“… som å bytte sko”, Alt var ikke bedre før, heller ikke ekteskap som går på helsa løs, Feminist, javisst, Klassekampen, 15.01.2018.

By | 04/02/2018

«Tidlig på dag listet vi oss ned i kommandantboligen på Akershus med det mest nødvendige reisetøy og ble der til Brevik-toget skulle gå om aftenen. I lukket vogn (…) kjørte vi i siste øyeblikk til Vestbanen, og generalen, den statelige mann med de sterke blå øynene og Karl-Johan-profilen ga konduktøren den strengeste beskjed om å passe på at «de to damer» – den ene var ikke ti år – kom vel med båten til Brevik.» Historien er fra Barbra Rings bok Minder og smaa bekjendelser, her gjengitt i moderne språkdrakt. Boken utkom i 1929, året før hun rundet de seksti og nærmere tretti år etter at hun klarte å få innvilget skilsmisse fra sin mann.

Reisen fra ekteskapet til friheten måtte altså skje i hemmelighet. Ja, Ring kaller det en regulær og meget romantisk flukt. Siden 1888, da hun var kun atten år og giftet seg med en grosserer, hadde hun bodd i ektemannens by, Kristiansand. Men for henne var og ble Kristiansand «annenmannsland». I etterpåklokskapens grelle lys mente hun at hvis hun var blitt værende «der nede i annenmannsland», ville hun ikke ha lykkes å samle mot og krefter til å bryte ut av ekteskapet.

 

Det som avgjorde «tingen» for henne, var at de flyttet til Kristiania. Det var nemlig i hovedstaden at Barbra Ring, den ressurssterke embetsmannsdatteren fra Bærum, fant det hun trengte, hjelpere blant slektninger og venner. Fremfor alt kom doktor Gottfred Conradi til å bety mye for henne.

«… nu fik her bli skilsmisse, sa doktor Conrad en dag han kom hjem til henne. Ellers ville det kunne gå på helsa løs. Conradi som var huslege av den gamle skolen, var også sine pasienters sjelesørger. Ingenting kunne forbli skjult for Conradi, og dermed fikk den ulykkelige pasienten en meget handlekraftig hjelper. Doktor Conradi, sammen med stiftsprost Hall og advokat C.M. Hansen, tok «saken» hennes. Nok en hjelper var omtalte kommandant, som sørget for at de to damene kom i trygghet i togkupeen. Reisen var til hennes foreldrene i Bergen, hvor datteren foreløpig skulle bo. Men vel fremme måtte Ring straks vende tilbake for å fortsette kampen, først for friheten, så for datteren. Hun skulle ikke vokse opp hos sin far, men i et hjem hos snille mennesker.

«Det synes aldeles utrolig nå, når alt går så glatt og fort som å bytte sko,» skrev Barbra Ring i 1929. Men den gang hun bega seg ut i skilsmisse, var det en langvarig og komplisert prosess. Når de to parter, som i hennes tilfelle, ikke var enige om å gå fra hverandre, var det ikke ende på vanskeligheter. Man måtte fremskaffe minst to vitner til «saken», men bare det å finne ett vitne var jo nærmest umulig. Og, fortsetter Ring, når man etter årelangt kjekl og slit endelig hadde fått samtykke til skilsmisse, måtte en prest med loven i lommen komme og prøve å få levenet til å begynne på ny.

 

Likevel, Barbra Ring hadde hell med presten som stiftsprost Hall overlot henne til. Gustav Jensen som presten het, utførte sin lovpålagte oppgave samvittighetsfullt. Han skulle forsøke å få det resultat, som det hadde tatt henne år til å vinne, til å falle omkull igjen i løpet av et par minutter. Men da presten var ferdig, smilte han, la hånden på skulderen hennes og sa: «Nå har jeg gjort min plikt som prest. Nå vil jeg som menneske ønske Dem alt godt.»

Så ventet «torturkammeret» hos borgermesteren. Ifølge loven måtte de to partene være alene med hverandre i et rom, og der måtte de være en god stund. Det var for at hun og han skulle få en siste mulighet til forsoning. Når det ikke skjedde, kunne separasjon innvilges. «Min skilsmisse» kalte Barbra Ring det, og da den nærmet seg, ba hun advokat Hansen å skrive to brev. Det ene var til hennes foreldre, som feilaktig ble forsikret at hun hadde midler til livets opphold. Det andre brevet var til hennes ektemann, som hun ikke ville be om ett øre fra.

 

Barbra Ring var 32 år og fri. Hun hadde ingen annen utdannelse enn den som embetsmannsdøtre var utstyrt med, men den var mer enn god nok til en kontorpost. To år senere, i 1904, debuterte hun med Babbens Dagbog, og resten er historie.

Alt var ikke bedre før, heller ikke ekteskap som går på helsa løs. For kvinner er skilsmisse blitt like enkelt som bytte sko. Men fremdeles trenger vi hjelpere på reisen til friheten. Bodil Stenseth