Ett liv- én time. Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling slipper ikke taket i meg, Feminist, javisst, Klassekampen, 16.02.2015.

By | 21/02/2015

Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling slipper ikke taket i meg.

Ett liv – én time

 

I sidegaten stilner livet og larmen. Ikke langt fra shopaholikernes behandlingssenter i Berlin. Kurfürstendamm. Der ligger den høyborgerlige villaen. En slik en som bare 1800-tallets arkitekter klarte å skape. Fortrylle familien i et hjemlig, personlig og representativt miljø. Villaen har siden 1986 vært museum. Som er helliget Käthe Kollwitz (1867-1940).

Så det er med andakt jeg går over dørterskelen. For igjen å se bilder og skulpturer som jeg helst ikke vil se. Det er simpelthen med ubehag jeg besøker kunstnerskapet til Käthe Kollwitz.

 

Käthe Schmidt vokste opp i et bunnsolid hjem. I Köningsberg, Østpreussen, nåværende Kaliningrad, Russland. Hennes bestefar på morssiden var frikirkelig prest. Men selv om hun leste Bibelen, leste hun den på sin måte. Familien var sammensveiset. En hellig institusjon som hun selv skulle videreføre.

Da foreldrene oppdaget at hun hadde kunstnerisk talent, fikk hun privatundervisning. Og hun fikk lov til å bli kunststudent. Det var ved «Dameakademiet» i Berlin. For kunstnerinner var en kategori for seg. De beste ble portrettmaler og en fotnote i kunsthistorien. Hvis de da ikke ble gift.

I 1891 ble Käthe doktorfrue med tjenerskap. Men det var i et av Berlins arbeiderstrøk. I Prenzlauer Berg, der drev hennes mann legepraksis. Karl Kollwitz var politisk radikal, og de to fikk et livslangt prosjekt. Å hjelpe de nødstilte og bekjempe sosial urettferdighet.

 

Som småbarnsmor i 1898 gjorde Käthe Kollwitz gjennombrudd, med en grafisk serie om veveriarbeiderenes opprør og nederlag i 1844. I 1892 hadde hun satt Hans til verden og i 1896 Peter. Hjemme ved spisestuebordet lekte hun med sønnene. Og der satt hun med skissebok og raderingsplater.

Hun ble belønnet. Ved å bli Dameakademiets første kvinnelige lærer. Hennes neste grafiske serie var basert på en enda eldre tragedie. 1500-tallets bondeopprør. I svart hvitt tolket hun folkets lidelser. Kvinnens lidelser. Moren med sin døde sønn i fanget. Det religiøse forelegget hennes har en lang kunsthistorie.

Men Kollwitz frigjør motivet fra det religiøse. Det var som om det var i Prenzlauer Berg. Der arbeiderbevegelsen kjempet mot utbytting og fattigdom. Med sin helt særegne medlevelsesevne forvandler hun fortidens lidelser til samtidsdokumenter.

 

Hun opplevde det selv. En mors største sorg. Høsten 1914 stupte yngstesønnen Peter på slagmarken i Flandern. Fra da av regnet hun sin alderdom. Hun var førtisju. Den lykkelige tiden var til ende. Hun led de overlevendes skyld. I de nærmeste atten år skulle hun arbeide med et minnesmerke over sønnen. «De sørgende foreldre» er to isolerte skikkelser i stein.

Som pasifist og politisk aktivist for Weimar-republikken tapte hun all ære. I Det tredje rike ble kunsten hennes stemplet som degenerert og fjernet fra offentlige museer. Käthe Kollwitz ble en samfunnsfiende. De ærefulle stillingene i tysk kunstliv ble fratatt henne. I 1942 døde sønnesønnen Peter på Østfronten. Da hadde hun vært enke i to år. Og hun levde fremdeles i den gamle familieleiligheten. Som også tjente som lager for hennes arbeider. Året etterpå, i 1943, ble hun evakuert.

Alt som var igjen i leiligheten ble fortært av flammer. Det var under bomberegnet i Berlin. Den 22. april 1945, knappe to uker før Tysklands undergang, døde hun. I Moritzburg ved Dresden. Posthumt fikk hun æren tilbake. På Zentralfriedhof Friedrichsfelde.

Det ble sønnen Hans som reddet etterlatenskapene. Han var blitt lege som sin far. Men etter krigen brukte han all tid på å bygge morens ettermæle. Mens det delte Tyskland kjempet om Käthe Kollwitz som sin største kunstner. I nærheten av hennes gamle leilighet sitter hun som en urmoderlig skikkelse på Kollwitz Platz. Og museet, det er altså i den gamle høyborgerlige villaen. Det var takket være en privat kunstsamler.

I en av salene ser Käthe Kollwitz på meg. Hver gang jeg går et lite skritt til siden, ser hun på meg. Den unge Käthe ler mot meg. Det er visstnok det eneste av de nærmere femti selvportrettene hvor hun har et lykkelig oppsyn. Ellers tok hun livet på ramme alvor. Men hun er hverken anklagende eller selvbebreidende. Nei, hun konstaterer at dette er livet.

Én time er gått. Og resten av dagen vet jeg at jeg blir værende i Käthe Kollwitz’ sørgelige fortelling. Bodil Stenseth