(Mote)slaver – Amerikansk turistbrev: Shoppere i alle land, foren dere, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 03.10.2011

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 3. oktober 2011

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:
Amerikansk turistbrev: Shoppere i alle land foren dere.
(Mote)slaver

“Made in China” er Amerikas nye underlogo. Hovedlogoen er som før, men den amerikanske tekstilindustrien er historie. Designere har fortsatt adresse i New York og Los Angeles, men arbeidet med å veve og strikke, tilskjære og sy er outsourcet til Kina.

Der er produksjonskostnadene svimlende små sammenlignet med hva de ville ha vært i USA. Og shoppere forakter ikke lave klespriser. “Shop Til You Drop” er matra. Det har også Kari Nordmann gjort til sitt. Rekordsterk kronekurs og rekordsvak dollarkurs har gjort Amerika til norske moteslavers shopping-eldorado.

Det kriseramte landet har sine lyse sider. Hinsides tiggere og hjemløse lever Carrie og hennes tre frigjorte venninner i “Sex and the City”. I en runddans av massekonsumpsjon. Lykken er å være stilsikker moteslave. Hun som sprader på sylhøye hæler og som får sine merkevare-handleposer til å dingle sexy med. At innholdet i handleposene er lagd av underbetalte medsøstre i Kina, er ingen sak.

Moteslaver står i gjeld til de som slaver for moten. Slik er det nå, slik var det før. I amerikansk arbeiderhistorie er kapitlet om 1800- og 1900-tallets tekstilindustri stort og dramatisk. Det var fattige innvandrerkvinner fra Europa som for luselønn lot seg rekruttere til skjorte- og andre ferdig-klær-fabrikker.

Tekstilindustrien, som ble bygd opp av italienske og jødiske håndverkere, ble en av New Yorks viktigste økonomiske bærebjelker. I “The Triangle”, industrifabrikantenes og motehusenes bydel, hersket junglens lov. Billig arbeidskraft aldri noe problem.

Nykommeren i Amerika så gammeldags ut. Hun hadde hjemmevevd, hjemmesydd kjole. Hun var svartkledd og hadde hodeskaut. Hvis nykommeren lyktes i sitt nye hjemland, var det klærne som hun først skiftet ut. Med kjøpetøy – blomstrete bomullskjole, hatt med slør og geiteskinnshandsker – så hun ut som en bydame.

For det var byen som trakk de store innvandrerskarene. En moderne, urban livsstil ble den amerikanske drømmen. Amerikanerinnen fulgte motens luner. Hun ble moteslave i massekonsumpsjonens tegn.

Imens kunne fabrikanter og forretningsmenn skumme fløten. De mange tusener av kvinner ved tilskjærerbordet og symaskinen, måtte finne seg i å arbeide under slavelignende forhold. Fagforeningsaktivister var maktesløse.

Kamp for bedre lønn og arbeidsforhold, helseforsikring og sykelønn fikk ny giv med “The International Ladies’ Garment Workers Union” i 1900. Ni år senere, i 1909, fulgte storstreiken. Da gikk en liten gruppe arbeidersker i New Yorks “Triangle” i protest fra jobben sin.

Snart fikk de oppslutning av medsøstre i Chicago, Cleveland og Philadelphia. Men streiken fikk en brå slutt, da fabrikkeierne satte politiet inn til å knuse “opprøret” og arrestere lederne.

Det måtte en tragisk ulykke til for å gjøre offentligheten oppmerksom på forholdene i tekstilindustrien. Lørdag ettermiddag 25. mars 1911 brøt det ut brann i den ti etasjer høye bygningen til “The Triangle Shirtwaist Factory”. Fordi arbeidsdagen ennå ikke var slutt, var dørene til trappeoppgangene og utgangsdørene låst. Nærmere 500 mennesker, de aller fleste kvinner, var fanget i en brannfelle. Så mange som 146 menneskeliv gikk tapt. Over 70 ble skadet. Blant de døde var to arbeidersker som bare var fjorten år.

Allerede uken etterpå arrangerte sosialisten Rose Schneiderman en minnemarkering. Hun brukte brannen som argument for at tekstilarbeiderskerne måtte organisere seg, og hun ble hørt. Dessuten tok New York by affære og innførte strenge arbeidsmijølover.

Hundre år senere er brannen i “The Triangle Shirtwaist Factory” ikke glemt. I år fant en stor minnemarkering sted 25. mars. Kanskje burde den heller funnet sted i Kina? Amerikas tekstilarbeidere er nå enten arbeidsløse eller pensjonister. Allerede lenge har historikere forsøkt å forklare hvorfor New Yorks tekstileventyr tok slutt. Da kommer de ikke unna Kina. Der slaver nye kvinner for moten. Og der er fagorganisasjonen en filial av det statsbærende kommunistpartiet.

Så shoppere i alle land organiser dere. Ikke for deres egen del, men for deres kinesiske medsøstres. Når dere tar på dere klær “Made in China”, så yt samtidig et bidrag for at Kinas tekstilarbeidere skal få anstendig lønn og reelle fagforeningsrettigheter.

Bodil Stenseth.
bodist@getmail.no