Ydmykhet og tålmod. “Kvinnelige dyder” er utdatert, men vi trenger dem kanskje i disse tider?, Feminist, javisst, Klassekampen, 6.04.2020.

By | 19/04/2020

«Du må ikke si det til noen, men jeg er forlovet – nesten,» hvisket Mimi. Med sine femten år var hun eldst, og hun var breddfull av hemmeligheter. «Har han fridd?» spurte Sofie. «Nei, det er ikke på den måten … skjønner du,» sa Mimi. Sofie tok mot til seg: «Kysset hverandre kanskje?» Svaret kom kontant: «Er du gal? Så får en jo barn.» Sofie forsto ingenting. For Mimi har heller ikke stevnemøter med ham. Sofie måtte skjønne at de hverken har truffet hverandre eller snakket sammen en eneste gang. «Nei, det trenger vi ikke – slik som vi har det,» fortsatte Mimi. «Hver dag klokken fem går vi forbi hverandre i Geitmyrsveien. Han ser meg, og jeg ser ham i øynene. Han vet hvor han har meg, og jeg leser hans tanker. I går vendte vi oss om begge to – og så én gang til. Han smilte ….» Sofie ble som fortryllet. Mimi levde jo i en verden, hvor blikk sier alt. Tenk, Mimi var nærmest gift!

Samtalen som er gjengitt og parafrasert, er fra Sofie Aubert Lindbæks memoarbok Årgang 1875 (1948). Lyder navnet kjent? I herværende spalte ble vi så vidt kjent med henne i fjor høst. Men da kom hun i skvis mellom sin berømte mor og datter, romanforfatteren Elise Aubert og krigsreporteren Lise Lindbæk. Når Sofie Aubert Lindbæk (1875-1953) likevel blir viet en artikkel, skyldes det koronakrisen. Men la oss først høre mer om hennes tidlige år. Fra 1885 til 1890 var hun elev ved en tysk pikeskole drevet av Ftalein Bauer. Følgende ordveksling foregikk på tysk. 

«Sssaaffie, jeg så deg i går sammen med en kadett,» sa Fräulein Bauer bryskt. Hun var moralsk opprørt, og fryktet vel også at skolens gode ry sto i fare. Sofie var derimot stolt, hennes klassevenninner kjente jo knapt andre gutter enn sine brødre eller fettere. «Og med en student,» supplerte hun. Hun riktig godtet seg da hun kunne skilte med at hun faktisk var i lag med to gutter. «Dine elskede foreldre vet sikkert ikke at du har den slags selskap,» fortsatte Fräulein Bauer truende. Da var det at Sofie visste at måtte ta i bruk ett av sine våpen. Nei, ikke hulking og tårer. Hun slo øynene ærbart ned, og saken var glemt. Det var slett ikke hver gang hun, klassens verste urokråke og lærerinnemobber, var så heldig. Når hennes far, jusprofessoren, mottok brev fra Fräulein Bauer, var straffen portforbud i flere uker.

     Ja, memoarboken tar leseren med til uskyldens og raritetenes tid. «Backfish» ble pikene pussig nok kalt da de rykket opp til «de store», de var i trettenårsalderen og begynte i 8. klasse. «Backfisch», det tyske ordet for en liten fisk, en stekefisk, var ikke bare i bruk i Fräulein Bauers skole, det var det pubertetsjenter var. «Vi vokste hver dag så det monnet, så med nye øyne på hverandre, mønstret kjolene. En korsettfigur spiret her og der, kjolelivene fikk fór og fiskeben, linning med strimmel i halsen», forteller Aubert Lindbæk. Selv måtte hun nøye seg med arvekjoler, problemet var bare at de ikke hadde rom til en «kø». Men en dukkepute var det alltids rom for, og når den fikk bånd og ble dyttet på plass i arvekjolen, struttet også hun moteriktig yndig baktil.

«Uvirkelighetslitteratur» kalte jeg det da jeg begynte jakte etter underholdende og morsom lektyre i bokhyllene mine. Slik skulle jeg skaffe meg nødproviant gjennom vårens prøvelser. «Tilstanden» som Norge og verden har havnet i, er som et mareritt på høylys dag. Men jo dypere jeg dukket ned i denne memoarboken, jo mer alvorsstemt ble jeg.

Plikt og sedelighet var alfa og omega for elevene ved Fräulein Bauers skole. Men var det en god skole for livet? Nei, mener Aubert Lindbæk, det autoritære systemet førte til at skolepiker ble slemme. Som datter, søster og mor ble de opplært til å forsake seg selv. Med den gamle lutherske lære og andre sannheter av nyere dato ble pikene innprentet de såkalte kvinnelige dyder så de satt i dem som ryggmargsreflekser. Det var dyder som ydmykhet, forsiktighet og tålmodighet. Hverken Sofie Aubert Lindbæk, hennes mor eller datter hadde neppe blitt forfattere, hvis de ikke hadde gjort opprør mot konvensjonene. Den slags dyder har heller ikke akkurat vært motor i kvinnefrigjøringen. Men akkurat nå, når koronapandemien herjer, er det på tide å hente frem de utdaterte dydene igjen. Tenk på dem som menneskelige dyder. Bodil Stenseth