Kolerasommeren 1853, I løpet av denne våren ble vi ganske gode til å finne nye løsninger, Feminist, javisst, Klassekampen, 13.07.2020.

By | 03/09/2020

All slags frukt ble billig. Den kom i store mengder til Torvet og hopet seg opp der. Yngvar, den ti år gamle offisersønnen, og kameratene hans derimot spekulerte i baissen. Så den dagen da all frukthandel ble strengt forbudt, hadde de et gedigent plommelager som de raskt fortærte. I lengre tid hadde avisene trykt nyheter om koleraepidemiens grusomme herjinger i utlandet, men den norske hovedstaden hadde blitt spart. Håpet var at en strengt gjennomført avsperring av byen skulle bli redningen. Dette mintes historikeren Yngvar Nielsen (1843-1916) femti år senere. Det er i «Kolerasommeren», det siste kapitlet i hans erindringsbok Den gamle Gaard, som er gjengitt og parafrasert her.

Da kom koleraen. Den 28. juni 1853 ble statsråd Sørensen dens første offer. Så var det stille en hel måned. I de siste dagene av juli hadde Rikshospitalet kun mottatt noen få kolerapasienter. En døde her og en døde der. Men i midten av august kunne det ikke lenger nektes for at Christiania var infisert med farsotten. Plutselig var det ingen som tenkte på at det også kunne være andre sykdommer, som Nielsen skriver, koleraen var den store, den eneste fiende.

Vognen til skuespillerinnene ved Christiania Theater ble forvandlet til koleravogn. Teatervognen som før hadde brakt latter og munterhet med seg, ble nå en uhyggelig gjest rundt om i byen. Rikshospitalets egne sykevogner strakk nemlig ikke til. Fra da av måtte skuespillerinnene altså gå til fots til og fra sine forestillinger om kvelden. For under epidemien ble hverken teateret eller skoler stengt. Da frykten for å bli koleraens neste offer naget folk, var det mange som trøstet seg med flaska. Særlig portvin ble sagt å være en god medisin mot sykdommen. Nei, antialkoholismen var ifølge Nielsen neppe kjent på denne tiden. 

En ettermiddag stoppet koleravognen i Teatergaten, i nabogården til den fasjonable gården Maltheby, hvor familien Nielsen bodde. Fra vinduet så fru Nielsen at offeret var en kvinne, men før denne ble kjørt bort, så hun til sin skrekk at sønnen hennes smatt inn i vognen. Men han skulle vende hjem igjen i god behold. Til kameratene sine kunne han fortelle at ansiktet til den syke allerede hadde blitt svart. To timer senere var hun død.

Mest uhyggelig av transporten av de døde. Likkistene måtte lages i all hast. Når en kiste var ferdig, gikk det ikke lenge før den var i jorden, og slik fortsatte det. Om natten hørte man at sykevognene rumlet i de tomme gatene. Om dagen gikk dødstogene i en nesten ustanselig strøm mot kirkegårdene, som hurtig ble fylt med graver.

«Den asiatiske Cholera» er epidemien i 1853 kalt i overlege Wilhelm Reymanns Sundheds-Haandbog (1867). Opprinnelseslandet var India, og siden 1817 hadde den grassert og spredt seg til de fleste verdensdeler. Alt i 1833 hadde den rammet Norge, men på langt nær så hardt som i 1853. Blant de lærde mente noen at sykdommen smittet fra en person til en annen, andre at den skyldtes smittestoff i luften. En kjensgjerning var klar, bruk av karantene hadde ikke klart å holde sykdommen borte. Den kunne angripe plutselig eller langsomt. Pasienten fikk heftige diaréer, brekninger og kramper, voldsom tørste og langsomt åndedrett. Bare 2-3 timer etterpå kunne døden inntreffe, men som oftest gikk det 1-4 dager.

Hva har historien om kolerasommeren i 1853, selv om den gir tankestoff til dagens koronapandemi, å gjøre i herværende Feminist-spalte? Jo, den asiatiske kolera rammet mennesker uansett kjønn, og også alder og sosial rang. Da epidemien ebbet ut i november hadde, ifølge Nielsen, 2047 personer vært angrepet og 1421 av dem var døde.

«Stina på Hjørnet» var én av naboene som Yngvar Nielsen husket fra sin barndoms gård. Hun var en enslig kone som bodde i et rom i kjelleren, hvor hun også produserte det hun levde av – kaker. Med et bord, en stol og to-tre kurver installerte hun seg med sin portable kakebutikk på fortauet i ly av gårdens flotte granittrapp. Her solgte hun foruten eplekaker og kanelstenger, «Kolerakager». Fikk hun ideen til disse sommeren 1853? Og hva var ingrediensene? Derom tier forfatteren. Tidene skifter, og med dem farsottene. Men den gang lærte nok folk likevel det som vi selv nylig har lært, at oppfinnsomhet kan være lønnsomt. Bodil Stenseth