Kvinne i krigen. Reporter Lise Lindbæk sto på skuldrene til sine skrivende formødre, Feminist, javisst, Klassekampen, 14.10.2019

By | 04/11/2019

Lise het egentlig Elise, etter mormor Elise Aubert. I fotografens atelier i 1909 ble de to for alltid avbildet sammen. Mormor er standsmessig kledt, og hun viser stolt frem et stort skrivehefte. Det var skriveheftet hun selv hadde gitt til datterdatteren. I rutete småpikekjole sitter hun der, helt stille på barnestolen, og er ganske stolt hun også. Ikke alle jenter var så heldig å ha en mormor som Elise Aubert (1837-1909). Lises mor, Sossen Aubert Lindbæk (1875-1953), var også med til fotografen den dagen. På et annet fotografi er nemlig alle tre samlet. Det var tre generasjoner forfattere, to anerkjente, mens den yngste, Lise Lindbæk (1905-1961), var forfatter in spe.

Tre generasjoner mannlige forfattere er ikke uvanlig. Nevnes kan Jakob Breda Bull, Olaf Bull og Jan Bull. Kristian Elster, Kristian Elster d.y. og Torolf Elster. Jonas Lie, Erik Lie og Jonas Lie (Max Mauser). Men blant skrivende kvinner er tre-generasjonskontinuitet uhyre sjeldent.

Det er ikke lett å forklare. I akademia vet vi at de første kvinnelige studentene tidlig på 1900-tallet, ofte valgte samme fag som deres far. Og når far var rollemodell, så var det simpelthen fordi mor i likhet sin mor og mormor aldri hadde hatt adgang til høyere utdannelse. Overklassekvinner var, ifølge konvensjonene, henvist til et liv for hjem og familie.

 

Forfatteren Elise Aubert arbeidet da også om natten. Prestedatteren som ble professor- og ministerfrue, fikk seks barn og i Christiania holdt hun, som man sa, et stort hus. Sine fortellinger og romaner utga hun under pseudonym. Først etter tjue bøker, med romanen Dagny i 1882, fremsto 45-årige Elise Aubert med fullt navn. Men om dette hadde sammenheng at hennes mann, minister Ludvig M.B. Aubert, falt i unåde og ble syk, er ikke kjent.

Som mange embetsfamilier på denne tiden opplevde også Aubert-familien sosial deklassering. Hennes forfatterinntekter ble viktige for husholdningen, ikke minst etter at hun i 1896 ble enke. Familien ble oppløst og barna sendt hjemmefra. I en alder av femtini år måtte Elise Aubert leve av sin penn. Det gikk kleint, inntil hun i 1902 fikk en bestselger av en memoarbok, Fra de gamle Prestegaarde.

To år tidligere hadde datteren Sossen, som moren hadde bestemt at skulle bli lærerinne, debutert med fortellingen Fanny Ramm. Med sin danske historikerektemann Johannes Peder Lindbæk fikk hun noe moren aldri hadde hatt, en støttespiller. I 1905, samme år som datteren Lise kom til verden, utga hun en ny fortellingen. Likevel, det var med slekts- og kulturhistoriske bøker, og fremfor alt et samarbeidsprosjekt med moren, Fra Krinolinetiden. Elise Auberts brev og dagbøker, i 1921 at hun ble kjent. Hun var da enke og arbeidet som lærerinne i hjembyen.

 

På 1920-tallet gikk datteren Lise i gang med i å studere klassisk arkeologi, og hun avla magistergraden. Men i mellomtiden, under et studieopphold Italia, begynte hun å skrive artikler for pressen. Og resten er historie.

I 2002 fikk Lise Lindbæk, Krigens penn, sin eminente biograf i Sigrun Slapgard. Senest i Klassekampen 29. juli i år hyller Slapgard Lise Lindbæk som ofret alt for å rapportere om fascismens framvekst i Europa. «Den dumhet som selv gudene kjemper mot», det er overskriften i Lindbæks artikkel om Hitler i 1932. Hun var skarp, utålmodig og oppsøkende. I Norge var hun pioner som kvinne og krigsreporter. I Spania rapporterte hun fra borgerkrigens slagmark, og senere, fra sitt ufrivillige eksil i USA, om de norske krigsseilernes heroiske innsats for det frie Norge.

 

Ja, Lise Lindbæk ofret alt. Familie, datter, egen helse og sitt gode navn og rykte. Alt ofret hun for den gode sak. Det er tankevekkende at Lindbæk, datterdatteren til forfatteren som mange i dag forbinder med forgangen prestegårdsidyll, skulle bryte med konvensjonene. Og det fullstendig. Men hadde Lise Lindbæk blitt den hun ble, hvis det ikke hadde vært for mormor og mor? Kanskje det sant som Bente Lindbæk hevder i boken Mine forunderlige formødre (2014) – at skrivelysten gikk i arv? Ett er i alle fall sikkert, i mormor og mor hadde jentungen Lise alltid to som oppmuntret henne til å skrive. Det fortsatte de med. Korrespondanse vitner om sterke bånd dem imellom. Hvilken gave! Bodil Stenseth