Munchs søster – Biografier og monumenter er en mannlig mani, i Klassekampen, “Feminist, javisst, 02.05.2011.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 02.05.2011

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Biografier og monumenter er en mannlig mani.
Munchs søster

Kvinner hedres sjelden som individer. Nittito prosent av alle biografier handler, ifølge den danske historikeren Birgitte Possing, om menn. Og nittiseks prosent av alle biografer er menn. Tilsvarende kjønnskjevhet råder innen portrettkunsten. Bare ytterst få offentlige monumenter har en navngitt kvinne på sokkelen. Der står som oftest ungpiken, som ikke har gjort seg fortjent til annet enn sin skjønnhet.

Selv i statsfeminismens land har lite skjedd innen helte- og æresdepartementet. Fremdeles er det fortrinnsvis menn som blir “store” og som minnes i bilde og tekst. At forfattere og komponister, politikere og forskere med mannlig fortegn ender i nasjonens panteon, er selvfølgelig ingen ulempe. Men slik blir kvinner usynlige. Onde tunger sier at kvinner er flinkere til å beundre menn enn medsøstre. Så hvis det er sant, så skyldes tilstanden i vårt panteon ikke bare en anakronistisk mannskultur.

Tradisjonelle kvinneroller rekrutterte jenter til familielivet skoleverket, helsesektoren og servisenæringen. I politikken gikk kvinner i fronten for saker som fred og omsorg. De kvinnelige bidragene til samfunnsbyggingen er ikke ubetydelig, men de er oftest uselviske og uegennyttige. Antakelig skal det også en rikelig porsjon selvaktelse til for at et menneske blir en allemannshelt. Med få unntak har historiens heltinner gjort seg gjeldende alle andre steder enn i kulturens og samfunnslivets elitedivisjon.

Historikerne må nok ty til andre sjangre enn biografien for å skrive om kvinners liv. Deriblant sosialhistorien og kvinnehistorien som i den siste mannsalder har synliggjort så vel ukjente som mindre kjente kvinner. Og i nyere tid familiehistorien. Nettopp fordi kvinner har vært definert gjennom sine roller i familien, gir familiehistorien en spennende inngang til kvinners liv. Senest i fjor høst utga Knut Kjeldstadli en bok om sine besteforeldre, og der spiller hans farmor en fremtredende rolle.

Selv skrev jeg en familiehistorisk vinklet biografi om Edvard Munch i 2004. Det sto ikke bare én kvinne bak Norges største kunstner gjennom tidene, men en hel familie. Morens søster, Karen Bjølstad, sørget tidlig for at alle i familien støttet opp om geniet Edvard. Både hans bror og to søstre måtte oppofre seg for storebror. Ved farens død skulle Edvard, ifølge 1800-tallets familiekultur, ha rykket opp som familieoverhode. Men tante Karen fritok ham fra de økonomiske og praktiske forpliktelsene som denne rollen innebar. Edvard skulle få vie seg helt og holdent til sin kunst.

Atskillige familieopptegnelser og flere hundre familiebrev i Munch-museets arkiv vitner om hvor viktig familien var for Munch og hans kunstnerskap.

81-årige Munch, som døde som ungkar og uten barn, rev seg aldri løs fra båndene til familien. I mange tiår var så oppslukt av sin kunstnerkarriere at han ikke enset annet enn seg selv. Men på sine gamle dager kom han til erkjennelse av hva hans berømmelse hadde kostet familien, særlig hans søstre.

Munchs søster Inger, den siste gjenlevende av søsknene, lagde sin egen versjon av Munch-familiens historie. Før hun ble stedt til hvile på Nordstrand kirkegård sammen med søsteren Laura og Karen Bjølstad, forfattet hun et minneord til baksiden av deres felles gravsten. “Her hviler Edvard / Munchs tante / som var ham i mors sted / og to av hans / søstre. Disse tre / kvinner elsket / og støttet ham og / gjennom hans / trengselsår tvilte de aldri på hans / store begavelse.”

Minneordet forteller altså om tre navnløse kvinner, og oppsiktsvekkende nok en fjerde person som er begravet et annet sted. Nemlig under et gravmonument i æreslunden på Vår Frelsers kirkegård. I det jordiske liv hadde tantens og søstrenes egne liv vært underordnet Edvard Munchs. Og, nå i det hinsidige, skulle de tre kvinnene minnes, fordi de hadde vært til for hans skyld.
Familiekulturen som Munchs søster vokste opp med, er for lengst død. I våre dager fins det kvinner også andre steder enn på kjøkkenet og kirkebenken, i familiebrevene og i fotnotene. Kvinner bygger seg også liv utenfor familien. I de siste to hundre år har kvinner vært på fremmarsj innen alle samfunnsområder. Store kvinner er det etter hvert blitt mange av. Men det gjenstår å se om biografier og monumenter blir en kvinnelig mani.

Bodil Stenseth.