Virkelighetskunst. Christian Krohgs Albertine ble et nasjonalt ikon. Men hva med modellen? Feminist, javisst, Klassekampen, 27.03.2017.

By | 05/04/2017

«… der stod jo – Stolen – den forfærdelige Stol, hendes evige Skræk, hendes uafvendelig Angst, men som hun glemte igjen en Stund der ude under de offentlige Fruentimmernes frække Øine.»

Hun, det er Albertine som opplever sitt livs mareritt. Å bli innbragt på politilegens kontor. Var hun et venerisk tilfelle? Men før vi lesere får vite at Albertine gikk «fri», har Stolen etset seg inn i minnet. Høy og fæl, minst en meter høyere enn bordet, med en halvrund innskjæring i det brunslitte setet. Der ved den lille trappen opp til setet ventet en ung mann, som hun ofte har sett på Karl Johan. Det var politilegen. «Blodet bankede i Tindingerne, Knærne skalv imod hverandre, og hun snappede tungt efter Veiret, umuligt, umuligt, hun maatte synke i Jorden af Skam.»

Albertine, fortellingen ført i pennen av kunstner og journalist Christian Krohg, er 130 år gammel virkelighetslitteratur. En fattig sypike, etter at hun ble voldtatt av en politifullmektig, endte i den største misere. Saken var at voldtektsmannen sørget for at hun ble registrert av sedelighetspolitiet. Albertine ble en av de offentlige fruentimmerne, som hun sto sammen med i politilegens venteværelse. Stolen var begynnelsen på slutten. Hun mistet hun det mest dyrebare. Selvrespekten. I siste akt var Albertine blitt så utagerende at kundene skydde henne. Det var visstnok sant, historien verserte i hovedstadens bordellstrøk, Vika.

 

Den 20. desember 1886, da Albertine utkom mellom to permer, ble en skammens førjulstid for andre enn forfatteren. Boken som ble beslaglagt dagen etterpå, ble hyllet langt inn i kvinnesaksforeningens rekker. Fortellingen var rystende, og den vakte empati med Albertine. Endelig var det én som avslørte skammen. At Kristiania, forsvart av den medisinske ekspertise, hadde offentlig prostitusjon. Fra 1842 beskyttet og kontrollerte politiet sexhandel. Hovedargumentet var å beskytte befolkingen mot venerisk smitte. Dermed ga loven politiet rett til pålegge de prostituerte visitasjonsbok og ukentlig kontroll hos politilegen.

Med bokutgivelsen rett før jul 1886 ble altså Christian Krohg innhentet av lovens lange arm. Den 11. mars 1887 ila byretten forfatteren en stor bot, pålydende kr 200. Krohg, juristsønnen som selv var utdannet jurist, var i kamphumør. Fire dager etter at dommen falt, eksploderte nyheten om hans siste maleri. Det kunne måle seg med det største historiemaleriet. Der blåste Krohg opp en av de mange skam-scenene fra den beslaglagte boken, «Albertine i politilegens venteværelse».

 

Hvilken skandalesuksess! Til lokalet der maleriet hang, var det rene folkevandringen. Tolv kvinner figurer på bildet, og elleve av dem kan identifiseres fra politiets register over offentlige fruentimre. På 1880-tallet var jo portrettfotografiet tatt i bruk av sedelighets- og kriminalpolitiet. Og også av kunstnere, Christian Krohg var intet unntak.

Virkelighetskunsten hadde altså sin pendant i virkelighetslitteraturen. Begrepene var vel å merke ikke Krohgs, men det er likevel interessant å ha dem i bakhodet. Da pågikk heller ingen debatt om det etisk betenkelige i å bruke virkelige modeller i kunst og skjønnlitteratur. I kunstens verden føyer Albertine seg inn i en rekke karakterer med virkelige modeller, fra gatepiker til luksusprostituerte. Men det er de ressurssterke, de sistnevnte, som offentlig har tatt til orde mot den mannlige forfatteren. At han i personskildringen gjør henne identifiserbar, og at hans versjon av hennes liv er forkastelig. Marie Duplessis ga liv til Alexandre Dumas Kameliadamen, som Verdi baserte sin opera, La Traviata, på. Louise Delabigne var modell for Emile Zolas Nana. Også filmens Pretty Woman, kassasuksessen av en romantisk komedie, har en høyst levende og talefør modell. Intervju med Norma Jean Almodovar sto på trykk i Dagbladet Magasinet 25. februar 2017.

 

Christian Krohg var stridsmann i ord og bilder. Han lagde bråk om Kristianias offentlige prostitusjon, som ble avviklet i 1888. Men hva ville Sørine Syversen, hvis det var hun som var modell for maleriets Albertine, ha sagt? Hun ble et nasjonalt ikon. Også boken Albertine (1886) er gull verdt.  Sitatene innledningsvis er hentet fra et eksemplar (1899) utgitt på Waldm. Kriedt’s forlag i Minneapolis. Bodil Stenseth