Retrosommer – Kvinner ofrer seg ikke alltid for kjærligheten, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 08.08.2011

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 8. august 2011.

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Kvinner ofrer seg ikke alltid for kjærligheten.

Retrosommer

Hvert år på denne tiden setter jeg meg ned med Gunnar Larsens I sommer, en åttien år gammel roman. Den er min sommerbok. Jeg følger romanens melankolske helt på vandring på ensomme stier i Nordmarka og i julistille bygater. Jeg føler med ham når han i funderer over livet og tapet av sin hustru. Og jeg gjenopplever forelskelsens sødme når han møter Cecilie, som for øvrig er en fjern slektning, og går til sengs med henne. “Hun var ikke noen snild dyne. Hun var stål og silke,” skriver Larsen. Ja, romanen byr på gammeldags erotikk, men også en gammeldags kjærlighetsintrige.

Cecilie er nemlig gift. Mannen hennes, som er lege i en småby og som romanens helt kjente i studiedagene, bærer på en hemmelighet. Den blir etter hvert avslørt for leseren gjennom romanheltens fortelling. “Senere hadde jeg skjønt hvorledes hans saklige, reale ærgjerrighet måtte ha kjempet mot de unaturlige tilbøielighetene i hans følelsesliv,” står det et sted, og et annet: “Han virket bestemt og mandig, han hadde skarpe, nøkterne mannfolkøine, han var fåmælt og uten noe av den kunstneriskheten som ofte kan være et tegn.”

Cecilies ekteskap viser det seg, er et proforma-ekteskap. Hun hadde giftet seg med sin legemann fordi hun syntes synd på ham. Ekteskapet var aldri blitt fullbyrdet. Hun hadde avfunnet seg med ikke å få barn og levde sammen med ektemannen som en venn. Det var et forhold som fikk romanens helt til å se rødt, og han ruster seg til oppgjørets time. Ansikt til ansikt med Cecilies mann, som forklarer at han hadde giftet fordi han likte henne, og fordi han trodde at hun kunne helbrede ham. I alle fall fant han håpet om helbredelse som et påskudd.

“Jeg er jo som type maskulin,” sa Cecilies mann og fortsatte: “… jeg har ingen av de iøinefallende fortrin og mangler som er karakteristiske for homoseksualiteten. Det er som du vet ingen tvil om at den kan bety en forsterkelse av evner og anlegg i form av kunstnerisk følsomhet, skuespillerbegavelse, humoristisk sans, selskapelige talenter. Og de øvrige trekkene som koketteriet og hele den koselige sladderaktigheten og hvad den nu kan være, kan jeg også si mig nokså fri for.” Han ville på død og liv ikke miste Cecilie.

Cecilie selv var døv for oppfordringer fra romanens helt om å ta ut skilsmisse. Ektemannen hadde jo sagt at hvis hun forlot ham, ville han begå selvmord. Så selv om Cecilie var opp over ørene forelsket og var ektemannen utro, var hun bestemt på å holde fasaden og forbli i sitt kjærlighetsløse og barnløse ekteskap. Ytterligere komplisert ble det da hun oppdaget at hun var med barn. Men ektemannen, som var vel vitende om at det ikke var hans barn, ville fremdeles ikke gi slipp på henne. Han innbilte hustruens elsker at han hadde forandret seg. Mannen i ham hadde våknet.
Til slutt får de elskende hverandre likevel. Barnet de venter, er utslagsgivende. Endelig kan helten fremføre sitt frieri, og sluttscenen er ubetalelig: “Vi satt i den gamle sofaen efter bestemor. Det var en viss beskjeden, hjemlig stemning av forlovelse i prestegården over den. Jeg holdt hånden ved siden av hennes på hestehårstrekket som stakk ubarbert.” Rødmende fortalte hun at barnet var hans, og han klemte henne hardt.

Kjærligheten seiret altså i Gunnar Larsens roman fra 1932. Men er proforma-ekteskap, der den ene av ektefellene er homofil, gått av moten i våre dager? Det er det ingen statistikk over. Homofili er ikke lenger kriminalisert i straffeloven, og moderne mennesker betrakter ikke homofili som unaturlig. Men i enkelte kristne og muslimske miljøer blir kjærlighet mellom to personer av samme kjønn ansett som synd. Og folk med homofil legning tilbudt helbredelse. Ikke bare gjennom bønn.

Så det fins sikkert menn, som Cecilies ektemann, som gifter seg for å skjule for omverdenen at han er homofil, og som kanskje håper at han kan bli helbredet. Det fins sikkert også kvinner som Cecilie, som gifter seg med en homofil mann på vennskapelig basis. Jeg har ennå ikke kommet over en roman der en lesbisk kvinne inngår proforma-ekteskap. I virkeligheten skjer det nok stadig. Kvinner ofrer seg ikke alltid for kjærligheten.

Jeg lukker I sommer for i år, og ser to bier sverme over lavendelen på balkongen. Det er skikkelig retrosommer.

Bodil Stenseth.
bodist@getmail.no