Kundelojalitet. Vil butikkdøden nå nye høyder hvis Amazon erobrer Norge? Feminist, javisst, Klassekampen, 24.08.2020.

By | 03/09/2020

Småbutikkene forsvinner, én etter én. Etter den daglige lufteturen i nabolaget mitt vendte jeg ofte nedstemt hjem. Det var under unntakstilstanden i våres da folk holdt seg hjemme og bare gikk ut for å kjøpe mat, medisiner og polvarer. Den lille butikken, med annerledes ting, der kjøpmannen som oftest er en kvinne, hadde allerede problemer. Nå ser koronapandemien til å gjøre vondt verre. Hvilket trist syn! Gapende tomme butikklokaler med gråpapir på utstillingsvinduene. Én av nabolagets småbutikker gjenåpnet tidlig i juni, men i fellesferien var det slutt.

     I løpet de 25 årene jeg har bodd på Majorstua har jeg ikke tall på hvor mange småbutikker har lukket døren for godt. Og brorparten av disse småbutikkene hadde «alltid» vært her. Glassmagasin, parfymeri, grønnsakbutikk, slakter, platebutikk, bokhandel, fargehandel, damekonfeksjon og leketøysforretning. Rett nok har nye butikker kommet til, men de tilhører én eller annen av de mastodonte kjedene. De gamle småbutikkene var privatdrevne, og de gikk ofte i arv. Enkelte av dem lever fremdeles. En jernvarehandel med skruer til stykkpris. En kaffebutikk med duften av nymalt kaffe.

For 100 år siden var Oslo en by bestående av landsbyer. I boligkvartalene på Grünerløkka som på Majorstua lå en hel hærskare av småbutikker. Så når man måtte gjøre innkjøp av nødvendighetsvarer som blyanter, lyspærer og sko, trengte man ikke å gå langt. Grensene hvor «landsbyen» begynte og sluttet, var ikke alltid så klare. Uansett, for folk flest var det en æressak å vise lojalitet til sine spesielle kjøpmenn i nabolaget. Deriblant var «melkemadamene», som var de mest tallrike. Jo mer barnerik landsbyen var, jo flere melkebutikker hadde den. Der melkebutikktettheten var størst, var i gater hvor leiegårdene manglet forhager og krimskrams på fasaden og hvor leilighetene var like små som de var kummerlige. Den gang fantes Østkanten også på Vestkanten, som i strøket mellom Hammerstadgate og Ole Vigs gate.

Melkemadamen var en institusjon. Selv middelklassefamilien hadde ikke råd til sånn luksus som et kjøleskap, så i melkebutikken var alle like. Dit kunne husmor stikke innom med en mugge for å kjøpe familiens daglige melk. Og hvis ektemannen var arbeidsløs, fikk hun på krita. Ja, melkemadamen kunne være en trygg havn for unger i trøbbel. Hun solgte dessuten brød og margarin og øl i flaske. De aller siste kundene hennes var arbeidskarer som på hjemveien måtte slukke tørsten med én «helpils» eller to.

«Butikkdøden» hadde allerede herjet god stund i 1979, da Majorstuas siste melkebutikk gikk inn. Det var på overtid. I 1970 hadde «Cash and Carry», altså CC, åpnet i nedlagte fabrikklokaler ved Colosseum kino. I Oslo, som i New York, London og Paris, var småbutikker av alle slag ikke lenger liv laga. De ble konkurrert av lavpris, merkevarer og kvantum. Supermarkedet, kjedene og kjøpesenteret ble seierherrene. Mens byen ble de private eiendomsutviklernes lekegrind, så gårdeiere sitt snitt til å skru opp de gamle butikklokalenes husleie når åremålavtalen utløp på dato.

I tidens løp, når en småbutikk går inn, har jeg stadig hørt innehaveren si at grunnen er den grådige gårdeieren. Men det er ikke alt de fallerte innehaverne sier. Kundene svikter, de føler ikke lenger lojalitet.

Hun som drev en gave-og klesforretning i nabolaget mitt og som ga seg i februar 2020, skyldte på netthandelen. Hun skulle bare ha visst, allerede mars begynte netthandelen å skyte i været. Vi har nok glemt hva det gode liv i byen er. Byen har lenge vært et sted hvor man kan oppleve nærhet til medmennesker i et mylder av forskjellige møtesteder. Kaffebarer, puber, frisører, samt diverse hud- og neglesalonger mangler vi så visst ikke. Heller ikke biblioteker, treningssentre, teatre, konsertsaler og parker. Men småbutikkene er utrydningstruet. Kanskje også de andre fysiske butikkene kommer på listen?

Vi må som kunder bli bevisst hvilken makt vi har. Selvfølgelig koster det å være lojal til bydelens kaffebutikk og jernvarehandel. Totalregnskapet blir desto hyggeligere, vi gir vår skjerv til noe ubetalelig – en levende by. Når vi lar bilen stå, har vi kommet et bitte lite stykke på vei til grønt skifte. Husk hvor herlig byluften var under nedstengningen i vår. Bodil Stenseth