Rypenes agent. Når dagens sykkelbud iler gjennom gatene kan vi minnes en viss gründer, Feminist javisst, Klassekampen, 30.05.2016

By | 07/07/2016

 

Tolv ryper var bestilt og måtte leveres på kundens dør. Men tenk, bybudet på Egertorget krevde én krone! Én krone for å bære tolv ryper til Skillebekk! «Nei, den går ikke, her må være en gjerning å gjøre,» tenkte rypenes agent. Fredrikke Tønder-Olsen kalte seg faktisk agent. Om vinteren bodde hun i hovedstaden, hvor hun var agent for Nordlandsprodukter. Resten av året var hun omreisende agent for forsikringsselskapet Norden. Eller rettere sagt, våren 1894 ble Tønder-Olsen forhenværende agent. Det ublu bybudet satte henne nemlig på en forretningsidé.

Den ble satt ut i livet i et mørkt bakværelse i Grensen 19. Der satset den trettiåtte år gamle innflytterkvinnen sparepengene sine. Hun hyret inn tre gutter og startet hovedstadens første viserguttbyrå. Anekdoten om de tolv rypene fortalte gründeren gjerne om. Den står på trykk i bokverket «Norske kvinder» (1914).

 

«Kristiania Visergutkontor» ble en enestående suksess. Tønder-Olsen måtte stadig ansette flere visergutter. Firmaet utvidet også sine tjenestetilbud til å omfatte transporter av store kolli og flyttelass. Dessuten fikk firmaet flere filialer rundt om i byen. Tidlig på 1900-tallet hadde Tønder-Olsen opptil 40 kjørehester på stallen. Når det var flyttetid, i april og oktober, hadde hun så mange som 200 mann og 60 visergutter i arbeid. Året 1910 var Tønder-Olsen byggherre for en fire etasjer høy bygård, Kirkegaten 10, hvor folk kunne få lagret møblene sine. Tre år senere kjøpte firmaet eiendommen Pilestredet 1. Der hadde firmaets hovedkontor holdt til siden 1905 og der hadde det adresse så lenge Tønder-Olsen levde.

Hvilke forutsetninger hadde kvinnen som i 1894 startet Kristiania visergutkontor? Fredrikke Tønder-Olsen kom, som det het, fra gode kår. Faren var gårdbruker og handelsmann på Nesna (dagens Dønna) i Nordland. Moren var av den gammeldagse typen, som helst så at datteren lærte seg håndarbeid og andre kvinnelige sysler. Det gjorde Fredrikke også. Men hun var glad i havseilas. Faren tillot henne til å holde seg med egen fiskebåt og mannskap som hørte til. Da datteren sa at hun ville bli gravør, var faren villig til å bekoste studiene ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania.

Etter en stund måtte Fredrikke avbryte gravørutdannelsen. Det var fordi «øinene slog feil», og hun måtte reise hjem. Kanskje håpet foreldrene at datteren ville bli gift? I stedet ble hun Norges første kvinnelige forsikringsagent. År etter år reiste hun rundt på gårdene Nordland. Hun ble simpelthen forretningsmann og litt av en pedagog. Som det fremgår av hennes minibiografi i «Norske kvinder», hun lærte folk å assurere gårdens besetning, avling, innbo og løsøre.

 

I 1890-årenes Kristiania var kvinnerettighetskampen stilnet. Tilbakeslaget var kommet, godt hjulpet av en ny generasjon mannlige forfattere. Den reaksjonære synet på kvinnen som skjøge og madonna var på moten igjen. Men det var i åndslivet. I ervervslivet klarte Fredrikke Tønder-Olsen seg utmerket. Som sjef for Kristiania Visergutkontor administrerte hun en stor mannlig stab. Visergutter, hestekjørere og flyttefolk. Kontorpersonalet var også tallrikt, og det var kun kvinner som arbeidet i administrasjonen. Det var selvsagt. I Kristiania Kvindelige Handelsstands Forening var Tønder-Olsen blant de aktive medlemmene.

Hun tillot aldri tiden å løpe fra firmaet. På 1920-tallet ble hestene erstattet med lastebiler og stallene ombygd til garasjer. Viserguttene ble sykkelbud. Filialene i Niels Juels gate 40, Waldemar Thranes gate 10 og Valkyriegaten 21 ble også filialer for Statens telefon og telegraf. I 1926, da Tønder-Olsen fylte 70 år, ble firmaet agent for forsikringsselskapet Storebrand. Ringen var sluttet.

 

Gründeren av og sjefen for Kristiania Visergutkontor gjennom 35 år tilhørte fremtiden. Hun var ærgjerrig på egne vegne, på kvinners vegne. Midt under bankkrisen i 1921 grunnla hun bladet «Norske Kvinder». Men Tønder-Olsen var ikke feminist. Hun forsto det moderne tid. Gjorde det hun var god til. Skapte arbeidsplasser. Flyttet ting og fikk kommunikasjonen til å fungere.

Når dagens sykkelbud iler gjennom gatene, kan vi minnes en viss gründer. Hvis Fredrikke Tønder-Olsen vært trettiåtte år i dag, ville hun ha startet en blogg. Men bloggen hadde garantert ikke vært rosa. Bodil Stenseth