Fru Muus’ klage. I 1880 gikk en opprørsk prestefrue til sak mot sin egen mann, Feminist, javisst, Klassekampen, 2.09.2019.

By | 11/09/2019

 

«Hvis Gud hadde skapt kvinnen for i alle ting at være mannens blinde redskap og arbeidstrell, så hadde han vel ikke gitt henne selvstendige åndelige evner og krefter.» Pastor Bøckman leste høyt fra brevet til Holden menighet. Det var under menighetsmøtet 10. mars 1880 i Holden kirke, hvor menn og atter menn hadde benket seg. Men brevets avsender, fru Muus, gift med deres egen prest gjennom tjue år, var til stede. Da kvinner ikke hadde talerett, måtte brevet hennes gjøre nytten. Budskapet var sterk kost. Prestefruen var klar til å forlate menigheten, fordi hun ikke kunne godta kirkesamfunnets lære om at hustruen skal være sin mann underdanig. Lydighetsbudet ga nemlig mannen rett til å herske despotisk over hustru og barn, de var å betrakte som slaver eller viljeløse kreaturer. Men dette mente fru Muus at var en ukristelig tolkning. Gud hadde jo bestemt at hustruen ikke bare skulle være mannens medhjelper, hun skulle også være hans like.

Nei, lydighetsbudet som pastor Muus krevde av henne, var hverken moralsk forsvarlig eller riktig ifølge Skriften. «Hvis Gud hadde skapt kvinnen for i alle ting at være mannens blinde redskap og arbeidstrell, så hadde han vel ikke gitt henne selvstendige åndelige evner og krefter», skrev hun i brevet. Og, føyde hun til, hvis en hustru ikke ville vedkjenne seg at hun har rett til selvstendighet som menneske, var det motbydelig.

 

Pastor Muus’ norsk-lutherske menighet i Holden, et nærmere tretti år gammelt settlement i Goodhue County, Minnesota, hadde fått en opprørsk prestefrue i sin midte. Sent på høsten 1879 hadde hun gjort noe så drastisk som å gå til søksmål mot ektemannen, for få hånd om farsarven sin. Dessuten hadde hun vedlagt en klage, der hun beskrev i detalj hvordan ektemannen hadde mishandlet henne og barna. Men før søksmålet hennes kom opp for domstolen i Goodhue County, tok Holden menighet affære. For i stedet for komme til menigheten med sine problemer, hadde fru Muus engasjert en sakfører. Han allierte seg snart med pressen, og på nyåret var «Muus versus Muus» blitt sensasjonelt nyhetsstoff, også i det amerikanske storsamfunnet. Ja, avisen Budstikken trykket lange møtereferater, inkludert det refererte brevet.

Særlig var fru Muus’ klage blitt en pinlig sak. Ettersom menighetens menn så det som sin oppgave å undersøke om anklagene hennes mot ektemannen var sanne, ble intime detaljer om familielivet på prestegården kjent for all verden. Hun og barna hadde manglet mat og klær, og vinterstid var det bare lov å fyre i én eneste vedovn. Familien hadde lidd så det var gått på helbreden løs. Da hun brakk benet hadde mannen nektet å sende bud etter lege, og også nektet henne krykke. Pastor Muus hadde dessuten misbrukt sin stilling, for når hun ikke hadde vært påpasselig nok som husmor, nektet han henne å motta nattverd.

 

Hva hadde skjedd? Bernt og Oline Muus som ankom Goodhue County høsten 1859, hadde møtt hverandre i Christianias vekkelsesmiljø knappe tre år tidligere. Kjærligheten var sterk, hun trosset sine foreldre og fulgte sin utkårede til Amerika. Tilsynelatende gikk det lenge hverken bedre eller verre enn for andre unge presteektepar i deres situasjon.

Men etter tjue år gjorde altså Oline Muus opprør. Hun gikk rettens vei mot sin egen mann. Det var uhørt for en prestefrue. Hele tiden hadde hun bodd i en jordbrukskoloni av norske innvandrere, der de mange holdt fast ved gamlelandets barnelærdom og kirkeritual, morsmål og tradisjoner. Selv var hun en søkende sjel, av brevet hennes fremgår det at hun var kjent med moderne bibelkritikk og kunne sin John Stuart Mill.

 

Skandalen var fullstendig da menighetens kirkelige prosess tok slutt sommeren 1880. Det var pressen sterkt medvirkende til. Fra første stund hevdet avisredaktører at pastor Muus, menigheten og kirkesamfunnet ikke respekterte amerikansk lov og rett. Men var det sant? Og levde menigheten i Holden i en avkrok? Ja, kritikere påsto det.

Fortellingen om den opprørske prestefruen, utførlig behandlet i min nye bok Fru Muus’ klage, peker inn i vår egen tid. Når mennesker bryter opp og krysser landegrenser, kan deres religiøse arv bli styrket. Identitet, tilhørighet og trygghet betyr mye for folk som etablerer seg i det fremmede. Møtet med et sekularisert storsamfunn blir tøft.