Hermetiske plommer – Ære være den som lager maten. Ære være husmorsæraens mødre, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 05.09.2011.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 5. september 2011

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

 

Ære være maten og den som lager den. Ære være husmoræraens mødre.
Hermetiske plommer

Husmoræraens ettermæle er frynsete. For husmødre flest klarte jo ikke å leve opp til idealet om å være lykkelig i sin hjemmeværende situasjon. Bak fasaden slet mange med nerveproblemer, og enkelte holdt det gående med slankepiller (amfetamin) og skapdrikking. Gammeldags husarbeid var tungvint ekspertarbeid. Deriblant sylting og safting. Før fryseboksen ble allemannseie, var sensommeren husmorens travleste periode. Og hennes stolthet var en hærskare av norgesglass med dyrebart innhold på rekke og rad i kjellerbodens hyller.

Hver bidige augustsøndag var små og store i familien utkommandert til bærplukking. Men når spannene med blåbær, villbringebær og tyttebær var i hus, tok husmoren over. Først skulle bærene renses og skylles. Og når bærene var kokt opp og utrørt med sukker, måtte norgesglass med lokk, ringer og gummistrikker stå parat. Gullende rene og glovarme. Hvis ikke, mistet syltetøyet raskt sin gode smak. I kampen mot mikrober og mugg kunne husmoren bruke cognac-papir. Ellers ventet merarbeid med nytt oppkok av syltetøyet og ny sterilisering av norgesglassene for å stanse gjæringen.

Men forbruket av bær i vinterhalvåret var større enn det familien selv kunne sanke i skogen. I mitt barndomshjem fikk vi breddfulle kasser med plommer, rips og solbær fra bestemor på Hadeland. Etter at kassene ble hentet på jernebanestasjonen i Fredrikstad, innførte mor unntakstilstand på kjøkkenet. I dagevis. For å safte kilovis av rips og solbær uten egen saftkjele var svært omstendelig. Ikke minst nedla mor mye kjærlighet i arbeidet med bestmors gule plommer. De skulle rekke til familiens ekstra fine søndagsdesserter. Ja, det var høytidstemning når mor serverte hermetiske plommer med vispet krem.

Søndagsdesserten er ikke lenger hva den var. Dagens hjemmelagde desserter skal helst ha fine navn og eksklusive ingredienser. En sjelden gang kjøper jeg et glass hermetiske plommer på super’n. De smaker ikke så delig søtt og syrlig som mors plommer, og de koster en liten formue. Liksom andre yrkeskvinner skylder jeg på tidsklemma. Jeg kan ikke huske når jeg syltet sist. Akkurat nå har jeg viktigere ting å foreta meg enn å hermetisere plommer på kjøkkenet. I kjellerboden min ligger bare skrot og kasserte harddisker. Og norgesglassene, som jeg arvet etter en grandtante, har jeg for lengst gitt bort til loppemarked.

Alt kan kjøpes i det rike olje-Norge. Slik blir det meste i hverdagen lettvint. Men dermed mister vi også noe verdifullt. Nemlig alle de små gjøremålene som knytter oss til livet. Det som gjør hverdagen god og skaper trygghet. Det som vi klamrer oss til, når vi rammes av tragedien. Vitnesbyrd fra overlevende fra denne sommerens grusomme terrorhandlinger, har påminnet oss alle om hvor viktig hverdagen er. Når vi har opplevd livsfare, tap og sorg og skal fortsette å leve, griper vi til det nærmeste vi har. Hverdagen med sine rutiner. Det vante blir en støtte og trøst.

Å koke en sukkerlake og prikke plommer, slik at de ikke sprekker, er små kjærlighetshandlinger til livet. Vi høster av jordens grøde og tilbereder den etter alle kunstens regler. Hermetiske plommer er mer enn mat, de kan velsigne samtalen rundt et middagsbord. Å komme sammen, er noe vi trenger når tragedien hjemsøker oss. Når ordene blir tomme og mister sin mening, ligger det mye hjelp i å være til stede for hverandre. Å vise omtanke for og medfølelse med en som sørger eller er syk, koster så lite. Bare tid til en samtale eller et besøk.

Den seremonielle maten inntar en sentral plass i alle kulturer. I det gamle bondesamfunnet fikk barselkvinnen besøk av nabokoner som brakte med seg rømmegrøt. Venner som har hatt studieopphold i Amerika, forteller at så snart de var ankommet, banket naboer på døren og ønsket dem velkommen med hjemmebakt eplepai. Da jeg fulgte en venninne til graven, var det et naboektepar som stelte i stand gravøl på vegne av hennes etterlatte.

Så ære være maten og den som lager den. Og ære være husmoræraens mødre. De skapte umistelige verdier. – Hvilke minner har du om din gamle mor? spør min venn, presten når han forbereder sin begravelsespreken. Hvilke minner har så sønner og døtre? Mors vafler og saft når de var på tyttebærtur. Mors kjøttkaker. – Jeg husker mors rosinboller, sa en mann. – Da jeg kom hjem fra skolen, hadde hun bakt rosinboller til meg.

Bodil Stenseth.
bodist@getmail.no