Svart hundreårsmarkering, Da sørgefargen ble kvinners motefarge, Feminist, javisst, Klassekampen, 05.01.2015.

By | 05/02/2015

Lillian vakte oppsikt. Hun gikk i svart. Svart frakk, svart sjal, svart slengbukse. Håret som var svart og langt, flagret i vinden. Og øynene var svarte. Med svart eyeliner og svart øyenskygge. Den svartkledte Lillian var storesøsteren til venninnen min. Vi småjenter kalte henne bare Døden.

Lillian var et uhyggelig varsel i vår koselige hageby. Med hjemmeværende husmødre som stelte huset, vasket klær, laget mat og sydde kjoler. Fargeglade sommerkjoler og skjørt. Men finkjolen med mange morsomme detaljer, den hadde sydamen sydd. Min var lilla og lillesøsters rød. Sammen med storebror ble vi ble udødeliggjort i fotografens atelier. Lillesøster og jeg var små damer. Storebror derimot, var ennå gutt. Med hvit skjorte, tversoversløyfe og blå bukse med press. Han ble mann først da han fikk blådress til konfirmasjonen.

Mor gikk aldri i svart. Som sin mor, bondekona. Bestemors kjole var svart og pyntet med hvit hjemmeheklet krage. Hun var veldig gammel og gammeldags, syntes jeg. Hun var da heller ikke bydame. Jeg hadde lært at enker gikk i svart. At de skulle gå i svart. Det hendte at en av husmødrene hadde svart bånd rundt kåpeermet. Det smale sørgebåndet fortalte at hun hadde mistet noen i nær familie.

Derfor vakte Lillian oppsikt. Hun var ung, ikke eldre enn 18 år. Det var etter at hun vendte hjem igjen fra London, «the swinging London», at hun ble Døden. Nei, hun var ikke lenger hagebyjente med blomstrete kjole og kommunefarget hår. Hun var blitt døden i hele sin svarte fremtoning. Gangen var uhyggelig, gyngende og merkelig. Ansiktet var uhyggelig svart og gledesløst.

På 60-tallet visste vi ikke hva depresjon var. Vi hadde bare hørt om dårlig nerver og nervevrak. Hagebysladderen kunne kverne om en viss frue som ikke var ved sine fulle fem. Hun sto ikke høyt i kurs, for hun manglet viljestyrke. Slik Lillian så ut, måtte hun være nervevrak. Eller noe enda verre. Noe vi småjenter ikke hadde annet ord for enn «døden».

 

Fire tiår etter at Lillian sjokkerte hagebyen med svart, fins hun over alt. Når jeg sitter og skriver nå, konstaterer jeg at jeg er svartkledt fra topp til tå. Som de fleste rundt meg i biblioteket. Jeg er blant de svartkledte. Svart er motefarge, og på kjøpesenteret henger det ikke bare svarte klær i ungdomsavdelingen.

Det er det ikke vanskelig å finne sørgeklær. Hvis du vil følge den gamle kleskoden med svart som sørgefarge. Men begravelser i dag er ikke hva de var. En flokk med svartkledte. Nei, folk viser sin sorg og deltakelse med andre og lysere farger. Svart som motefarge har forvandlet sørgefargen.

Døden er over alt. Elegant eller sjuskete. Festlig eller hverdagslig. Sommerlig eller vinterlig. Hvorfor er det blitt sånn? Når og hvorfor ble svart motefargen? Eller overhodet motefarge?

 

Coco Chanel gjorde sitt. Hennes mest berømte plagg, «den lille sorte», ble lansert på 20-tallet. De glade 20-årene. Den korte ermeløse kolen kunne brukes til alt. På jobben med jakke og flate sko. Og til party stylet opp med smykker og sminke og høye hæler.

Det er så langt ifra bare jenter i rødt som får danse. «Den lille sorte» er en god investering. Et must for working girls så vel som for troféhustruer. Og når jeg tenker meg om, mor hadde sin «lille sorte» hengende i skapet. En demokratisk eksemplar, norsk damekonfesjon anno 1964.

Nei, det var Krigen som dikterte svart som motefarge. Nærmere bestemt, enkene under Den store krigen, Første verdenskrig. Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger, krevde uhyggelig mange ofre. Anslagsvis 10 millioner døde soldater. Og blant de etterlatte var trolig 3 millioner enker. Unge enker.

I ukebladenes Klara-klok-spalter var det innsendere som spurte om det var usømmelig at enker kledte seg for fest. Om svart var sørgefarge eller motefarge. Og svart ble motefargen, det sørget krigsenkene for.

 

«Krig og klær 1914-1918», en fascinerende utstilling på Gemäldegallerie i Berlin, dokumenterer en glemt epoke i europeisk motehistorie. Mellom La belle epoqué og det glade 20-tallet. Det var da den moderne kvinnedrakten ble skapt. Med kortere skjørtelengde (for første gang i motehistorien), behagelige tekstiler, undertøy uten korsett og svart som motefarge.

Så vi svartkledte kvinner i dag står i gjeld til krigen. En svart hundreårsmarkering står for døren i år. Likevel, godt nytt år. Bodil Stenseth