Prestekonas kall. Året 1961 ble begynnelsen på slutten på en fire hundre år gammel stilling, Feminist, javisst, Klassekampen, 18.03.2019.

By | 20/03/2019

Søttenårige Linka Keyser hadde bestemt seg, hennes fremtidige mann skulle være prest. Det skrev hun i et brev til presten som tre år senere ble hennes svigerfar. Linka, døpt Carolina Dorothea Margarethe Keyser (1829-1880), prestedatteren, var født inn i et prestedynasti. Og sterke, selvbevisste prestekoner – dem var det mange av i slekten. I 1837, da hennes far fikk stilling ved Det teologiske fakultet i Christiania, tok hennes prestegårdsliv i Kristiansand slutt. Likevel skulle Linka Keyser tilbringe sine viktigste ungdomsår på en prestegård. I 1844, da hun var kommet i puberteten, ble hun, slik skikken var i hennes miljø, sendt hjemmefra for å gå i lære. Det var hos sin avdøde mors søster som var gift med presten Christie på Askvoll i Sunnfjord.

Ved å gå tanten til hende på prestegården ble den unge Linka Keyser innviet i kvinnekulturens tause kunnskap. Det var ikke få arbeidsoppgaver som en stor landsens husholdning krevde. Hun måtte kunne dem til gangs samtidig som hun ledet og organiserte husholdningens tjenerskap. Men også boklig kunnskap hørte til utdannelsen som Linka Keyser fikk på prestegården. Hun ble belest i fag som historie, geografi og litteratur, og hun ble språkmektig. For 1800-tallets embetsmannelite var «dannelse» var som menneskets adelsmerke å regne, og den unge slekt måtte kultiveres inn i sitt miljø. For piker var det dessuten fortrinn om de var dyktige til å brodere, tegne og spille piano. Linka Keyser som ble boende på Askvoll prestegård i over fem år, må ha vært tantens mønsterelev. Da hun etter hvert besto prøvene, rykket hun opp til å bli guvernante for sine yngre kusiner.

 

Våren 1851 sto Linka Keyser brud, og brudgommen Hermann Amberg Preus (1825-1894) var nylig blitt presteviet. Men hvorfor var hun så opptatt av å få en prest til mann? Jo, Linka Keyser hadde selv ambisjoner. Når hun giftet seg med en prest, ble hun jo prestekone. Og å være prestekone, det var en stilling. Prestekona som var sin manns støtte og medhjelper, var også «mor», liksom presten var «far», for menigheten. Siden Reformasjonen var prestekone den mest prestisjefylte stillingen en kvinne kunne ha. Det er hovedtema for Garcia Grindal, professor emerita ved Luther Semniary i St. Paul. I hennes bok Unstoppable Norwegian Pioneers Educating Their Daughters (2016) fremgår det at for Linka Keyser var det et kall å bli prestekone.

Det var unge kvinner som med mål for øyet å bli prestekone, jaktet etter en gifteklar prest. Men hun måtte selv sørge for nødvendig utdannelse til stillingen som omfattet alt fra katekismen til krøtterstell. Ved konfirmasjonen måtte hun være blant de beste, og hun måtte kjenne Skriften mer enn godt. Når mannen var på reise, måtte prestekona undervise konfirmantene og gjøre andre oppgaver i menigheten. Da prestegården fungerte som bygdas kultursenter, måtte hun også være vertinne utover det vanlige.

 

I Grindals bok, som bygger på et rikt kildemateriale av dagbøker og brev, utgjør Linka Preus en av fem prestekoner i et gruppeportrett. Det gir en fascinerende inngang til å studere den norske embetsmannselitens kvinnekultur i første halvdel av 1800-tallet. Alle fem prestekonene skulle starte sin gjerning på den andre siden av Atlanteren. Det var i nye menigheter grunnlagt av norske innvandrere i det svære landområdet som senere ble kalt Midtvesten. Og hvilke utfordringer som ventet de unge prestekonene i det fremmede, blir tema i min neste artikkel.

 

Til den amerikanske historien om Linka Preus hører det at to av hennes døtre ble prestekoner. Ja, hun ble stammor til et norsk prestedynasti i Amerika. Tenkte hun noen sinne på at hun selv kunne ha blitt prest? Neppe. Men ukjent med kvinnelige prester var hun ikke. Prestebladet til Den norske synode hvor hennes ektemann var en av lederne, trykte stadig notiser om amerikanske kirkesamfunn som hadde en og annen kvinnelig prest. Det var notiser til skrekk og advarsel.

Sterke, selvbevisste prestekoner til tross, blant norske lutheranere var og ble mannen presten. Først i 1961 ble en kvinne, Ingrid Bjerkås, ordinert som prest i Norge. Det var begynnelsen på slutten av avviklingen av den fire hundre år gamle prestekonestillingen. Bodil Stenseth