Venus’ gjenfødsel. Er Botticellis Venus et evig moderne skjønnhetsideal? Feminist, javisst, Klassekampen, 26.10.2015.

By | 31/10/2015

«Den havskumfødte føres på et muslingskall av vinden til stranden, hvor hun mottas av en nymfe. Hun er naken, kun håret dekker henne. Hennes silhuett er utsøkt elegant.» Slik beskrives Sandro Botticellis «Venus’ fødsel» 1477-78. Det er av svenske Gregor Paulsson i Konstens världshistoria (1969), i min oversettelse. Paulsson konstaterer at følelsene ikke kommer til uttrykk i selve kroppen, men i hårlokkene som blåser med vinden. Og at det grasiøse aldri er fremstilt vakrere i italiensk kunst.

«Venus’ fødsel», det berømte maleriet som rangerer høyt blant moderne ikoner, ble lenge, lenge uteglemt i kunsthistorien. Sandro Botticelli (1445-1510) måtte nemlig i levende live konkurrere med de tre store. Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael, som kom til å overskygge ham helt. Dessuten ble Botticelli etter hvert fanatisk religiøs og sluttet å male. Sensuelle billedfremstillinger som «Venus’ fødsel» og «Primavera» (Våren) var like mye syndige som de var forbudte.

De to kunstverkene, som skulle bli blant hovedattraksjonene i Firenzes Uffizi galleri, var gjenglemt i en landvilla. Den hadde tidligere vært eid av Lorenzo de’ Medici, Il Magnifico, oppdragsgiveren som bestilte maleriene av Botticelli. Kunstneren måtte forholde seg til et nyskrevet dikt. Men heller ikke diktet kunne redde «Venus’ fødsel» fra glemselen.

 

Tre hundre år senere ble Botticelli gjenoppdaget. I England og Frankrike oppsto en Botticelli-renessanse. Særlig var det prerafaelittene med sine vakre (og innadvendte) madonnaer som vakte publikums begeistring. Naturbarnet, ja, for kvinnen er et barn. Hun mangler, ifølge datidens tankegods, intelligens og logikk og er i sitt vesen følelser og følelser.

I siste halvdel av 1800-tallet ble denne renessansen, Botticelli-renessansen, en ikke avsluttet periode. Det er høstens store utstilling i Gemäldegallerie i Berlin et vitnesbyrd om. Utstillingen «Botticelli Renaissance» er et fantastisk kulturhistorisk fyrverkeri. Her er kronologisk tvangstrøye og intetsigende kunsthistoriske sammenstillinger unngått, til fordel for en fem hundre år lang virkningshistorie. En overraskende fortelling om en kunstner, og spesielt ett mesterverk, «Venus’ fødsel».

 

Er Botticellis Venus et evig moderne skjønnhetsideal? Eller er denne havskumfødte kjærlighetsgudinnen så «hot» at enhver som til enhver tid betrakter henne ser skjønnhet? At enhver kunstner, det være seg en kvinne eller mann, blir inspirert til å skape skjønnheten på ny?

Det er spørsmål som utstillingens kurator, Ruben Rebmann, stiller. Og som blir drøftet av Barbara Hein i «Italian Top Model», en innsiktsfull artikkel i «Art. Das Kunstmagazin», oktober 2015.

Nettopp «Italian Top Model». Motehus som Yves Saint Laurent, Gucci og Prada har skapt den havskumfødte på ny. I London i 2013 gjorde Lady Gaga entré på scenen à-la Venus, i en åletrang, Botticelli-mønstret Dolce & Gabana-kreasjon fra 1993. I TV- og tegneserier, som The Simpson og Golden Girls, er det Venus’ look alike. Og, for ikke å glemme Honey Ryder i «Dr. No», den første offisielle James Bond-filmen. Kliss våt stiger Honey Ryder, virkelighetens Ursula Andress opp på stranden med muslinger i favnen. Kan allusjonen til Venus gjøres tydeligere? Iført bikini og syngende på «Under the mango tree» er Venus blitt en sexbombe, som det het på 60-tallet.

Likevel, i dette tiåret fikk den havskumfødte tilbedere i en helt annen populærkultur. Blant hippiene. Nostalgiske naturbarn dyrket usensurert omgang seg imellom og med rus. Og Venus via prerafaelittenes madonna fikk status som moteikon. Enkelte rekvisitter, som afaganpelsen, jeansen og hasjpipen, var selvfølgelig nye. Men ellers var den kulturelle miksen av den merkelige typen gjenbruk eller reproduksjon vi vanligvis kaller renessanse. Innenfor gallerikunsten er Andy Warhols pop-art-versjon av Venus enda et eksempel.

Det kanskje blikket som bestemmer hva vi vil se? At Venus er skjønnhet. Vi kan overse at anatomien til Botticellis Venus er ganske skrudd. Halsen er unormalt lang. Armer og hender er overdimensjonerte. Og håret er torneroselangt. Akkurat håret kan vi la vokse, skjønt det kan som det meste kjøpes. Det fins salonger for alt.

Men én terapi koster ingenting. Du kan tolke skjønnhetsidealet slik at det passer deg. Bodil Stenseth