalt antislaverimøte i London 1840. Ja, Bradburn gikk så langt at han truet med å tenne opp et bål med alle verdens Bibler. For den hellige skrift legitimerte jo ikke mannens undertrykkelse av kvinnen.
Saken var at en rekke kvinner også var møtt opp til møtet. Men de var uønsket blant mange av de mannlige delegatene. At kvinnene allerede lenge hadde frontet kampen mot slaveri, var uvesentlig. Kampen gjaldt ikke bare slaveriet i Amerikas bomullstater, men slaveriet som institusjon verden over.
Selsomme scener utspilte seg. Der var engelske prester som danset rundt med Bibelen i hånden og rystet den opp under nesen på sine motstandere. Altså slike som George Bradburn. Han var unitar og tilhørte datidens mest radikale trossamfunn. Og kvekerne, de var også på hugget – for kvinnene. Men før møtet kunne begynne, fikk de høre det. At presten hadde fått himmelens brev på at de skulle eie all sannhet. At alle menneskelige fremskritt skulle være avhengig av prestens fortolkning av den hellige skrift.
Kampen mot kvinnens slaveri kom på agendaen i 1840. London-møtet ble for øvrig historisk. Den verdensomspennende antislaveribevegelsen ble grunnlagt. Og den amerikanske kvinnebevegelsen fikk sin første spede begynnelse. For diskusjonen om kvinner skulle delta ved møtet, endte med at de ble nektet adgang.

Lucretia Mott og Elizabeth Cady Stanton, som to av de avviste kvinnene het, var rasende. Vel hjemme i Amerika igjen, tok de til å arrangere kvinnesaksmøter. Åt etter år. Med Bibelen i hånden utformet de det som må kalles en bibelfeminisme.
Sitt ideologiske fundament fikk bibelfeminismen på et møte i Seneca Falls sommeren 1848. Og det var Mott og Stanton som førte i pennen «Seneca Falls Declaration of Sentiments». Alle menn og kvinner er, ifølge dokumentet deres, skapt av Gud som likeverdige og med visse umistelige rettigheter.
Der listet Mott og Stanton opp hvordan mannen og mannssamfunnet opp gjennom historien har tyrannisert og undertrykket kvinnen. Hun er uten stemme. Hun har ikke rett til å delta ved valg. Verken i politikken eller i kirken. For kvinnen betyr ekteskapet den sivile død da hennes mann blir hennes herre. Ektemannen råder som Jehova selv. Kvinnen er utestengt fra høyere utdanning og embeter, og hun henvist til et liv i oppofrelse, underdanighet og avhengighet.

Seneca Falls’ erklæringen var radikal. Kvinner skal ha like rettigheter som menn i samfunn og familie. Det forutsetter en fundamental forandring av synet på så vel kvinner som til menn. Bibelfeminismen var radikal og fundamental.
Den organiserte kvinnebevegelsen som Senca Falls resulterte i, vokste ut av antislaveribevegelsen. Kampformene som Mott og Stanton brukte i kvinnesaken, hadde de jo erfaring med fra før. De skulle arrangere møter og sende ut emissærer. Skrive petisjoner til delstatlige og nasjonale myndigheter. Påvirke kirkesamfunn og aviser til å tale kvinnens sak.
Bibelfeminismen fikk med Aasta Hansteen – malerinne og skribent – også en aktivist i Norge. I 1872 utga hun boken «Kvinden skabt i Guds Billede» på eget forlag. Kvinnens menneskeverd og likeverd med mannen har, hevdet Hansteen, sitt opphav i guddommen selv – Den hellige ånd. Boken ble tiet ihjel. Og det eneste hun vant ry for, var sin eksentriske form for kvinnesaksaktivisme. I 1880, i en alder av femtifem, emigrerte hun til den organiserte kvinnebevegelsens hjemland. Men sin heltinne, Elizabeth Cady Stanton, klarte hun ikke å etablere vennskap med.
I 1889 tok Hansteens amerikanske eksil slutt. Og hun kom hjem til et Norge der hennes sak hadde fått en svær organisasjon av stemmerettsforkjempere. Men før Hansteen døde i 1908, hadde hun sørget for å oversette bibelfeminismens Bibel til norsk. «The Woman’s Bible» (1895-98) forfattet av Stanton.

Så gikk bibelfeminismen i glemmeboken. Siden 1840 har verden opplevd mange slags feminismer. You name it. «Women are The Niggers of The World,» sang Yoko Ono og John Lennon i 1972. Den dag i dag er kvinnens slaveri fremdeles på agendaen. Ja, det fins også såkalte feminister som kjemper for retten til kjøp og salg av kvinnen. Bodil Stenseth