Selvskrevne kvinner, Fru Sars’ salong i 1880-årene er et must for kulturhistorikere, Feminist, javisst, Klassekampen 25.11.2019.

By | 03/12/2019

«Deres fremtidige stamgjest» skrev Erika Nissen i et brev til Maren Sars. Nissen var jublende glad for at hun og ektemannen var invitert til søndagssalongen hennes. Men hun unnskyldte seg, de måtte avstå fra middagen og kom først om kvelden. Søndag var nemlig den eneste dagen i uken som Nissen kunne være sammen med sine to små barn, inntil hun hadde sagt dem god natt. Brevet hennes kan dermed dateres til begynnelsen av 1880-årene. Det var politisk turbulente år. Embetsmannsstaten var rystet i sine grunnvoller. Og sommeren 1884, da Johan Sverdrup ble statsminister for en Venstre-regjering, ble Norge en parlamentarisk topartistat.

Alle andre dager var Erika Nissen opptatt med konserter. Gifte kvinner i overklassen var sjelden yrkesaktive slik hun var. Som pianist var Erika Nissen (1845-1903) høyt skattet, også på Kontinentet. Maren Sars (1811-1898) som kunne ha vært hennes mor, hadde alltid vært en hjemmets kvinne. Hun var enke etter prest og professor i zoologi Michael Sars, som døde i 1869.

Enkestanden var for de fleste et trist kapittel, men ikke for Maren Sars. I hovedstaden var fru Sars’ salong om søndagen en celeber institusjon. Blant hennes utvalgte var opposisjonens politikere og kulturelite med Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. Om søndagen var Maren Sars selskapets magnetiske midtpunkt, skjønt de mannlige gjestene etter hvert forsvant inn på arbeidsværelset til hennes sønn. Professor Ernst Sars som var venstrebevegelsens historiker og ideolog, pleide å dosere mens han vippet opp og ned med pekestokken. Blant tilhørerne var garantert Erika Nissens mann, legen Oscar Nissen.

     Hvilken rolle fru Sars’ salong spilte i forkant av mirakelsommeren 1884, kan ikke dokumenteres. Men at «sarsekretsen» utgjorde et mektig nettverk, det er sikkert. Søndagssalongen var viktig debattforum for mange av aktørene som deltok i stormen mot embetsmannsstaten.

Hvordan forklare at en enkesom aldri trådte ut av det private rom, kunne bli midtpunkt i en krets av kulturpersonligheter? Mathilde Schjøtt, fru Sars’ unge venninne som sommeren 1884 var med på å stifte Norsk Kvindesagsforening, kan gi ett svar. Det er i minneartikkelen om Maren Sars i tidsskriftet Ringeren i desember 1898. Når en kvinne blir navnkundig, er det som oftest gjennom sin far, bror eller mann. Eller også fordi hun er mor til en berømt sønn. Schjøtt konstaterte at fru Sars har hatt alle disse betingelser, og det i forsterket grad. I en fotnote ramser Schjøtt opp: Maren Sars’ far var Ernst Welhaven, den velbekjente prest ved St. Jørgen i Bergen. Hennes bror var dikteren Welhaven, hennes mann den berømte professor i zoologi og hennes sønner professorene, historikeren Ernst Sars og zoologen Ossian Sars. Maren Sars hadde dessuten berømte døtre, Mally Lammers og Eva Nansen. Ja, fru Sars’ fikk også berømte svigersønner med Thorvald Lammers, Fridtjof Nansen og E. Nicolaysen. Hvem var E. Nicolaysen? Han hadde jeg aldri hørt om, enda jeg er temmelig god i 1800-tallets personalhistorie. Det første jeg fant da jeg begynte å grave i arkivene, var at E. sto for Emil. Emil Nicolaysen (1833-1901) var altså gift med en av Maren Sars’ døtre, nemlig Elise. Han var utdannet teolog og arbeidet i alle år som lærer ved Aars og Voss’ privatskole. Og han bidro med litteraturanmeldelser i Nyt tidsskrift, som svogeren Ernst Sars var med på å grunnlegge og redigere. Men fremfor alt, Nicolaysen var hele familiens leilighetsdikter. Det vitner Maren Sars’ etterlatte papirer i Nasjonalbiblioteket om. Blant Nicolaysens leilighetsdikt til Ernst Sars er det bevart ti, og til Maren Sars ni, det siste skrevet etter hennes død.

Den etterpatriarkalske periode er et begrep som Gina Krog brukte i Nyt tidsskrift høsten 1884. Med Norsk Kvindsagsforening, som hun var med på å stifte 28. juni samme år, begynte en ny tidsregning. Er det derfor vi i dag, 135 år senere, ikke vet hvem E. Nicolaysen var? I løpet av disse årene er historien blitt grundig revidert. Mens Maren Sars er selvskreven for kulturhistorikere som arbeider med 1880-årene, er E. Nicolaysen glemt. Kvinner har for lengst erobret offentligheten. Men er patriarkatet avgått ved døden? Neppe. En pianist eller skribent som ikke er en mann, omtales fremdeles som en «kvinnelig» sådan. Bodil Stenseth

Category: Uncategorized