Morfinistene. En novelle om en av privatlivets mørke hemmeligheter – for 130 år siden, Feminist, javisst, Klassekampen, 1.10.2018.

By | 03/10/2018

«Gud være lovet, De kom saa snart, Hr. Doktor! – sagde Helga, som laa udstrakt paa Chaiselonguen i sin Dagligstue. De gjør Dem ikke Idé om, hvilke Smerter jeg har.» Unge fru statsråd Stang hadde stikkende, sviende smerter i ryggen. Hun følte seg som verkbrudden og hadde innimellom krampaktige rykninger. Doktoren mente at hun sannsynligvis hadde vært uforsiktig og overanstrengt seg. Han satte seg på en taburett ved siden av henne og sa at «vi» måtte forsøke det samme middelet som forrige gang. Det for å unngå at smertene skulle gjøre henne enda svakere. Han tok frem en smal flaske med et hvitt, flytende innhold og en liten sprøyte. Da hun spurte om det var morfin, svarte han ja.

Hun løsnet morgenkjolen og han satte sprøyten inn i ryggen hennes rett overfor hoften. Straks falt hun til ro. «Hvor det gjør godt! — Tak, Tak, Hr. Doktor! —- Om jeg kunde ha det ved Haanden bestandig!» Nei, doktoren sa at det kunne bli farlig. Men fru Stang skulle ikke ta rådet alvorlig, snart hadde hun fått en hemmelighet som bare barnepiken kjente til.

Etterpå ble hun liggende, det var som om noen strøk et bløtt, glatt, kjølig klede over hele kroppen hennes. Smertene var som strøket bort. Det ble så lyst og lett. Hun følte et så ubeskrivelig velbefinnende – helt fra issen til tåspissene. Var det ikke noen som spilte fiolin? Var det ikke noen som hvisket noe? Hun henfalt i vidunderlige fantasier og sovnet.

 

Vi tilbake i 1886, året da en forfatter ved navn Elisabeth Schøyen utga novellesamlingen Kvindeskjæbner. «Morfin» som den første av novellene heter og som er sitert og gjenfortalt her, gir inngang til en av privatlivets mørke hemmeligheter for 130 år siden. Morfinisme, som var spesielt utbredt blant kvinner av overklassen. Kvinner som fiksjonens fru Stang levde jo i et gyllet bur, og ofte resulterte lediggang og kjedsomhet i sykelige tilfeller. Morfin, det aktive narkotiske stoffet i opium, var på 1800-tallet ingrediens i et helt arsenal av piller og dråper, og ikke bare reseptbelagte medisiner. Men etter at den skotske legen Alexander Wood i 1853 oppfant injeksjonssprøyten og morfin kunne sprøytes rett inn i blodet, ble virkningen desto sterkere. Morfinisme ble en sykdom, en medisinsk diagnose. I 1883 hadde Knud Pontoppidan, som ble Amalie Skrams lege i København, nettopp utgitt en vitenskapelig avhandling, Den kroniske Morfinisme.

 

Vanligvis var hendelsesforløpet det samme som Schøyen beskriver i novellen. Helga Stang hadde ryggsmerter og legen behandlet henne med morfin. Men hun måtte ha mer, anskaffet seg sprøyte og morfin på egen hånd. Tre-fire ganger om dagen satte hun en sprøyte. Hun ble blek og huløyd, mager og nervøs. Plutselig kunne hun forsvinne inn på soveværelset, for å vende tilbake i opplivet tilstand. De mørke skinnende øyne og skjelvingen hennes var det ingen som festet seg ved.

Men etter et halvt års tid var hun blitt så syk at hennes mor tok affære. Fru Stang sendt til avrusning på hospital. Der fikk hun likevel tak i «Medicamentet» til det som ble en dødelig dose.

 

Da forfatteren av «Morfin» selv tilhørte i sosieteten, hadde hun førstehåndskjennskap til hva som foregikk bak fasaden hos fine familier. Elisabeth Schøyen (1851-1934, ikke 1852-1936, som det står i noen oppslagsverk) datter av kammerherre P.M. Schøyen i Kristiania, gikk ved Nissens pikeskole og 19 år gammel debuterte hun (anonymt) med et dramatisk stykke om Jeanne d’Arc. I 1873 fulgte romanen Kamilla (under pseudonymet Paul Agathon). Fra 1875 av levde Schøyen utenlands som fri forfatter og skribent, og hun skrev under eget navn. Hun opplevde noe så sjeldent som å bli adoptert av en adelsdame, fyrstinne d’Este Gonzaga, som hun arvet tittelen etter. Schøyen forble singel, og da hun i en alder av 83 år døde, var det ved skrivebordet. Hun etterlot seg et stort skjønnlitterært forfatterskap, en mengde reisebrev og tidsskriftartikler.

 

Elisabeth Schøyen er glemt, hun er blant de mange glemte forfatterne i norsk litteraturhistorie. Det er kanskje urettferdig? Jeg har lest «Morfin» fordi den omhandler noe som den gang var en medisinsk kjensgjerning, men som ellers ble skjult og fortiet. Les selv, Kvindeskjæbner og 20 andre av Schøyens bøker står i Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. Bodil Stenseth