Den store prinsessen. Hvorfor ikke ta til takke med en reise i litteraturens verden? Feminist, ja visst, Klassekampen, 28.12.2020.

By | 10/01/2021

Kongens vogn måtte være full av damer. De måtte være sminket, pudret og innsnørt i sin fineste kjole. Nåde den som ikke var glad og munter. For hvis det var noe Ludvig XIV ikke tolererte, så var det at de ble redde eller klaget over kulde, trekk og støv. Når det mørknet og landeveiens strabaser var overstått, gjaldt det å beholde sitt gode humør. Kongen stilte ikke høye krav til oppholdsstedet, og heller ikke maten. Selv fattigmannskost fikk duge, gjerne mens en lokal felespiller sto for taffelmusikken. En gang fant kongen at en låve var passende natteleie for seg og sine. Reisefølget var stort. Foruten hans utvalgte damer besto det av dronningen og hele det kongelige hoff, med tjenerskap. På en reise fra Versailles til Lyon hadde kongens følge talt 1 200 personer, samt kjøkkenbetjening og militære tropper.

Men dette var nesten som ingenting å regne da Ludvig XIV rett etter 1668 bestemte seg for å gjøre seg kjent med landområdene som Frankrike hadde erobret i Spania. Når reisefølget, ja, vogntoget, ble så stort denne gangen, var det fordi de adelige herskaper i likhet med kongen og dronningen brakte med seg «fullstendig utstyr». Hele soverominteriører hadde blitt demontert, slik de kunne bli satt sammen igjen og brukt under reisen. Til kongens utstyr hørte blant annet hans himmelseng med gullbroderte fløyelsgardiner og garderobe, som var så innholdsrik at han hver dag kunne iføre seg ett nytt antrekk.

Spaniareisen fant sted om våren, i øs pøsende regnvær. Men hverken gjørme, flom eller broløse elver kunne stoppe «solkongen». Ingen kunne turte annet enn å adlyde ham.

Ludvig XIVvar enevoldshersker i den store stil. Alt måtte være stort, ikke for ingenting har 17. århundre gått inn i fransk historie som «Le grand siecle». Og reiseberetningen, den er hentet fra en biografi om selveste «La Grande Mademoiselle». Anne Marie Louise d’Orléans Montpensier (1627-93) var ikke bare prinsesse, hun var Frankrikes og Europas rikeste fyrstinne. Da moren døde i barselseng ble hun enearving til en uhorvelig mengde gods, fyrste- og hertugdømmer. Fra prinsessens slott Tuileriene som var en egen hoffstat, gikk det lange gallerier over til Louvre.

I flere år var det faktisk prinsessen som var Frankrikes tronarving. Ludvig XIII, hennes fars storebror, var nemlig barnløs. Men etter å ha vært gift i to tiår, fikk kongeparet overraskende nok en sønn. Likevel satte denne begivenheten ikke noen stopper for ambisjonene til prinsessen og hennes hoffstat. Hun var bare elleve år eldre enn sin fetter, den vordende Ludvig XIV. Når de to lekte sammen, kalte hun ham «min lille mann».

Fascinasjon for prinsesser og andre rojale personer har så visst ikke gått ut på dato. Det vitner årets biografi- og seriehøst om. Men det er ganske uvanlig at en fransk prinsesse som har vært død i 300 år, får en norsk biograf. I 1908 utkom «La Grande Mademoiselle» av Kristine Holsen (1863-1933), som hadde kulturhistoriske biografier som spesialitet. Innledningsvis konstaterer Holsen at prinsessen spilte en fremtredende rolle i Frankrikes historie. Og det er sant. Under den såkalte frondekrigen tok prinsessen parti for adelsmennene som kjempet sammen for å styrte kongehuset.

Utrolig nok kom prinsessen, etter å ha vært forvist fra hoffet i mange år, inn i varmen igjen. Da Ludvig XIV la ut på sin spaniareise, var prinsessen blant hans utvalgte damer. Hun skal ha vært den mest standhaftige av dem alle. Det hører med til historien at prinsessen i en alder av noen og førti år ble dødelig forelsket i en adelsmann. Han tjente som kongens rådgiver og deltok også i hans reisefølge til Spania. Dermed så prinsessen sitt snitt til å la han få kjennskap til at hun aktet å gifte seg. Men kunne hun få sin utkårede? Nei, det avverget hoffet gjennom rykter og intriger. Den eneste som var ett godt nok parti for prinsessen, var en monark.

Med skrekkblandet fryd lå jeg i min varme seng og fulgte med på den kongelige ekspedisjonen. Nå for tiden må vi jo pent holde oss hjemme. Husk at reiser blir sjelden slik du har drømt om. Det krever mot og utholdenhet til for å gjennomføre en reise som utvikler seg til et mareritt. Så vi må holde stand. Fortsatt god jul, og gode ønsker for det nye året. Bodil Stenseth