Jul i Manitowoc-skogen. Ville det bli jul i de tusen hjem hvis det ikke var for kvinnene, Femninist, javisst, Klassekampen, 24.12.2018.

By | 10/01/2019

Senhøstes begynte dyppingen av lys, nok til husets bruk gjennom en lang vinter en kveldssyssel. Julelysene krevde oftere dypping, de måtte bli mye tykkere og dobbelt så store som vanlige lys. To-tre av julelysene skulle stå på bordet, og de øvrige var for hver av de større barna. Når julekvelden opprant, skulle alle julelysene bli tent samtidig, og det var høytid. Lysedyppingen, som alt annet innomhus, skjedde under ledelse av husmor. Til jul brygget hun øl, stappet pølser, bakte lefser og vørterkaker. Og til hele storfamilien sydde og strikket hun nye klær, av garn som hun hadde spunnet og vevd selv. Med unntak av skoene var alt som små og store sto og gikk i hjemmelaget. Alle måtte ha «hel ny ombytning», etter at de hadde vært i laugestampen, til julaften. Da dampet det i hele huset. Husmor hadde jo skrubbet gulvet med vann og sand, og fyrt opp i peisen. Innomhus hadde de ved i store mengder, for alt arbeid som ikke var strengt påkrevd måtte hvile helt til trettende dag jul.

Kilden er Andrew Veblen, andregenerasjon norsk innvandrer i Amerika, som i 1916 trykte artikkelen «Jul i Manitowoc-skogen» i tidsskriftet Samband. Andrew var eldste sønn av Kari og Thomas Veblen, som utvandret fra Valdres i 1847. Andrew kom til verden ett år senere, og da arbeidet foreldrene, far som håndverker og mor som syerske, hardt for å legge seg opp penger til å kjøpe land. Det lyktes de å gjøre året 1854, i skogen i Manitowoc County, Wisconsin. Men først i 1855 kunne Veblen, med en ungeflokk på fire, feire jul i eget hus.

 

Når all den lekre maten sto på bordet i kjøkkenet, og mannfolkene hadde vasket seg og byttet om til nye klær etter fjøsstellet, da var det jul. Vi følte at det var jul, forteller Andrew Veblen. Julelysene ble tent. Så ledet moren sangen med klar stemme, og faren leste fra Skriften med stor myndighet. Men Andrew Veblen mente at hvis det ikke hadde vært for moren, hadde det ikke blitt meget høytidelighet i huset. Hun sang nemlig slik at selv mennene, som ikke var sangere, kunne synge med.

Måltidet ga de seg god tid til, noe de faktisk måtte, fordi bordet var bugnende fullt. Rømmegrøt, kjøtt, rakfisk, lefse og mye mer. Juleøl drakk de av morens og farens rosemalte ølboller, og de voksne fikk også kaffe. Etterpå bar det inn i «levingsrummet» (stua), med gaveutdeling til barna. En tromme eller en bok til guttene, en dukke til jentene, og julegodterier. Barnas gledesutbrudd var til å høre.

 

Juletre hadde familien i Manitowoc-skogen ikke, for det var ikke skikken i Valdres. Men i det nye landet skulle skikkene forandre seg. «Vi var en familie blant noen sambygdinger som utjorde en forpost mot nord av selve valdriskolonien,» skriver Veblen. Og på forposten hadde familien samrøre med innvandrere fra Vestlandet, Kristiania og Skienskanten som hadde andre juleskikker. Allerede etter noen år var julen ganske forvandlet, konstaterte Andrew Veblen.

Det hører med til historien om familien Veblen at den ikke ble værende i Manitowoc-skogen. I 1865 gikk ferden vestover, til settlementet Valdres i Rice County, Minnesota, der Thomas Veblen ryddet land til egen farm for andre gang. Men hverken eldstesønnen eller andre av familiens sønner overtok farmen. Andrew Veblen ble lærer og organisasjonsmann. Tidsskriftet Samband i 1916 var organ for den såkalte bygdelagsbevegelsen, som skulle holde i hevd de norske innvandrernes bygdeidentitet og -kultur på amerikansk jord. Og bygdelagbevegelsen lever den dag i dag.

 

Lefse og rømmegrøt, sammen med den lutherske kirke, skulle bli identitetsmarkører for amerikanere av norsk herkomst, men med tid og stunder ble de norske innvandrerne amerikanere. Andrew Veblens tidsskrift, til forskjell fra lillebrorens bøker, endte i historiens arkiv. «The Theory of the Leisure Class» (1899) av Thorstein Veblen er en klassiker. I hans vitenskapelige forfatterskap ble far Thomas en arbeidets helt. Heller ikke Kari Veblen skulle bli glemt, hun og ektemannen fikk ettermæle som eminente pionerer. For Thorstein Veblen forble hun mor, familiens religiøse midtpunkt.

Husarbeid, fordi det var utført av kvinner, ble tatt som en selvfølge. Skikkene skifter. Men ville det bli jul i de tusen hjem, hvis det ikke var for kvinnene? God jul! Bodil Stenseth