Hvit brud – For bøndene var en fruktbar og fornuftig kone bedre enn en forelsket jomfru, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 11.07.2011

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 11. juli 2011

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

For bøndene var en fruktbar og fornuftig kone bedre enn en forelsket jomfru.
Hvit brud

Dronning Victoria var den første. Da hun i 1840 giftet seg med prins Albert, var hun kledt i jomfruens farge. Satengkjolen var hvit og blomstene som var strødd utover den var hvite. Kniplingsløret var hvitt og diamantsmykkene var hvite. Slik kunne selv Englands dronning bli dronning for en dag. Det vitner nemlig et fotografi om. Brudgommen derimot, var bare vanlig mann. I mørk dress, skreddersydd riktignok.

Hundre og søtti år senere beundrer vi fremdeles dette brudeparet. Victoria og Albert troner i tosom majestet på toppen av bryllupskaken. Englands regent fra 1834 til 1901 ga ikke bare navn til en hel æra – Victoriatiden, men skapte også tradisjonen med hvit brud. Dermed ble myten om at en ung kvinne skal være jomfru når hun inngår giftermål, styrket. Det var fullbyrdelsen av bryllupsnattens såkalte ekteskapelige omarmelse som gjorde slike som dronning Victoria til ordentlig kvinne. Og hvis lykken sto paret bi, kunne bruden nedkomme med en arving ni måneder etterpå.

Min bestemor var ikke hvit brud. Som bondejenter flest tidlig på 1900-tallet måtte hun nøye seg med søndagskjolen. Og den var svart. Klesplagg som trengte å bli vasket ofte for å se rene ut, var borgerskapets klassemarkør. Hvite klær signaliserte, ifølge den norsk-amerikanske vitenskapsmannen Torstein Veblen, iøynefallende forbruk. Det eneste iøynefallende forbruket min bestemor kan sies å ha vist, var en hvit blondekrave.

Ellers var Magnhild, som bestemor het, en tro adept av dronning Victoria. Alle av de åtte barna hun satte til verden, var “ektefødt”. Hennes førstefødte var ikke en gang født påfallende kort tid etter bryllupet. Det var slike barn som på 1800-tallet ble registrert som “halvekte” i kirkeboken. De utgjorde en kategori mellom “ekte” og “uekte” barn. At et brudepar allerede hadde barn som kunne gå og snakke, var forresten ikke uvanlig. Det registrerte Eilert Sundt, teologen som var sosiolog uten å vite det, til sin store indignasjon. Han nedla masse arbeid for å komme folkets usedelighet til livs.

Forekomsten av uekte og halvekte barn var spesielt utbredt på bygdene på Østlandet. Der fantes også fæle skikker med senger i fjøset og nattefriing. Selv på bondegårder med nye driftsbygninger var fjøset innrettet med brede køyesenger for tjenestefolk av begge kjønn. Men da Sundt spurte bonden om hvordan noe så stygt kunne finne sted, svarte bonden at det var skikken det. At bondegutter gikk på nattefrieri til unge jenter på lørdagskvelden var også en østnorsk skikk. Ja, jentas foreldre kunne stilltiende godkjenne nattefrieren. Når de to unge sov i samme seng, fikk de jo anledning til å bli kjent med hverandre. Det var også en måte å teste om paret var i stand til å få arvinger.

“Dagen tilhører bonden, men natten er fri for enhver.” Det var et ordtak som Sundt ofte hørte. Han ble også fortalt at en gutt som ikke giftet seg med jenta når hun ventet små, var simpel. Folket hadde sine egne normer og verdier. Men de rimte ikke med dem som Sundts egen samfunnsklasse hyllet. Så som kjærlighetsekteskapet. Vitenskapsmannen hadde selv giftet seg av kjærlighet, og med en kvinne som var hans jevnaldrende.

I et bondebryllup la Sundt ikke bare merke til at brudeparet allerede var blitt foreldre til en gutt, men også at bruden var mye eldre en brudgommen. Da Sundt påpekte aldersforskjellen fikk han til svar, at det ikke ville gå stort med gårdsdriften hvis kona var like ung og uvettig som ektemannen. Det var fornuftekteskap det. Ekteskapet var først og fremst en økonomisk institusjon. En fruktbar og fornuftig kone var å foretrekke fremfor en ung og forelsket jomfru.

Likevel, kjærlighetsekteskapet ble med tiden også et ideal blant folk flest. Derom beretter fotografiene av brudepar i glass og ramme som en gang hang på stueveggen til min for lengst avdøde bestemor. Alle de voksne døtrene til Magnhild sto hvit brud.

Når jeg som jentunge besøkte bestemor, likte jeg å studere disse bryllupsbildene. De unge kvinnene så ut som dronninger. Men at min mor og mine tanter tilhørte den første generasjonen bondedøtre som sto hvit brud, visste jeg ikke da. Nei, jeg visste ingenting om jomfruer heller. Nå i ettertid vet jeg imidlertid at kvinnene i min familie ikke tok dronning Victoria helt på alvor.

Bodil Stenseth.
bodist@getmail.no