“Sentralen”, Historien om et utdødd kvinneyrke forteller hvem vi var og hvem vi ble, Feminist, javisst, Klassekampen, 5.10.2020.

By | 16/10/2020

Telefonen hang på veggen i entreen, og du nærmest ropte når du snakket med personen i den andre enden. Å ringe rikstelefon var dyr fornøyelse. Da måtte du forresten kobles til nummeret av en av damene på Sentralen. Men så lang kø det var for å få telefon, du måtte vente i år. I mellomtiden måtte du låne telefonen hos en nabo, eller gå ut og finne en telefonkiosk som ikke var opptatt. Når du omsider fikk abonnement og telefonapparat, kom også den årlige telefonkatalogen. Den var tung og uhåndterlig. Sidene var ikke bare tynne som i en bibel, de var så tettskrevne og skriften så liten at mange måtte bruke lupe.

Vi, venninnene på 60 pluss som satt sammen en kveld for å diskutere «Årene» av Annie Ernaux, mimret vi en stund om dette. Og i 1970 hadde én av oss sommerjobb ved «Opplysningen» på Sentralen. Da det var raskere å ringe Opplysningen enn å slå opp i katalogen, var det alltid travelt. Tidlig og sent, og særlig sent, for da var det fulle mannfolk som ringte. Hvis et telefonnummer var feil, måtte du få hjelp av «Henvisningen». Der ble det satt inn nytt nummer inn i en stor «karusell», hvor man bladde seg frem til det henviste nummeret. Og på karusellen ble det gamle nummeret satt opp i rekkefølge og med de nye bak. Alt var manuelt.

«Feilretter» het hun før i tiden. I 1880 da Bell-kompaniet innførte telefonen i den norske hovedstaden, hadde det to ansatte. Sentralen som jo en abonnent måtte ringe opp til for å komme kontakt med en annen abonnent, var betjent av telefonistinner. Men snart ble feilretterne en egen yrkeskategori. I løpet av 1900-tallet skulle den moderne kommunikasjonsteknologien skape en stor kvinnearbeidsplass, på Sentralen var så vel sjefen som vaktsjefen en kvinne. I hovedstaden hvor det såkalte kvinneoverskuddet ble ansett å være et problem, ble telefonistinnen et «anstendig» yrke for ugifte kvinner fra de øvre samfunnslag. En av Bell-kompaniets første bestyrerinner var frøken Falck, som naturligvis sluttet da hun giftet seg i 1891. Vel, når hun rundet 40 år hadde hun uansett måttet fratre stillingen.

Når telefongründerne nettopp ansatte kvinner var det simpelthen fordi man hadde god erfaring fra en liknende bransje, telegrafen. I 1857, to år etter at Norges første telegraflinje ble åpnet, hadde telegrafdirektøren søkt departementet om å få tillatelse til å opplære kvinnelige elever. Han skrev at på telegrafstasjonene i England var man vel fornøyd med arbeidet kvinner utførte, og at kvinner ville være tilfreds med lavere lønninger enn menn. Kilden her, i likhet med historien om telefonen, er Frederikke Mørcks og Marie Høghs bokverk Norske kvinder (1914).

Telefonistinnene var lønnsomme, men selv fikk de luselønn. 12 og 14 timers arbeidsdag var regelen, og nattevakt ga ingen ekstragodtgjørelse. Ja, etter sigende var arbeidstiden nærmest var ubegrenset. Men yrket hadde status. Det krevde sin kvinne å betjene et sentralbord, selv etter at telefonistinnene fikk hodeklemme og kunne bruke begge hender. Foruten teknisk kyndighet og utpreget ordenssans måtte hun ha klisterhjerne. Folk brukte nemlig ikke å be om abonnentens nummer når de ringte Sentralen, så telefonistinnene måtte lære navnet til samtlige abonnenter utenat. I 1886, etter at sentralen til Bell-kompaniet og Kristiania Telefonforening (etablert 1881) ble sammenslått, hadde hovedstaden kun ca. 1 500 abonnenter og 30 telefonistinner. I 1910 hadde antallet steget til ca. 11 500, og på Sentralen arbeidet 258 fast ansatte og 70 vikarer. Da var det vel å merke ikke lenger bare én sentral i hovedstaden, men også flere bisentraler.

«Hu Marte» på Sentralen visste alt om alle. Det skjønte jeg når jeg hadde skoleferie hos bestemor på Lunner. Der som i mange andre landdistrikter var det fremdeles manuelt betjente telefonsentraler. Hvilket fremskritt telefonen på entreveggen hjemme i Fredrikstad var! Når du løftet av røret, kom vanligvis summetonen og du slo nummeret selv. Men du måtte ikke ringe i utide, og skravle, det var ikke lov. Så fort årene har gått siden jeg som jentunge hørte bestemor dra telefonsveiven, si god dag til hu Marte og be om å få snakke med «han Peder på Ru». Nå er jeg online hele døgnet, men jeg husker ikke når det begynte. Bodil Stenseth