Allmuens klokskap, Kvinners tause og fornuftsbaserte kunnskap hadde en beundrer i Eilert Sundt, Feminist, javisst, Klassekampen, 12.11.2018.

By | 16/11/2018

En sommerdag på Listerlandet i 1867 var to menn i hest og vogn på vei hjem til middag. I solsteken var samtalen opphørt. Kjørekaren var egnens forfatter Constantius Flood, og hans passasjer var Eilert Sundt, «den reisende forsker» fra Christiania. Plutselig måtte de stoppe. Ved veien holdt nemlig en tjenestejente på å vaske noen melkebøtter i en bekk med en kost av «limeris» (bjerkekvister). Sundt hadde ikke sett et slikt vaskeredskap før. Leende og usjenert forklarte tjenestejenta at det var en «skrubber». Sundt gjentok ordet et par ganger. Hun opplyste at den kalles «rubber» på fint talemål, og ga den til ham.

Middagen fikk vente. For nå måtte Sundt besøke gården hvor hun arbeidet. Inn i stua bar det. Der var benker og vegger hvitskurte, og gulvet strødd med sand. Sundt var full av ros. Tjenestejenta sa at hun hadde det mindre besværlig enn mange andre. Det var lettere å holde rent her, ettersom hun bare hadde en gammel ungkar å stelle for. I den første tiden hadde det riktignok ikke vært så greit, for ungkaren pleide å spytte på gulvet. Men den vanen hadde hun klart å venne ham av med.

 

Så startet eksaminasjonen. Tjenestejenta, med oppbrettede ermer og håndbakene på hoftene, sto midt på gulvet. Og Sundt sto foran henne, med en interessert mine henne stilte han spørsmål i et konsist og dialektfritt språk. Sjelden trengte han å gjenta eller omformulere seg. Hun svarte, halvt alvorlig, halvt humoristisk. Spørsmålene falt henne jo mer eller mindre løyerlige. Flood som overvar det hele, syntes avslutningen var fornøyelig. Da oppga eksaminatoren sitt navn, og tjenestejenta skjønte at han ikke kunne være noen annen enn selveste «Fante-Sundt».

I 1850 hadde cand. theol. Sundt lagt grunnen for et nytt fag, et fag som Norge hverken før eller senere har sett maken til. Faget var både samfunnsvitenskapelig og kulturhistorisk, og det var altså basert på feltarbeid. Debutboken hans i 1850 om fante- og landstrykerfolket i Norge gjorde ham berømt natten over. Derav økenavnet «Fante-Sundt» som tjenestejenta på Listerlandet var kjent med. Men økenavnet skyldtes også rykter om at han hadde han fått barn med en jente av fantefolket. I løpet av to tiår hadde Sundt forsket og skrevet om stort sett alt, ingenting i det norske allmuefolks hverdagsliv var for lite eller ubetydelig for hans interesse. Giftermål, dødelighet og sedelighet, byggeskikk, husflid og båtbygging, var kun noen av temaene i hans store forfatterskap. Sommeren 1867 var han i gang med en bok om renslighetsstellet. Da boken utkom to år senere, dediserte han det til landets allmuekvinner. Ja, boken var et forsvarsskrift for deres renslighetsstell. Det ble det bråk av. Særlig legestanden kom i harnisk. Den reisende forskerens tid var egentlig over. Bondeopposisjonen på Stortinget skulle snart sette stopp for bevilgningene til Sundt, og sine siste år var han prest på Eidsvoll.

 

– Man går dog ikke på hendene, sa kvinnene når de ble spurt om hvorfor de ikke vasket stuegulvet med vann og såpe. Sundt forsto det, for hvis husmor brukte mye vaskevann, ble det fuktig og rått i stuen. Og selv om hun fyrte kraftig, tok det både én og to dager før det var tørt igjen. Sopelimen som Sundt rundt om på landsbygda hadde sett husmor bruke titt og ofte, var god nok. I 1869 utropte Sundt sopelimen til renslighetens symbol i Norge. Han hadde tatt selvkritikk på sitt tidligere folkeopplysningsprosjekt, forskeren måtte sette seg i allmuens sted og ikke legge egne verdier til side. Tatt i betraktning hvilke forhold kvinner levde under, var det grunn til å beundre renslighetsstellet deres. De lokale skikkene var store. Noen husmødre kunne bare sope og «tørrenske» gulvet da gulvplankene var uhøvlede og umulige å vaske. Og andre, slik tjenestejenta på Listerlandet, strødde sand på gulvet (antakelig etter at det var skrubbet med såpevann).

 

Eilert Sundt (1817-75) var og er omstridt. Men hvilken sjelden skatt av fortidig kvinnekultur inneholder ikke bøkene hans? Han gjorde kvinners tause og fornuftsbaserte kunnskap til høyverdig forskningsfelt.

Bruker du støvsugeren før helgen? Sundt sporet vår gamle renslighetsskikk (om lørdagen) tilbake til hedenold. Det fremgår også av min bok Eilert Sundt og det Norge han fant (2000), som artikkelen bygger på.