“Kvindelige avisbud”. Papiravisen kommer fremdeles hjem til oss. Men hva vet vi om budene? Feminist, javisst, Klassekampen, 28.05.2018.

By | 04/06/2018

Det var en gang at avisbudet som regel var en kvinne. I hovedstaden i 1914 utgjorde de, ifølge Sofie Voss i jubileumsverket «Norske Kvinder», 600-700 arbeidstakere. De møter opp i ekspedisjonen mellom fem og halv syv om morgenen og mellom fire og halv seks om ettermiddagen. De får tildelt hver sin bunke som kan inneholde alt fra 100 til 300 aviser. I øsregn, sne og sludd, isnende kulde eller stikkende varme, avisbudene traver av sted med den svære børen. Ofte er det meget lang vei å gå før de kommer til sitt distrikt. Der venter avlastning, da hun har et barn eller to som har lovet å hjelpe mor. Og barna skyter som små piler inn i portrom og trappeoppganger. Helt opp til abonnenten i femte etasje, ned igjen, og opp i fjerde etasje i den andre oppgangen. Slik går det for seg i de store leiekasernene, mens det i villastrøkene blir ustanselig flying på tvers over gaten.

Lønnsforholdene i 1914 var så som så. I noen av de største avisene fikk avisbudene en fast månedslønn, 15 øre per abonnent for én tur om dagen. Dermed kunne lønnen bli opptil 35 kroner i måneden. Men om sommeren når mange abonnenter var bortreist, ble lønnen lavere. Andre aviser betalte budene etter hvor mange kroner de fikk inn ved å oppkreve abonnentsavgiften. Avisbudene var altså regningsbud, og hvis deres kunder var dårlige betalere, ble de indirekte straffet. Vanligvis tjente budene 24-30 kroner måneden, det var lønnen for avisombringelse 2-3 timer hver dag. Arbeidet skaffet kvinner som hadde eget hjem å stelle, en biinntekt. Det var til husleien, som de selv sa.

 

«Avisbudenes forening», grunnlagt i 1900, hadde en kvinne som formann. Sofie Voss intervjuet formannen, men merkelig nok uten å oppgi navnet hennes. Til spørsmålet om det er hardt arbeide, lød svaret. «Ja, utenforstaaende kan ikke tænke sig hvad det for et arbeide at være avisbud.» Formannen mente at kundene kunne sette mer pris på dem. Litt vennlighet ville også gjøre godt. Om avisbudet kom litt for sent, fikk hun ofte høre at hun hadde somlet. Akkurat som om det var hennes skyld at hun fikk avisen senere enn vanlig. På vegne av foreningens medlemmer sa formannen de hadde inntrykk av at arbeidet deres ikke ble respektert nok. Hun sa også at mange av budene ser dårlig ut og er dårlig kledt. Men folk måtte huske på at det var fattigdom i hjemmet som gjør at konene må ta seg dette ekstraarbeidet. Dessuten, de kunne jo ikke egentlig «være i fif» når de gikk med avisene. Avisombringelsen krever interesse som alt annet arbeid. Det konstaterte formannen. Budene må være samvittighetsfulle og utrettelige til bens.

 

Det var ikke bare skotøy de slet ut, men også skjørtekanter. Ja, gjorde vi rett, føyde formannen til, ble vi buksedamer. Avisbudene kunne trenge bukser mer enn mang en sportsdame. Våte skjørter er jo tunge å bære når de slår om leggene. Da Sofie Voss spurte om arbeidet er sunt, svarte formannen at det naturligvis er godt å komme ut og få mosjon. Når de er hjemme igjen etter «morgenturen», har de frisk luft i lungene. Men i det store og hele, avisbudene er utsatt for å bli dårlige. Især er gikten slem. Mange får også det formannen kalte innvendige tilfeller, enten det kommer av trappeløpingen eller hva det kan være.

Kampsaken for Avisbudenes forening var bedre økonomiske kår og 8 dagers sommerferie med lønn. Det store målet var avskaffelse av søndagsarbeidet. Som foreningens formann konstaterte i 1914, det ville være til stor vinning for alle som arbeider i en avis. Ikke bare for de som bringer avisen rundt, men også for de som skriver den og for de som trykker den. «De tunge søndagsnumre er leie at trekke paa, kan De tro,» sa formannen til Sofie Voss.

 

«De kvindelige avisbud» som Voss sin artikkel i jubileumsverket heter, gir innblikk i en verden av i går. Det kan være at artikkelen kun inneholder stoff de historisk interesserte. Papiravisen kommer fremdeles hjem til oss abonnenter. Men vet vi hvem avisbudene er? Og vet vi å sette pris på arbeidet deres? Gammel skikk og bruk er gått i glemmeboken. I 1914 skrev Voss at avisbudet må få en liten drikkeskilling til jul. Et vennlig nikk og et blidt «takk» kan vi også spandere litt oftere på de strevsomme koner. De som bringer avisene i mørke og kulde, mens vi ligger lunt i sengen og tar vår morgenblund.